John Lennon
John Lennon | |||
---|---|---|---|
Født | John Winston Lennon 9. okt. 1940[1][2][3][4] Liverpool[5] Liverpool Maternity Hospital[6] | ||
Død | 8. des. 1980[1][2][3][4] (40 år) New York[7] | ||
Beskjeftigelse | Plateprodusent, skribent, skuespiller, sanger og låtskriver, gitarist, filmprodusent, lyriker, komponist, filmskuespiller, pianist, sanger, kunstmaler, filmregissør, offentlig person, prosaforfatter, fredsaktivist, politisk aktivist, plateartist | ||
Utdannet ved | Liverpool College of Art Calderstones School (1952–1957) Dovedale Primary School | ||
Ektefelle | Cynthia Powell (1962–1968) (avslutningsårsak: skilsmisse, bryllupssted: Mount Pleasant) Yoko Ono (1969–1980) (avslutningsårsak: personens død, bryllupssted: Gibraltar) | ||
Partner(e) | May Pang (1973–1975) | ||
Far | Alfred Lennon[6] | ||
Mor | Julia Lennon[6] | ||
Søsken | Ingrid Pederson (familierelasjon: yngre halvsøster på morssiden) Julia Baird (familierelasjon: yngre halvsøster på morssiden) Jacqueline Dykins (familierelasjon: yngre halvsøster på morssiden) | ||
Barn | Julian Lennon (mor: Cynthia Powell) John Ono Lennon (mor: Yoko Ono) John Lennon III (mor: Yoko Ono) Sean Lennon (mor: Yoko Ono) | ||
Nasjonalitet | Storbritannia[8][9] | ||
Gravlagt | Central Park | ||
Medlem av | The Beatles (1960–1969) Plastic Ono Band The Dirty Mac The Quarrymen The Beat Brothers | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Medlem av Den britiske imperieordenen (1965)[10]
Grammy Lifetime Achievement Award (1991) Rock and Roll Hall of Fame (1994)[11] Oscar for beste originalmusikk (1970) (for verk: Let It Be, tema for: 43rd Academy Awards)[12] Stjerne på Hollywood Walk of Fame Order of the British Empire | ||
Musikalsk karriere | |||
Pseudonym | Dr. Winston O’Boogie | ||
Sjanger | Rock, bluesrock,[13] eksperimentell musikk, popmusikk,[14] poprock,[15] kunstrock,[16] psykedelisk rock,[17] rock and roll, beatmusikk, hardrock, eksperimentell rock | ||
Instrument | Gitar, piano, munnspill, bassgitar, tangentinstrument, vokal | ||
Stemmetype | Baryton | ||
Aktive år | 1956–1980 | ||
Plateselskap | Apple Records, Atco Records, Capitol Records, Parlophone, EMI, Geffen Records, Polydor Records | ||
Nettsted | http://www.johnlennon.com/ | ||
IMDb | IMDb | ||
Notable verk | |||
Imagine | |||
Signatur | |||
John Winston Ono Lennon[a] (født John Winston Lennon; 1940–1980) var en britisk låtskriver, vokalist og gitarist. Han dannet The Beatles, som etter hvert ble verdens kommersielt mest suksessrike band. Han ble skutt og drept i New York by der han bodde sammen med Yoko Ono.
Beatles besto av Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Richard Starkey. Sammen med McCartney komponerte John Lennon en rekke sanger. Til sammen 27 av dem toppet listene enten i Storbritannia eller i USA. Av disse regnes åtte som helt eller nesten helt Lennon-skrevne: «A Hard Day's Night», «I Feel Fine», «Ticket to Ride», «Help!», «Day Tripper», «All You Need Is Love», «The Ballad of John and Yoko» og «Come Together».[b] Lennon har også markert seg med andre sanger som «Lucy in the Sky with Diamonds», «Strawberry Fields Forever», «Tomorrow Never Knows» og «Across The Universe» blant flere.
Mot slutten av The Beatles' karriere ble John Lennon introdusert for den amerikanske avantgardistiske kunstneren Yoko Ono, og sammen utforsket de avantgardistisk musikk. Da The Beatles ble oppløst, delvis på Lennons initiativ, ga han ut flere album og singler, enten i samarbeid med Ono og Plastic Ono Band, eller på egen hånd. Albumene var ujevne og musikkstilen varierte fra klassisk rock 'n' roll til popmusikk, til eksperimentell og avantgardistisk musikk, både politisk og ikke-politisk. Lennon oppnådde relativt gode salgstall, men hadde bare én nummer 1-hit i USA som single-artist, «Whatever Gets You thru the Night». Flere andre sanger huskes i ettertiden, deriblant «Imagine», «(Just Like) Starting Over», «Power to the People», «Give Peace a Chance» og «Happy Xmas (War Is Over)».
