Hopp til innhold

Kurt Schuschnigg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kurt Schuschnigg
FødtKurt Alois Josef Johann von Schuschnigg
15. des. 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Riva del Garda[5][6]
Død18. nov. 1977[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (79 år)
Mutters
BeskjeftigelseJurist, politiker, diplomat, pedagog, advokat, professor Rediger på Wikidata
Utdannet vedStella Matutina
Albert-Ludwigs-Universität
Universität Innsbruck
EktefelleVera von Schuschnigg (1938–1959)[8]
Herma Schuschnigg (1924–1935)
Herma Schuschnigg[8]
FarArtur Edler von Schuschnigg
MorAnna Josefa Amalia Wopfner[9]
SøskenArthur Schuschnigg
BarnMaria Dolores Edle von Schuschnigg[9]
PartiVaterländische Front
Christlichsoziale Partei[6]
NasjonalitetUSA (1956–)
Østerrike[6]
Østerrike-Ungarn
GravlagtMutters
Medlem avKÖHV Leopoldina Innsbruck
AV Austria Innsbruck
Østerrikes forbundskansler
29. juli 1934–11. mars 1938
ForgjengerEngelbert Dollfuß
EtterfølgerArthur Seyss-Inquart
Kurt Schuschnigg på Commons

Kurt Alois Josef Johann Edler von Schuschnigg, (født 14. desember 1897 i Reiff am Gartsee i daværende Østerrike-Ungarn, død 18. november 1977 i Mutters ved Innsbruck) var en østerriksk politiker. Han var en del av den austrofascistiske bevegelsen, og var i realiteten diktator fra 1934 og fram til Anschluss i 1938, skjønt under stadig press fra Tyskland som han forgjeves forsøkte å verge sitt land imot.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Kurt Schuschniggs mor var Anna Josefa Amalia (Wopfner, 1872–1935)[10],og faren var general Artur von Schuschnigg (1865–1938) av en gammel østerriksk offisersfamilie som 2. april 1898 ble adlet med tittelen edler og adelspredikatet von. Familiens røtter var i Radsberg ved Klagenfurt. Familien kom opprinnelig fra det slovenske-kärntneriske området, og familienavnet på slovensk var Šušnik). Hans lillebror var den senere kunsthistoriker og radiomedarbeider Artur Schuschnigg (1904–1990).

Han gikk til skole i Feldkirch, på jesuittenes Stella Matutina-kollegium. Under første verdenskrig var han løytnant i den østerriksk-ungarske hær, og kjempet blant annet i det sjette Isonzo-slaget. I siste fase av krigen ble Schuschnigg tatt til fange; han satt italiensk krigsfangenskap helt fram til september 1919.[11]

Kurt von Schuschnigg, 1923.

Han studerte deretter ved Universität Innsbruck og praktiserte fra 1924 som advokat i Innsbruck.[12]

Politisk karriere

[rediger | rediger kilde]

Han tilhørte Christlichsoziale Partei og ble i 1927 valgt inn i den østerrikske nasjonalforsamlingen som det yngste medlemmet.

I 1926 giftet han seg med Herma Masera, datter av Josef Masera fra Bozen,[13] og de fikk sønnen Kurt (1926–2018)[14]. Hun døde 13. juli 1935 i en bilulykke nær Pichling ved Linz. Kurt Schuschnigg overlevde med en skuldefraktur. Rykter om at det hadde vært et attentat var hårdnakkede, og holdt seg også etter hans død.[15] I virkelighet var det snarere en teknisk svikt.[16]

Kurt Schuschnigg i Genève i 1934

Justisminister og undervisningsminister

[rediger | rediger kilde]

I 1932 ble han justisminister i forbundskansler Karl Bureschs hhv. Engelbert Dollfuß' første regjering. Allerede da ble det i regjeringen åpent drøftet å tilsidesette demokratiet. Schuschnigg gjengis i protokollen fra ministerrådsmøtet av 17. juni 1932 under Dollfuß' ledelse gjengitt med ordene: «regjeringen står […] foran beslutningen om hvorvidt den fortsatt kan stå til ansvar for å arbeide med parlamentet og om den neste kabinettsomdannelse burde være likebetydende med å frakoble parlamentet».[17]

I 1933 ble Schuschnigg undervisningsminister i tillegg.

Dødsstraffen, som var blitt avskaffet i 1920, ble etter hans påtrykk den 11. november 1933 gjeninnført med bestemmelser om standrett.[18]

Den 1. mai 1934 utformet Dollfuß' regjering en ny forfatning (Maiverfassung) som forvandlet landet til en Ständesstaat etter korporative og fascistiske forbilder, forent med autoritær katolisisme.

Den 25. juli samme år ble Dollfuß skutt ned og dødelig såret i et nazistisk angrep på forbundskanselliet (Julikuppet). Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten.[19]

Forbundskansler

[rediger | rediger kilde]

Kurt Schuschnigg ble Østerrikes forbundskansler den 29. juli 1934 etter drapet på Dollfuss og videreførte hans austrofascistiske, autoritære politikk. Dette var en krevende tid med vanskelig økonomi og Saint-Germain-traktaten la begrensninger på størrelsen av de østerrikske militære styrkene på 30 000 mann, samtidig som en rekke væpnede paramilitære, politiske styrker med sin egen dagsorden, var aktive.

