Krigen mot bandittene
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Krigen mot bandittene | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den kalde krigen | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 Cubas regjeringStøttet av:  USSR (fra 1960) | Kontrarevolusjonære CIA | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
| Fidel Castro Osvaldo Dórticos Torrado Victor Dreke Raul Castro Che Guevara | Huber Matos Luis Posada Carriles William Alexander Morgan Dwight D. Eisenhower John F. Kennedy Lyndon B. Johnson William "Rip" Robertson | ||||||||
Krigen mot bandittene er navnet de cubanske styresmaktene gav det seks år lange opprøret mot de nye makthaverne i kjølvannet av den cubanske revolusjon. Opprørsgruppen, som ble kjent som «bandittene», mottok støtte fra CIA, Batista-tilhengere, lokale bønder og tidligere allierte av 26. juli-bevegelsen som hadde brutt med Castro. Opprøret varte mellom 1959 og 1965, og endte med en total seier for Castro-regimet og eliminering av alle opprørsgrupper.
«Bandittene» brukte den samme taktikken som Castro hadde brukt tidligere, geriljakrig. Taktikken gikk ut på å angripe fort og trekke seg raskt tilbake. Opprørerne gjennomførte dusinvis av angrep mot skoler, hus, kollektiver, gårder, butikker og varehus. Castro-regimet slo brutalt ned på opprøret. USA forsøkte å intervenere, men den såkalte invasjonen av Bahía de Cochinos ble en total fiasko og innvarslet at USA ikke lenger kunne utøve innflytelse over Cuba. I løpet av kampanjen mot bandittene omkom over 80 cubanske soldater, og hundrevis ble skadet. Ettersom den cubanske hæren nå mottok materiell støtte fra Sovjetunionen, var de overlegne i både antall og utstyr. Og til tross for at opprørerne var desperate, hadde de ikke store muligheter til å seire. I 1965 var bandittene blitt fullstendig beseiret, og hæren sørget for å rykke opp infrastrukturen deres for å unngå et lignende opprør i fremtiden. Mennesker ble henrettet på stedet, og ingen ble tilfangetatt.
Mens enkelte grupper overga seg og sparte seg for et totalt nederlag, fortsatte andre den desperate kampen til siste slutt. Et mindre antall opprørere greide å flykte fra øya, men ingen dokumentasjon kan gjengi det eksakte antallet.