Lennon var ofte rastløs. Hans første ekteskap, med Cynthia Powell i 1962, gikk dårlig trolig fordi han var mye borte fra familien. Ekteskapet med Ono ble preget av mange utfordringer, deriblant Lennons kamp for å få innreise- og arbeidstillatelse i USA, og Onos kamp for å få foreldreretten til sin datter fra et tidligere ekteskap. I 1973 kastet Ono ham ut av parets felles bolig i New York by. Lennon brukte da tiden på å spille inn sanger på egen hånd og å feste. Perioden på til sammen atten måneder ble av Lennon selv, kalt «Den tapte helgen» («The Lost Weekend»). Da Lennon ble ferdig med platekontrakten med Apple Records og Ono tok ham tilbake, tilbrakte han de neste fem årene hjemme som husfar. Først i 1980 gikk han tilbake i platestudio, der han ga ut albumet Double Fantasy. Kort tid etter utgivelsen ble han skutt med fire skudd utenfor sin bolig i Dakota-bygningen i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980. Han ble kjørt til sykehus og erklært død ved ankomst.
Lennon er blant de mest fremgangsrike låtskriverne i historien. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame både som del av The Beatles, og på selvstendig grunnlag.
Barndom og ungdom
[rediger | rediger kilde]John Lennon ble født på kvelden 9. oktober 1940, midt under slaget om Storbritannia. Han ble født i Liverpool Maternity Hospital ved Oxford Street. Foreldrene var Alfred Lennon og Julia Lennon (født Stanley).[18]
Slekt
[rediger | rediger kilde]Lennons farfar, også han het John Lennon, ble født 12. januar 1855 i Liverpool, sønn av James Lennon og Jane McConville, begge irer som emigrerte til Liverpool. John hadde en rekke jobber inkludert lagerjobb, bokholder, jernbanekontorist, shippingkontorist og havnearbeider. I 1879 giftet han seg med Annie Skalley, datteren til en irsk dagarbeider og en skotsk kvinne. Nøyaktig hva som skjedde med Skalley, er ukjent, men i 1888 giftet Jack Lennon seg igjen, denne gangen med Margaret Cowley. De to fikk to barn som man kjenner til; av disse overlevde Mary Elizabeth Lennon. Cowley døde i barsel i 1892, og sønnen Michael døde kort tid etterpå. Beatles-eksperten Mark Lewisohn beskriver John, av og til Jack Lennon, som en festens midtpunkt uten mye ansvar. Han fikk også hushjelpen, Mary «Polly» Maguire, gravid. De to fikk tolv barn sammen, av hvilke de sju første døde før de ble to år gamle. Den tolvte av dem var Alfred Lennon, født 12. desember 1912. Etter ham giftet far og mor seg, og fikk to barn til, som begge overlevde. Etter at flere katolskdøpte barn døde, bestemte Cowley seg for å gjøre dem protestantiske. Molly Maguire var selv datter av en irsk mann som tok vare på hester, og hans skotsk-irske kone.[19]
På morssiden var slekten til Lennon protestantisk i flere generasjoner. Oldefaren William Henry Stanley kom fra Birmingham og flyttet til Liverpool. Der giftet han seg i 1868 med Eliza Jane Gildea fra Omagh i Ulster. Som Jack Lennon hadde William Stanley flere jobber. I 1874 ble George Ernest Stanley født. George Stanley ble etter hvert sjømann i handelsflåten, og møtte Annie Milward i 1898. Milward var født i Chester, ett år før George, med Mary Elizabeth Morris og John Milward som foreldre. Annie Milward og George Stanley fikk tre barn før de giftet seg. De to første døde i svært ung alder, mens den tredje, Mary Elizabeth Stanley, ble født i 1906 og ble Johns tante Mimi. Etter at George og Annie giftet seg, fikk de fire nye døtre, der den tredje, og altså fjerde overlevende i søskenflokken, var Julia Stanley, moren til John Lennon. De til sammen fem søstrene, som også inkluderte Elizabeth, Annie og Harriet, hadde et sterkt bånd som påvirket John Lennon. George Stanley var svært streng med sine døtre, med unntak av Julia, som fikk være villere og friere. Hun viste seg også som den med det største musikalske talentet.[20]
I 1929 forlot nærsynte Julia Stanley skolen i en alder av 15, og droppet øyeblikkelig å bruke briller. I september samme år møtte hun Alfred Lennon. De to ble et par, og Alfred Lennon arbeidet som sjømann. Ifølge egne beskrivelser sparte han seg fristelsene i havner for å bare være sammen med Julia, til tross for at hun viste liten kjærlighet for ham. Julias far, George Stanley, mislikte Alfred sterkt. I et Liverpool delt mellom katolsk-irske og protestantiske, var Alfred irsk (om enn protestantisk) og George engelsk-protestantisk. I tillegg hadde George personlig lite til overs for Alfred. Julia kan ha valgt Alfred nettopp av den grunnen. Forholdet resulterte i John Lennon.[21]
Oppvekst