Det var stor politisk uro hvor blant andre de østerrikske nasjonalsosialistene i partiet DNSAP under ledelse av Arthur Seyss-Inquart arbeidet for en sammenslåing med Tyskland. John Gunther skrev i 1936 om Schuschnigg: «Det ville ikke være for meget å si at han nå er som en italienernes fange nå [som han var under Verdenskrigen], hvis ikke tyskerne får fatt i ham neste uke».[20]

Guido Schmidt, greve Galeazzo Ciano og Kurt von Schuschnigg, på Wiener Dreierkonferenz den 12. november i 1936

Hans politikk om å oppnå en motbalanse mot den tyske fare ved å arrangere seg med Østerrikes sørlige og østlige naboer — Kongedømmet Italia under Benito Mussolinis italienske fascisme, og Kongedømmet Ungarn — var dømt til å bli nær umulig ettersom Mussolini hadde søkt Hitlers støtte i den andre italiensk-abessinske krig og i prosessen overlatt Østerrike til på egen hånd å håndtere sitt forhold til den massivt opprustende Tyskland. Schuschnigg slo da inn på en appeasementpolitikk overfor Hitler og kalte Østerrike «den bedre tyske stat», men kjempet for å beholde Østerrike uavhengig. I juli 1936 undertegnet han en østerriksk-tysk overenskomst som blant andre ettergivenheter åpnet for løslatelsenav fengslede opprørere fra Juliputschet og inntagelsen av de nazistiske kontaktmenn Edmund Glaise-Horstenau og Guido Schmidt i det østerrikske regjeringskabinett.[21] Men nazipartiet som sådan forble forbudt i Østerrike. Overenskomsten innebar imidlertid ikke desto mindre ett skritt fremad for de østerrikske nazister, og spenninger som førte til at relasjonene mellom de to land ble ytterligere forverret.

Selv om Schuschnigg aksepterte at Østerrike var en «tysk stat» og at østerrikerne var tyske, var han intenst imot at landet skulle absorberes av Det tredje rike; han ønsket å bevare det selvstendig.[22] Som reaksjon på Hitlers påtrykk om å utøve en kontrollerende iumnnflytelse over østerriksk politikk erklærte Schuschnigg offentlig i januar 1938:

«Det kommer ikke på tale noensinne å godta nazistiske representanter i den østerrikske regjering. En uoverbyggelig avgrunn skiller Østerrike fra nazismen ... Vi forkaster uniformitet og sentralisering ... Det er kristendommen som er rotfestet i vår jord, og vi kjenner bare én Gud - og det er verken Staten, eller Nasjonen eller denne uklare størrelse, Rasen».[23]

Utover i 1938 ble det avslørt at NSDAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med Adolf Hitler under et møte i Berchtesgaden den 12. februar. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hæren satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Ifølge Schuschniggs memoarer var han blitt tvunget til det før han forlot Berchtesgaden.[24] Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat.

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seyss-Inquart, men gikk med på de andre kravene.

Hitler svarte på dette den 12. mars med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper, noe som førte til Anschluss. Kurt Schuschnigg havnet raskt i Gestapo-fengselet i Wien etablert i det tidligere luksushotellet Hotel Métropole, på Wiener Morzinplatz.

Etter Anschluss

[rediger | rediger kilde]

Schuschnigg hadde hele tiden arbeidet for å forhindre en innlemmelse av Østerrike i Tyskland og ble derfor holdt i fangenskap etter Tysklands innmarsj. Han satt fengslet i total isolasjon i Reichssicherheitshauptamts hovedkontor i Berlin og så i München; deretter i konsentrasjonsleirene Dachau, Flossenbürg, Sachsenhausen og så Dachau igjen. Sent i april 1945 unnslapp Schuschnigg så vidt å bli henrettet: Sammen med andre prominente fanger skulle transporteres til Tirol. Hitler hadde gitt ordre om at de «i tvilstilfelle» skulle henrettes. Men overlot SS-Totenkopf-vaktene fangene til noen Wehrmacht-offiserer, som i sin tur løslot dem.[25] Så ble de overlatt til fremrykkende amerikanske styrker den 4. mai 1945. Derfra ble Schuschnigg og hans familie bragt sammen med mange av eks-fangene til øya Capri i Italia før de til slutt ble sluppet fri.

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Han emigrerte til USA etter krigen og ble amerikansk statsborger og slo inn på en akademisk yrkesbane.[12] Han arbeidet som professor i statsvitenskap (Political Science) ved Saint Louis University fram til han pensjonerte seg i 1967. Han vendte året etter tilbake til Østerrike, men engasjerte seg ikke i noe politisk arbeid. Han levde tilbaketrukket i Tirol.[26]

I 1959 hadde han mistet sin annen hustru, Vera Fugger von Babenhausen (née grevinne Czernin von und zu Chudenitz), som han var blitt gift til ved stedfortreder i Wien 1. juni 1938. Hans første hustru var omkommet i en bilulykke den 13. juni 1935.

