Hopp til innhold

Kroppsvisitasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Påkledd kroppsvisitering
"The Correct Procedure for a Visual Search" - A 1990 video produced by the for the Federal Bureau of Prisons (United States)

Kroppsvisitasjon betyr visitasjon på kroppen. Kroppsvisitasjon er en utvortes undersøkelse av kropp, klær, osv.[1] Kroppsvisitasjon deles inn i identitetsvisitasjon, sikkerhetsvisitasjon og arrestantvisitasjon. Visitasjon av en person er en ytre besiktigelse eller undersøkelse for å avdekke gjenstander som er anbrakt utenpå en persons kropp, som er gjemt i klærne eller som befinner seg hos personen i dennes umiddelbare nærhet. Det skal foreligge saklig grunn for at politiet skal kunne visitere en person[2]

Visitasjonsbegrepet dekker ikke undersøkelse ut over en utvortes iakttagelse av personens legeme.[3] Mer inngående undersøkelse kalles kroppsundersøkelse. Kroppsundersøkelse omfatter bl. a. blodprøve og undersøkelse av endetarm og vagina. Kroppsundersøkelse kan som hovedregel bare skje etter samtykke fra den mistenkte eller etter kjennelse av en domstol.[1]

Identitetsvisitasjon

[rediger | rediger kilde]

Etter politiloven § 10 første ledd kan politiet foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene hvis vedkommende nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stiling og bopel når politiet ber om det, eller ved grunn til mistanke om at den oppgitte identiteten er falsk. Det kan også foretas visitasjon for å fastslå identiteten til syke, tilskadekomne eller andre som er eller må antas å være ute av stand til å ta vare på seg selv.[4]

Sikkerhetsvisitasjon

[rediger | rediger kilde]

Etter politiloven § 10 andre ledd kan politiet visitere personer som fjernes, anholdes eller innbringes for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander.[4]

Arrestantvisitasjon

[rediger | rediger kilde]

Etter politiinstruksen § 9-3 har politiet plikt til å visitere alle personer som skal settes i arrest.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Jon Gisle: Jusleksikon, 4. utgave, Kunnskapsforlaget 2010. ISBN 978-82-573-2104-8, side 227.
  2. ^ Ragnar Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82-05-29892-0, side 496 ff.
  3. ^ Ragnar Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82-05-29892-0, side 496.
  4. ^ a b c Ragnar Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug: Politirett, 2. utgave. Gyldendal Akademisk 2004. ISBN 82-05-29892-0, side 525.