[rediger | rediger kilde]John Lennon mintes at han vokste opp sammen med Julia og Alf Lennon til de to skilte lag da han var fire år gammel. Da flyttet han til tanten, Mary Elizabeth «Mimi» Smith.[22] Mye peker på at overgangen var mer glidende. Forholdet mellom Johns foreldre var dårlig allerede da han var et par år gammel, da Julia hadde flere affærer mens Alfred var til sjøs.[23] Sommeren 1945 ble Julia sammen med John Albert Dykins. Da de to flyttet sammen, hadde de bare en ensengsleilighet. Det betydde at fem år gamle John lå i sengen sammen med de to, noe Mimi syntes var uakseptabelt. Hun returnerte med en representant for Liverpools byråd som mente at John måtte spares for å dele seng med et seksuelt aktivt par.[24] Den 19. juni 1945 fødte Julia en datter, Victoria Elizabeth Lennon. Paret valgte å adoptere bort barnet, muligens fordi John Dykins ikke var faren. Victoria endte hos et norskengelsk par som omdøpte henne til Lillian Ingrid Maria Pedersen.[25] Tre dager senere møtte hun og John Dykins Alfred Lennon etter at Alfred hadde tatt med John til Blackpool. Etter dette møtet, som ifølge Mark Lewisohn er overdramatisert i forskjellige filmatiseringer, forsvant Alfred også i stor grad vekk fra John Lennons liv.[26][c] I 1947 ble Julia Stanley parets første datter sammen. Hun og lillesøsteren Jacqueline hadde noe kontakt med Lennon senere.[27]
John Lennon vokste opp hos tante Mimi og hennes mann George Smith i huset «Mendips» i Menlove Avenue i Woolton, et relativt pent strøk for middelklassen i arbeiderklassebyen Liverpool. Mimi tok over som barneoppdrager.[28] John utmerket seg som svært begavet, og med en veldig god stemme.[24] Johns mor Julia, bodde ikke langt unna. Julia besøkte sønnen sin svært ofte i begynnelsen. John Lennon lyktes i begynnelsen svært godt på skolen, inkludert i idrett, bortsett fra fotball. Det ble også oppdaget at han var nærsynt som moren. John Lennon var glad i å tegne, skrive og lese, spesielt bøkene om den opprørske gutten i «Just William»-bøkene. Som syvåring møtte han sin livslange venn Peter Shotton, og senere også Nigel Walley og Ivan Vaughan. De fire begynte tidlig med ugagn og nasking fra butikkene.[29] Som tolvåring begynte John Lennon på Quarry Bank Grammar School, omtalt lokalt som «Labour Partys Eton College». Shotton slo følge, mens Vaughan dro til Liverpool Institute, der han møtte Paul McCartney, og Walley dro til Bluecoat School. Lennon og Shotton jobbet seg raskt fra å være best i klassen til å bli suverent dårligst ved å fokusere på guttestreker.[30]
Den 4. juni 1955 var John borte da Mimi og en leieboer, Michael Fishwick, la merke til at George Smith falt ned trappen og blødde fra munnen. Han ble raskt fraktet til sykehuset, men livet sto ikke til å redde. George Smith døde av skrumplever som ikke var tilknyttet alkohol.[31] Dødsfallet gikk hardt inn på John, som også var skuffet over de andre søstrenes manglende innsats under dødsfallet og begravelsen. I et dikt beskrev han Mimi som «Den beste av de fem», mens de andre fire – Johns egen mor Julia da inkludert – hadde skuffet ham. Om diktet hjalp Mimi, gjorde ikke karakterkortet fra skolen det. Mimi Smith ble etter hvert innlagt i fem uker for å behandle sjokk, magesår og bekymringer.[31] John så til Mimi for oppdragelse, mens Julia spilte mer rollen som den spennende tanten. Langt på vei var hennes opprørskhet og hennes humor på linje med Johns, og de to fungerte godt som venner.[32] John fikk etter hvert også sin første kjæreste, som han behandlet misogynistisk og svært sjalu.[31]
Musikalsk oppvåkning (1956–1959)
[rediger | rediger kilde]I april 1956 ble John Lennon introdusert for musikken til Elvis Presley, nærmere bestemt «Heartbreak Hotel». Hos Mimi sto ikke radioen spesielt mye på, og ifølge John Lennon selv gikk hele Bill Haley-perioden ham hus forbi.[33] Elvis Presley var noe helt annet. John Lennon ble en livslang fan av den amerikanske sangeren. Senere oppdaget han «Long Tall Sally» av Little Richard, og det hadde også en stor påvirkning på ham.[34] For Lennon var 50-tallets rock and roll altoppslukende. Han likte også Carl Perkins, Chuck Berry og Buddy Holly.[33]
Da han var 16, ble Lennon lært opp av moren i å spille. Moren spilte banjo, så hun lærte ham banjoakkorder.[33] I november 1956 startet Lennon letingen etter en gruppe.[d] Ideen var ikke et rock and roll band, men et skiffle-band. Et skiffle-band krevde lite instrumentkunnskap, og hadde en veldig gjør-det-selv-innstilling. Shotton ble først med, og siden han ikke kunne spille, fikk han spille på vaskebrett. Deretter ble flere med, deriblant Eric Griffiths, som hadde penger nok til å kjøpe en billig, akustisk gitar. Bill Smith ble med på en baljebass (også kalt tekiste-bass). Navnet ble The Quarry Men eller The Quarrymen, og enten Pete Shotton eller Bill Smith fant på det. Det heter også at de i en svært kort periode het «The Blackjacks», uten at det er bekreftet.[35]
Uansett ble bandet, som kort tid etter ble utvidet med Colin Hanton, markant ledet av John. Han var heller ingen skiffle-puritaner, og sang gjerne rockelåter av for eksempel Carl Perkins, Gene Vincent og Elvis Presley. Ifølge Hanton sa John aldri at han var leder, han bare tok ledelsen og alle aksepterte det.[36] Det ble flere utbyttinger. Den første var at Smith ble erstattet av Nigel Walley, og så Ivan Vaughan. Den første konserten bandet holdt var på Cavern Club tidlig i 1957.[37]
