Kirkebirkeland
Kirkebirkeland er et boligområde og en grunnkrets i Fana bydel i Bergen, som ligger ved sørenden av Birkelandsvannet, mellom Øvsttun i nord og Valle i sør, med tettbebyggelse som inngår i tettstedet Bergen. Osveien passerer området.[2]
Grunnkretsen hadde 1 923 innbyggere 1. januar 2014, og et areal på 2,70 km², hvorav 0,18 km² er ferskvann.
Dagens vei, som en gang var «den stavangerske postvei», passerer kirkegården som ligger tilbake etter kirken som ble revet i 1878. Veien fortsetter gjennom tunet på det som var postgården og skysskiftet. Hovedbygningen er fra tidlig på 1800-tallet. Veien fortsetter gjennom Birkelandsbotn, over den gamle steinbroen på Midtun og til Bergen.[1]
Feletoner julenatt på Kirkebirkeland
[rediger | rediger kilde]Paul Krøpelien, trolig født og utdannet i Tyskland, virket som bymusikant i Bergen fra 1669 («instrumentist» med kongelig privilegium). Huset hans i Domkirkegaten gikk med i den store bybrannen i 1702. En bonde fra Fana leverte melk og smør til Krøpeliens hus, der det en kveld i 1695 ble musisert i datidens stil.[3] Krøpelien sa spøkefullt til bonden at i dag fikk han ingen betaling, for nå hadde han fått høre så mye fin musikk at det fikk være betaling nok. Bonden erklærte da at han var vant med bedre musikk hver julenatt hjemme på Kyrkjebyrkjeland, når det kom musikk fra under Purkesteinen, en svær stein som engang hadde rast ned fra fjellet. Musikerne var nå blitt nysgjerrige og ga seg i vei til Kirkebirkeland julaften. Etter å ha blitt bevertet med mat og drikke, fortsatte de til Purkesteinen, og nærmere midnatt hørtes noen forsiktige toner som etter hvert tiltok og bruste som et helt orkester. Hinrich Meyer skrev: «Det lød for mine ører og min bevende sjel som et kor av cherubinenes røster og serafenes harper.»[4]
Det var måneskinn og sprengkaldt. En i følget ropte: «Tilhører I Gud, da lad Eder se. Men tilhører I djævelen, da hold op!» Straks ble det stille. Folkemusikksamleren Arne Bjørndal mener at det dreide seg om toner fra en hardingfele, spilt på Jaastadfela av gårdsgutten Peder Olsen, som kom fra Nå i Hardanger. Han mener følget bestod av Krøpelien, hans 16 år gamle læresvenn Hinrich (eller Henrich eller Heinrich) Meyer, samt Bergen domkirkes klokker Anders Eckhoff og Korskirkens organist Envold Kniche. Videre identifiserte han bonden som Jakob Gundersen Øvstebø, og melodien som en tidlig utgave av slåtten «Rotnheims-Knut». Det har likevel vært reist spørsmål ved Bjørndals konklusjoner. Hardingfelen hadde i 1695 en videre utbredelse enn Hardanger, og kan ikke uten videre knyttes til Peder Olsen Nå, bare fordi han kom fra Hardanger. Bonden var heller ikke nødvendigvis Jakob Gundersen, ettersom han alt i 1691 lot sønnen Ola bygsle bruket, slik at den omtalte bonden like gjerne kan ha vært sønnen. Men slåtten har levd videre og ble benyttet av Johan Halvorsen i siste sats av hans Air Norvegien.[5]
Først 45 år senere ble melodien nedskrevet av Hinrich Meyer. Den norskættede tyske musikkteoretikeren Johann Mattheson utga «klippekonserten» i 1740, og slik ble den kjent over hele Europa.[6] For første gang var norsk folkemusikk blitt nedtegnet og trykt. Slåtten ble utgitt i Hamburg med den tyske tittelen Etwas neues unter der Sonne, oder das unterirdische Klippen-Consert in Norwegen (= Noe nytt under solen, eller den underjordiske klippekonsert i Norge [nedtegnet fra troverdige kilder. Usynlige veseners klippesang.]).[4] Jaastadfela, som er den eldste kjente hardingfelen, ble bygd i 1651 av Ola Jonsson Jaastad, og blir oppbevart i de kulturhistoriske samlingene ved Bergen Museum, der en også kan høre lydopptak av musikk spilt på felen.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b https://www.grind.no/midthordland/bergen/kyrkjebyrkjeland
- ^ Foto av området med Osveien til venstre[død lenke]
- ^ [1] Reidar Storaas: «Sølvkrus fra Bergen på auksjon», Bergens Tidende 26. april 2003
- ^ a b «Musikk igjen ved Purkesteinen», Bergens Tidende 17. april 1995
- ^ Birger Andreassen: «Purkesteinen», Kulturminner i Fana, Bergen kommune - Fana bydel
- ^ [2] Reidar Storaas: «Sølvkrus fra Bergen på auksjon», Bergens Tidende 26. april 2003
- ^ Bergen museums utstillinger (s. 6)