Hopp til innhold

John Ross

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Ross
Født24. juni 1777[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stranraer
Død30. aug. 1856[1][5][6][7]Rediger på Wikidata (79 år)
London[8][9]
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, marineoffiser, kunstmaler, offiser, polfarer, botaniker Rediger på Wikidata
FarAndrew Ross
SøskenAndrew Ross
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Kongeriket Storbritannia
GravlagtKensal Green Cemetery[8]
UtmerkelserFounder’s Medal (1834) (neste: Alexander Burnes, forrige: John Biscoe)[10]
Grande médaille d'or des explorations (1834)

John Ross (født 24. juni 1777 i Balsarroch i Wigtonshire i Skottland, død 30. august 1856 i London) var britisk sjøoffiser og polarutforsker.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Ross ble født i Balsarroch som sognepresten Andrew Ross' fjerde sønn.

Til Royal Navy som niåring

[rediger | rediger kilde]

Han ble med i Royal Navy som niåring.[trenger referanse] Ross ble såret i kamp mot franskmennene tretten ganger.[11] Ross deltok i sjøkrigene på slutten det 18. århundre og begynnelsen av det 19. århundre.

Utforskning av Nordvestpassasjen (fra 1818)

[rediger | rediger kilde]

I 1818 ble han leder for en ekspedisjon, bestående av skipene «Isabella» og «Alexander», som skulle lete etter Nordvestpassasjen. Sistnevnte skip var under kommando av William Edward Parry. De seilte gjennom Baffinbukta og nådde 76° 54′ bredde, nordvest for Cary-øyene. Han kalte den store nordøstlige bukta for Melville Bay. I nærheten av Kap York traff de på eskimoer som ikke tidligere hadde hatt kontakt med europeerne. De ble kalt Arctic Highlanders.[trenger referanse] De seilte 50 sjømil inn i Lancastersundet og kartla vestkysten av Davisstredet. Resultatet av ekspedisjonen var at Baffinbukta ble gjenoppdaget, mens søket etter Nordvestpassasjen ikke kom noe nærmere.

Ross’ undersøkelser sundene i buktas nordlige og vestlige del var ufullstendige, og han antok feilaktig at alle var helt tilklnyttet fastlandet. Denne antakelsen ble ikke delt av flertallet av offiserene, som alle var overbevist om at det fantes et innløp til Polhavet i Lancastersundet.[trenger referanse]

Året etter ble derfor Parry sendt på en ny ekspedisjon i området, og fant et innløp til Polhavet.

Ny ferd (fra 1829)

[rediger | rediger kilde]

Ross forsøkte forgjeves å få ledelsen av en regjeringsekspedisjon, men 1829 lykkes det han å få Felix Booths til å finansiere og utruste hjuldamperen «Victory», og han gikk gjennom Lancaster-sundet og Prince Regent Inlet for finne Nordvestpassasjen. Han passerte Bellotstredet uten å oppdage det, og ble tvunget til å overvintre i Felix', på omtrent 70° breddegrad. Landet der han overvintret ga han navnet Boothia Felix. Ross kom i kontakt med eskimoer som bodde i området, og de ga ham opplysning om landet.

Ross’ nevø, James Clark Ross, var med som nestkommanderende på ekspedisjonen. Han krysset den sydligere landtangen med hundesleder, og oppdaget James Ross Strede og King William Land. Hans største oppdagelse var likevel posisjonen til den magnetiske nordpol på vestkysten av Boothia Felix på 70° 5′ bredde og 96° 44′ vestlig lengde. Skipet måtte forlates, og etter fire overvintringer på østkysten av Boothia Felix og North Sommerset ble besetningen omsider oppdaget 26. august 1833 ved Lancaster Sund av hvalfangstskipet «Isabella». Dette var samme skip som Ross hadde brukt i 1818. Ross ble adlet, og Parlamentet bevilget ham 5 000 pund til dekning av utgiftene med ekspedisjonen, og Felix Booth ble adlet til baronett.[trenger referanse]

De siste ferder

[rediger | rediger kilde]

Ross sa seg gjentatte ganger villig til å lete etter Franklin-ekspedisjonen, men da admiralitetet ikke gav ham oppdraget, henvendte han seg til Hudson's Bay Company. Med deres hjelp utrustet han i 1850, 73 år gammel, skonnerten «Felix» og skuta «Mary». Ross undersøkte nordkysten av Barrow Strede mellom Wellington-kanalen og Melvilleøya. Skipet overvintret i AssistancebuktaCornwallisøya, og vendte neste år hjem med uforrettet sak, i likhet med alle de andre.

Ross ble utnevnt til kontreadmiral.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • A Voyage of Discovery. London. 1819. 
  • Narrative of a second Voyage in Search of a North-West Passage. 1835. 
  • Narrative of the circumstances and causes, which led to the failure of Government expeditions for the rescue of Sir John Franklin. 1855. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir John Ross, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Ross-British-explorer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 53399[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID rossj0[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dansk biografisk leksikon, Dansk Biografisk Leksikon-ID John_Ross[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 24126[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 9418, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som John Ross (Arctic explorer), SNAC Ark-ID w62z1qzq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Find a Grave, besøkt 29. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Росс Джон, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Jean Malaurie: Mythos Nordpol. 200 Jahre Expeditionsgeschichte (= National Geographic.). G und J/RBA, Hamburg 2003, ISBN 3-936559-20-1, S. 21.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]