Den 6. juli 1957 var de blant flere underholdere under en grendefest ved St. Peter's Church i Woolton.[38] På plakaten ble de riktignok plassert sist, bak Rosedronningen (hovedattraksjonen), og politihundene, kostymeparadene, tilleggsshowene, forfriskninger og Band of the Cheshire Yeomanry, men de var likevel inkludert. De ble fraktet på lasteplanet til en lastebil omkring Woolton frem til de kom til kirken. I begynnelsen spilte de på lasteplanet, men det ble for vanskelig å bli hørt.[39] Ivan Vaughan spilte ikke lenger i gruppen, som nå besto av Lennon (vokal, gitar), Eric Griffiths (gitar), Colin Hanton (trommer), Rod Davies (banjo), Pete Shotton (vaskebrett) og Len Garry (baljebass). Han tok imidlertid med seg kompisen Paul McCartney til grendefesten for å vise ham gruppen.[39] Da McCartney først hørte Quarrymen, spilte de «Come Go with Me» av The Del-Vikings.[40] Sangen var ikke spesielt kjent i Liverpool, og Paul McCartney lot seg imponere av at John både hadde hørt den, at han fremførte den og at han la inn egne ord fra typisk folkemusikk og fra fengselsslang («chain gang»).[e] McCartney lot seg imponere av Lennon.[41]
Ivan Vaughan introduserte Paul til resten av gruppen. Samtalene gikk sannsynligvis innom flere temaer før musikk kom opp. Paul ba om å prøve Johns gitar, men den var stemt for å passe til banjo, så Paul stemte den til gitar.[42] Venstrehendte McCartney snudde gitaren opp-ned til fnising fra andre, men etter omtrent et minutts tid gikk han rett over i «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, en sang som ikke hadde kommet til Englands hitlister, men som hadde dukket opp i filmen «The Girl Can't Help It» fra desember 1956.[43] Deretter gikk han over i «Be-Bop-a-Lula» av Gene Vincent[f] og en medley av forskjellige Little Richard-hits. Etter hvert trakk resten av deltakerne i grendefesten inn, og Quarry Men deltok i en kveldsopptreden.[43]
McCartney hadde imponert Lennon, som dermed var i en vanskelig situasjon. Skulle han ta med en som var klart bedre enn de andre medlemmene i gruppen, og ville det gå på bekostning av hans autoritet? Lennon bestemte seg til slutt for å la ham bli med.[44][g] Lennon var på dette tidspunktet en ung mann med et tvilsomt rykte, og Pauls far Jim, advarte Paul mot John. Ifølge Lewisohn hadde foreldres advarsler mot John Lennon skjedd siden John var fem.[45]
Kunstskole og morens død (1958–1960)
[rediger | rediger kilde]Mot slutten av 1957 hadde et mislykket forsøk fra McCartney på å være sologitarist – det fungerte blant venner, men ikke på scenen – gjort det åpenbart at de trengte en sologitarist. John Lennon og Eric Griffiths, de to andre på gitar, var ikke gode nok, og dermed var det behov for en ny gitarist. Ettersom Paul McCartney hadde måttet gå et klassetrinn om igjen, hadde han blitt en stadig bedre venn med åtte måneder yngre George Harrison. Harrison var bedre på gitar enn både John og Paul. Da Harrison kunne «Raunchy» bedre enn noen av de andre, ble han godtatt. Imidlertid var George enda yngre enn Paul – og så enda yngre ut også – så John brukte lang tid på å behandle ham som en likeverdig.[h][46]
Rektoren på Quarry Bank, Pobjoy, foreslo at Lennon skulle begynne på kunstskole.[47] Lennon aksepterte, og begynte på Liverpool College of Art. Her møtte han Bill Harry, Cynthia Powell og Stuart Sutcliffe. For Lennon var friheten på kunstskolen en positiv forandring fra det strenge regimet på Quarry Bank. Han markerte seg som en individualist med stor variasjon i klær og stil, også en rebellaktig stil, selv for kunststudenter.[47][48] Siden den opprørske stilen ble problematisk for Mimi Smith, begynte John etter hvert å tilbringe tid sammen med moren. Den 1. juli mistet John Albert «Bobby» Dykins både førerkortet og jobben, og hadde dermed ikke råd til at John bodde hos dem. Samtidig begynte forholdet mellom søstrene Mimi og Julia å bli bedre. Dermed flyttet John Lennon tilbake. Dette var sannsynligvis en av grunnene til at Julia den 15. juli 1958 møtte søsteren sin i Mendips. På veien tilbake ble hun imidlertid overkjørt og drept av en politimann som fortsatt var under opplæring til å ta sertifikat, og som ble suspendert ettersom han kjørte uten ledsager.[49][i]
Morens død gikk hardt inn på John Lennon. Ifølge vitner reagerte han enten stille og innesluttet, eller giftig, brutalt og beruset – muligens begge. Han hadde også et vanskelig forhold til morens minne i etterkant. På den ene siden var hun den gode venninnen, en mor, men også en tantefigur og på en måte også en slags søster – alt i ett. På den andre siden hadde hun forlatt ham da han var fem, hun hadde hatt fire barn med to menn, to uten å gifte seg, og hun hadde vært uansvarlig. Han hadde også både skriftlig og muntlig omtalt henne i svært lite flatterende ordelag.[50] Samtidig hadde hun også satt dype positive spor, og han skrev sangene «Julia» og «Mother», den førstnevnte en personlig sang til moren, den sistnevnte et utfall mot begge foreldrenes manglende tilstedeværelse.[51][52]