Kurt Schuschnigg døde i Mutters nær Innsbruck i 1977.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kurt von Schuschnigg, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kurt-von-Schuschnigg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6gh9kzb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 16. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Enciclopedia universal ilustrada europeo-americana, side(r) 211, ISBN-10 8423945839, bind Suplemento 1934[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Munzinger Personen, oppført som Kurt von Schuschnigg, Munzinger IBA 00000000138, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b The Peerage person ID p9967.htm#i99664, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ https://archive.org/stream/in.ernet.dli.2015.176076/2015.176076.Kurt-Von-Schuschnigg-a-Tribute_djvu.txt
  11. ^ Kurt Edler von Schuschnigg, ÖStA, 2014, lest 2018-08-12
  12. ^ a b Nekrolog i The Times, London, 19. november 1977
  13. ^ Requiem für Frau H. v. Schuschnigg. Artikkel i Alpenzeitung i utgaven for 24. juli 1935, s. 5.
  14. ^ Schuschnigg-Sohn in New York gestorben, Kurier, 2018-10-30, lest 2018-11-01
  15. ^ [1] Kurt Schuschnigg jun.: "Was hätte mein Vater denn anderes tun sollen?"], Kurier, 2018-03-11, lest 2018-11-01
  16. ^ Tödlicher Unfall mit Kanzlerlimousine. Oberösterreichische Nachrichten
  17. ^ Ministerratsprotokoll Nr. 808, s. 244, sitert fra Emmerich Tálos, Wolfgang Neugebauer (utg.): „Austrofaschismus“. Beiträge über Politik, Ökonomie und Kultur 1934–1938. 2. Auflage, Verlag für Gesellschaftskritik, Wien 1984, ISBN 3-900351-30-9, a. 39.
  18. ^ Wolfgang Neugebauer: Repressionsapparat – und Maßnahmen. I: Emmerich Tálos (utg.): Austrofaschismus. Politik – Ökonomie – Kultur 1933–1938. Verlag Lit, Wien 2005, ISBN 978-3-8258-7712-5, s. 298–321, her: a. 301.
  19. ^ Geert Mak: Europa (s. 266), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  20. ^ Gunther, John (1936). Inside Europe. Harper & Brothers. s. 314. 
  21. ^ Kurt von Schuschnigg, Austrian Requiem, Victor Gollancz 1947, London. pp. 16–17
  22. ^ Ryschka, Birgit (1. januar 2008). Constructing and Deconstructing National Identity: Dramatic Discourse in Tom Murphy's The Patriot Game and Felix Mitterer's In Der Löwengrube. Peter Lang. ISBN 9783631581117 – via Google Books. 
  23. ^ «Morning Telegraph», London (5. januar 1938), gjengitt i «Let the Record Speak», Dorothy Thompson, Boston: MA, Houghton Mifflin Company (1939) s. 135, der det heter på engelsk: There is no question of ever accepting Nazi representatives in the Austrian cabinet. An absolute abyss separates Austria from Nazism ... We reject uniformity and centralization. ... Christendom is anchored in our very soil, and we know but one God: and that is not the State, or the Nation, or that elusive thing, Race
  24. ^ Austrian Requiem, ss. 20–32
  25. ^ Bray, Jack (2020). Alone Against Hitler: Kurt Von Schuschnigg's Fight to Save Austria from the Nazis. 
  26. ^ Andreas Novak, Gregor Stuhlpfarrer: Das zweite Leben des Kurt Schuschnigg. I: science.ORF.at, 9. mars 2018, lest 11. mars 2018.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • David Faber: Munich, 1938: Appeasement and World War II. Simon & Schuster, 2009, pp. 104–38, ISBN 978-1-439149928.
  • G. Ward Price. Year of Reckoning. London: Cassell 1939.
  • Walter Goldinger: Kurt Schuschnigg. I: Friedrich Weissensteiner, Erika Weinzierl (utg.): Die österreichischen Bundeskanzler. Leben und Werk. Österreichischer Bundesverlag, Wien 1983, ISBN 3-215-04669-5.
  • Hopfgartner, Anton. Kurt Schuschnigg. Ein Mann gegen Hitler. Graz/Wien: Styria, 1989, ISBN 3-222-11911-2.
  • Lucian O. Meysels. Der Austrofaschismus – Das Ende der ersten Republik und ihr letzter Kanzler. Wien-München: Amalthea, 1992, ISBN 978-3-85002-320-7.
  • Kurt von Schuschnigg: Der lange Weg nach Hause. Der Sohn des Bundeskanzlers erinnert sich. Aufgezeichnet von Janet von Schuschnigg. Wien: Amalthea, 2008, ISBN 978-3-85002-638-3.
  • (de) Michael Gehler: «Schuschnigg, Kurt.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 23, Duncker & Humblot, Berlin 2007, ISBN 978-3-428-11204-3, s. 766 f. (digitalisering).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Østerrikes kansler
1934–1938 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kurt_Schuschnigg&oldid=24409380»