John Lennon ble skarpere i kantene blant sine nye bekjente på kunstskolen, men hovedsakelig satte de pris på hans selskap. Særlig ble han god venn med to menn, Jeff Mahommed og Stuart Sutcliffe.[53] Særlig ble etter hvert vennskapet til Sutcliffe sterkt.[54] Etter flere korte forhold og ett lengre ble han sommeren 1959 sammen med Cynthia Powell, som kom fra finere deler av Liverpool og var markant forskjellig fra ham.[55] Forholdet var ikke bare godt. En gang han så henne danse med Stuart Sutcliffe, ble han så sjalu at han dagen etter, utenfor dametoalettet, slo henne så hardt at hun slo bakhodet inn i et av rørene der. Han ba imidlertid ydmykt om unnskyldning, og de fortsatte å være sammen.[56]
Cynthia og John forble et par, og hun ble med ham til Hamburg. Mimi foraktet Cynthia, og de to hadde et anstrengt forhold. Da Cynthia ble gravid med Julian Lennon, konkluderte John med at de to måtte gifte seg. Mimi truet med aldri å snakke med John igjen om så skjedde. Cynthia og John giftet seg den 23. august 1962. Julian Lennon ble født 8. april 1963.[57]
Beatles-tiden
[rediger | rediger kilde]- For perioden i Hamburg, se The Beatles eller The Beatles i Hamburg
- For samarbeidet med Paul McCartney, se Lennon/McCartney
John Lennon var ubestridt leder for bandet. Det var for eksempel han, til tross for Pauls skepsis, som bestemte seg for at Brian Epstein skulle være manager.[58] Likevel var bandet først og fremst en tett vennegjeng. Musikalsk vokste Lennon også raskt. Han forandret sangen «Please Please Me» fra en rolig sang med potensial til å bli The Beatles' første store hit med økt tempo og mer harmonisering, alt etter noen små hint fra George Martin.[59][60] John dominerte også de første tre årene The Beatles ga ut låter. Av de nyskrevne singlene som ble gitt ut i Storbritannia, skrev Lennon fem («Please Please Me», «A Hard Day's Night»[61], «I Feel Fine»[62], mesteparten av «Ticket to Ride»[63] og «Help!»[64]) mer eller mindre på egen hånd og tre («From Me to You»[65], «She Loves You»[66] og «I Want to Hold Your Hand»[67]) sammen med Paul McCartney. I samme periode skrev McCartney «bare» én hit, «Can't Buy Me Love»[68], med liten innblanding fra Lennon.
Musikalsk har Lennon selv sagt at han alltid har foretrukket rock'n'roll og at han uttrykte seg selv best med rock'n'roll.[69] Samtidig kommenterte McCartney at han i begynnelsen ville skrive sanger for Sinatra.[70] I egne ord var John Lennon som en som «ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel, høylytt rock 'n' roll»[71] Dette er imidlertid en overdrivelse. John Lennon skrev en rekke ballader både før, i og etter The Beatles.[72]
Personlige problemer og selvransakende sanger
[rediger | rediger kilde]Lennon hadde ikke anstrengt seg for å være trofast mot Cynthia. Da han dro på ferie med Brian Epstein til Spania fordi Epstein ville introdusere ham for tyrefekting, skal han ha forført en kvinne på ettårsbryllupsdagen, mens Brian og John satt ved siden av hverandre på kafé. Kort tid etter turen kom foreldrene til en ung jente for å be om støtte etter at jenta var blitt gravid med Johns barn. Turen førte også til rykter om at Epstein, som var kjent som homofil, og John var mer enn venner. Da en DJ nevnte at John kan ha vært intim med Brian Epstein på en pub i anledning Paul McCartneys 21-årsdag (18. juli 1963), slo han ned DJ-en og havnet i avisene. [73]
Lennon hadde også musikalske og personlige problemer. Sangen «Help!» (1965) var et rop om hjelp for han følte han trengte hjelp. Han var usikker, og senere omtalte han tiden (1965–1966) som sin «fete Elvis»-periode.[64] I 1964 hadde Beatles møtt Bob Dylan, som introduserte dem for marijuana. Han påvirket også John Lennon til å skrive mer om egne opplevelser og følelser. Lennon selv sa at
- «Jeg hadde begynt å tenke over mine egne følelser. Jeg vet ikke akkurat hvordan sånt som «I'm a Loser» eller «Hide Your Love Away» starta. Istedenfor å projisere meg selv inn i en situasjon, ville jeg prøve å uttrykke hva jeg følte om meg selv. Jeg har gjort det i bøkene mine. Jeg tror det var Dylan som hjalp meg med å forstå det – ikke gjennom noen diskusjon eller noe sånt, men bare ved at jeg hørte på tingene hans.»[74]
Lennons nye stil med fokus på egne følelser og erfaringer dukket opp allerede med «I'm a Loser» i 1964, og fortsatte med «You've Got to Hide Your Love Away» på Help! i 1965. Den dominerte sangene hans på albumet Rubber Soul mot slutten av 1965. Det var også det siste albumet der Lennon var dominerende låtskriver.[75] Han hadde også innen da blitt introdusert til LSD.[76] I tillegg til narkotika hadde Lennon også blitt slappere og mer tilbaketrukken. I et intervju med Maureen Cleave beskrev hun at «Han kan sove nesten uavbrutt, er sannsynligvis den lateste personen i England. «Fysisk lat», sa han, «Det er greit nok å skrive eller lese eller se på TV eller snakke, men sex er den eneste fysiske aktiviteten jeg gidder å beskjeftige meg med.»»[77] I intervjuet fremstår han også som lite begeistret for sønnen Julian, og han kommenterte at mange stygge mennesker er utlendinger.[78] Imidlertid var det ikke det som skapte de største overskriftene.
Sammenlikning med Jesus
[rediger | rediger kilde]Før dette kommenterte han at «Kristendommen vil forsvinne. Den vil skrumpe inn og synke hen. Jeg trenger ikke å argumentere for det. Jeg har rett og det vil tiden vise. Vi er mer populære enn hva Jesus er nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først, rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var en flott fyr, men hans disipler var dumme og enkle. Det er deres fordreining som har ødelagt det hele for meg.».[78]
Intervjuet skapte få overskrifter i Storbritannia. I USA ble det annerledes, da intervjuet først ble kjent. Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook, sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere klarte å vri sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at The Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater.[79] I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brente Beatles-effekter.[80] Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen.[81]
Personlig utvikling og Yoko Ono
[rediger | rediger kilde]Etter en katastrofal tur til Filippinene og Japan, bestemte The Beatles seg for ikke å dra på turné igjen. Alle fikk muligheten til å utvikle seg på egen hånd. For Lennon betød dette at han orienterte seg mot film. Richard Lester som hadde laget de to første Beatles-filmene, ville ha ham med i filmen Hvordan jeg vant krigen. Til filmen klippet Lennon håret og brukte briller. Dette var hans definitive brudd med Beatles-stilen.[82]
Lennon følte at han var presset inn i et forstadsliv mens McCartney som ugift og uten barn, var aktiv i byens kunst- og kulturliv.[83] Lennon valgte selv å dra på kunstgallerier. Særlig var han innom Indica, et kunstgalleri eid av eksmannen til Marianne Faithfull. Her møtte Lennon den amerikanske kunstneren Yoko Ono. Hun ga ham en lapp der det sto «Breathe» (pust).[84] Halvannet år senere, tidlig i 1968, fikk han flere meldinger tilsvarende denne, og hun oppsøkte ham og snakket med ham på en måte han ikke var vant til. Fascinasjonen førte til et forhold, og da Cynthia Lennon kom tidlig hjem og oppdaget dem i sengen sammen, virket han likegyldig til at hun så at han hadde vært utro. Kort tid etter begynte skilsmisseprosessen mellom Cynthia og John Lennon.[85]
Yoko Ono ble med på innspillingene av albumet The Beatles. I seg selv var dette ikke uvanlig, kjærester og koner kunne ofte komme innom. Imidlertid var det en uskreven regel at de ikke fikk være med i opptaksrommet. John valgte imidlertid å bryte denne regelen med Ono. De andre holdt ut i begynnelsen, til tross for at Ono, som en ikke-Beatle i studio, ble et forstyrrende element. Dette var spesielt fordi hun kom med tilbakemelding på sangene, noe ingen andre enn medlemmene selv fikk gjøre.[86] Lennon på sin side startet med flere prosjekter, særlig kunstprosjekter, med Yoko. Lennon-fans mislikte forholdet og kom med rasistiske tilrop, og kritikere slaktet flere utstillinger.[87]
Musikalsk utviklet Lennon seg i flere retninger. Han ga ut tre avantgardistiske album mens han fortsatt var medlem av The Beatles. Det første het Unfinished Music No.1: Two Virgins, og ble laget da Lennon og Ono innledet forholdet i mai 1968. Musikken var eksperimentell, og ikke noe som falt i smak hos mange Beatles-fans, ei heller George Harrison. Mest oppmerksomhet fikk albumet fordi omslaget hadde bilde av Lennon og Ono nakne.[88]. Det andre Unfinished Music No.2: Life with the Lions, ble tatt opp da Ono hadde en spontanabort på sykehuset.[89] Det siste av de eksperimentelle albumene var Wedding Album, og besto av et langt spor der John og Yoko gråt, ropte og skrek hverandres navn samtidig som man fikk høre hjerteslagene deres.[90] Ingen av de tre solgte spesielt godt, men dette var mer et kunstnerisk utfall fra Lennon og Ono, og han så ikke ut til å ta platesalget alvorlig.[90]
Wedding Album var en markering av bryllupet til John og Yoko. De giftet seg i Gibraltar for å unngå presseoppbud. Deretter dro de til Amsterdam, der de gjennomførte en protest, en såkalt bed-in for fred, der de forble i sengen og holdt pressekonferanse. Dette ble gjentatt flere andre steder. Bryllupet og bed-inen i Amsterdam ble dekket i Beatles-sangen «The Ballad of John and Yoko». Denne ble tatt opp med bare Paul til stede, fordi George Harrison var på ferie og Ringo Starr spilte inn en film.[91]
Politisk agitator
[rediger | rediger kilde]Lennons åndelige søken hadde begynt i 1965, da han slet med å finne mening og følte seg utenfor samfunnet. Han eksperimenterte med, og forkastet åndelige retninger innen hinduisme og kristendom.[92] Han hadde også flere referanser til Adolf Hitler, og han inkluderte Hitler i coveret til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band – om enn han ikke er synlig fordi bandmedlemmene sto foran ham. Nøyaktig hvor dypt begeistringene for Hitler stakk, om han i det hele tatt var alvorlig, er uklart. Enkelte utsagn fremstår som spøkefulle, andre som mer rett-frem.[93]
Også politisk begynte han å utvikle seg, særlig etter Brian Epsteins død. Lennon begynte å stille seg bak en rekke progressive og radikale politiske bevegelser. Han var mot Vietnamkrigen og støttet kampen til urbefolkningen og den sorte befolkningen i USA. Han ble også interessert i feminisme. Dette ble også demonstrert i musikken, fra «All You Need is Love» via «Revolution» til «Give Peace a Chance».[94] Lennon kombinerte sitt politiske engasjement med sitt kunstneriske med flere demonstrasjoner/happenings, deriblant en «bed-in», der Lennon og Ono satt i en seng i et hotell i Amsterdam som en demonstrasjon for fred.[95] Da det ble påpekt av en av journalistene at Lennon og Onos ytre kunne ta oppmerksomheten fra kampanjen, startet Lennon med såkalt «bagism», en form for totalkommunikasjon der den ene personen gjemte seg inni en sekk slik at utseende ikke spilte noen rolle.[96]
Mens The Beatles var i ferd med å oppløses (se Get Back og økonomistyring: To mislykkede prosjekter i artikkelen om The Beatles for detaljer rundt bruddet), valgte Lennon å returnere sin MBE-medalje til slottet med beskjeden:
- «Deres majestet,
- Jeg returnerer min MBE som en protest mot [Stor]britannias involvering i Nigeria-Biafra-greia, mot vår støtte til Amerika i Vietnam og mot at «Cold Turkey» går nedover på hitlistene.
- Vennlig hilsen John Lennon fra Bag[97]
Bag var en referanse til Lennons selskap, Bag Productions.[98]
Lennons argument for å gå fra The Beatles var at han trengte frihet. Han omtalte bruddet som en skilsmisse, og omtalte at «Livet mitt med The Beatles var blitt ei felle. Ei båndsløyfe.(...) Da jeg endelig hadde mot til å si til de andre tre at jeg, sitat, ville ha skilsmisse, sitat slutt, skjønte de at det var alvor – i motsetning til Ringo og Georges tidligere trusler om å slutte.».[99]
Solokarriere
[rediger | rediger kilde]Lennon lyktes aldri i å oppnå en like dominerende periode som soloartist som han gjorde med The Beatles. Han hadde i sin levetid bare én nummer én-hit i USA – og én til rett etter at han døde. Åtte andre singler nådde topp ti.[100] I samme periode hadde hans komponistpartner Paul McCartney syv nummer én-hiter, og ni andre som nådde topp ti.[101] Lennon var imidlertid i hovedsak eksperimentell og usikker på om han var en eksperimentell artist, popartist, revolusjonær eller rocker. Dette medførte at albumene hans var svært ujevne.[102] I tillegg var Lennon også opptatt av kona Yoko Onos kamp for hennes datter med eksmannen, og sin egen kamp for å få oppholdstillatelse i USA. I fem år, fra 1975 til 1980, var Lennon hjemmeværende, og lagde ingen album eller singler.
Terapeutisk start på solokarrieren (1969–1971)
[rediger | rediger kilde]John Lennon startet sin solokarriere med singlen «Give Peace a Chance», som ble til under Lennons andre bed-in, i Montreal. Sangen var i hovedsak en vokalfremføring med flere kjente mennesker, som Allen Ginsberg og Timothy Leary.[103] Deretter gjennomførte Lennon og Plastic Ono Band, et navn som ble brukt om hvem enn Lennon kunne samle som et backingband, en konsert i Toronto den 13. september 1969, her med blant andre Eric Clapton på gitar. Her ble også det som skulle bli Lennons andre single, «Cold Turkey», fremført. Konserten ble tatt opp og utgitt senere i 1969 på albumet Live Peace in Toronto 1969.[104] Sangen «Cold Turkey» var Lennons andre solosingle, og den handler om Lennons brudd med heroinavhengighet. Den hadde Clapton på gitar og Ringo Starr på trommer.[105]
Lennons tredje single, «Instant Karma!», ble til etter en middag mellom John Lennon og Yoko Ono, og Onos eksmann Anthony Cox og hans daværende Melinde Kendall i Danmark i desember 1969. Det var sistnevnte som skulle ha kommet med navnet. Lennon skrev og spilte den inn på én dag i januar 1970, og den ble gitt ut tidlig i februar samme år. Sangen var den første som ble en suksess i Lennons nye hjemland, USA.[106]
Lennon ga også ut sitt første album siden bruddet, John Lennon/Plastic Ono Band. Dette var også det første studioalbumet med musikk rettet for massemarkedet. Albumet inneholdt personlige erfaringer og meninger, inkludert oppgjør mot Beatles-legenden, barndommen, en verden han ikke lyktes å forandre og flere andre personlige erfaringer og nederlag.[107]
- I sangene «Mother», «Isolation» og «Remember» brukte Lennon primalterapi, som han hadde jobbet seg gjennom tidligere for å bearbeide utfordringer, inkludert de i barndommen og med The Beatles og andre utfordringer.[108][52][109]
- «I Found Out» handler om avgudsdyrkelsen han holdt på med på 60-tallet, og en bekreftelse at han var fri for illusjoner.[110]
- «Working Class Hero» var oppgjøret mot arbeiderklassen som ble presset inn i middelklasseverdier. Det er blitt kommentert at av de fire beatlene, var Lennon den eneste som kunne plasseres trygt i en middelklassebakgrunn.[111]
- «Look at Me» var opprinnelig skrevet under The Beatles' opphold i Rishikesh, men ble også bruke i en bearbeidelse av situasjonen han hadde havnet i etter oppløsningen av The Beatles.[112]
- Sangen «God» er en mer komplisert sang. Den begynner med at han kommenterer sin forståelse av den katolske gudsforståelsen: «God is a concept by which we can measure our pain», en forlengelse av en kommentar fra Beatles-sangen «Girl», der han synger at «Was she told when she was young that pain would lead to pleasure?». Etter dette synger Lennon om det han ikke lenger tror på, som inkluderer Elvis Presley, I Ching, Bibelen, Adolf Hitler, Buddha, mantra, Bhagavadgita, Bob Dylan (han sier Zimmerman, Dylans egentlige etternavn) og til slutt The Beatles. Fra nå av er det bare Yoko og han. I andre vers fortsetter han å distansere seg fra The Beatles ved å opplyse at han ikke lenger er en drømmevever eller en «hvalross», han er bare seg selv.[113] Det at Hitler er inkludert, kan bety at han tok et oppgjør med noe mer enn vittigheter og sjokkerende uttalelser fra tidligere (se Politisk agitator).
Tre av sangene som er mer optimistiske i natur, er «Hold on» (om ikke å gi opp)[114], «Love» (om kjærligheten til Yoko)[115] og «Well Well Well» en spøkefull observasjon om den seksuelle revolusjonen.[116] I denne tiden bodde Lennon og Ono i Tittenhurst Park i Berkshire. De to forble der, og både John Lennon/Plastic Ono Band og det neste albumet ble spilt inn der. Albumet nådde ellevteplass i Storbritannia og sjette i USA.[117]
Det neste albumet var Imagine, som kom ut i 1971. I tillegg til tittelsporet, en sang om å tenke seg en verden uten eiendeler, religion, krig eller regjering, var det et bredt spekter av sanger. Der førstealbumet handlet om et personlig oppgjør mot indre demoner, var det flere eksempler på angrep på andre, spesielt Paul McCartney (se Forhold til Paul McCartney nedenfor i artikkelen). Imidlertid er det tittelsporet «Imagine» som er best husket, og videoen ble laget med Lennon i sorte klær, men ellers i et hvitt rom med et hvitt piano med Yoko Ono i hvitt som drar vekk hvite gardiner. Norman har vurdert at det å dra vekk gardinene og vise utsikten kan være et tegn på den nye tiden.[118]
Politiske tekster og kampen for oppholdstillatelse (1970–1973)
[rediger | rediger kilde]I september 1970 flyttet paret til New York. Bakgrunnen var at John og Yoko ville få foreldreretten over Yoko Onos datter Kyoko, som hun hadde forlatt da hun skilte seg fra ektemannen Tony Cox. Etter et mislykket kidnappingsforsøk skaffet de i stedet retten til Kyoko på De amerikanske jomfruøyene, der Yoko Ono hadde skilt seg. Imidlertid var dette dokumentet bare gyldig i USA, så dermed måtte de flytte. Det var ment som en midlertidig løsning, men Lennon var lei av Storbritannia.[118]
Lennon fikk ifølge ham selv mer energi av å flytte til New York, og han laget albumet Some Time in New York City. Lennon hadde opp til da gitt ut flere politiske sanger, inkludert «Power to the People», men dette ble det store politiske utbruddet med sterkt venstreorientert politikk.[119] Førstesporet hadde den ikke-salgbare tittelen «Woman is the Nigger of the World». Lennon hadde tatt kontakt med politiske agitatorer for sortes rettigheter for å sjekke om tabuordet gikk greit å bruke før han ga det ut. Uttrykket stammet fra Yoko Ono, og ble brukt i et intervju i mars 1969. Magasinet trykket det på forsiden av bladet. Singlen fikk lite spilletid på radio ettersom de færreste radiostasjoner ville spille den. Singlen fikk derfor svak plassering.[120] Sangen «Attica State» var en hyllest til opprørene i Attica State Prison, men teksten er blitt anklaget for å være naiv: «Free all prisoners everywhere, all they want is truth and justice, all they need is love and care».[121] Flere andre sanger fikk kritikk for å passe dårlig, som at Ono, som var født rik og fikk en svært god utdannelse før hun giftet seg med en svært rik og verdenskjent mann, kommenterte at hun bodde i et fengsel i «Born in a Prison».[122]
Lennons involvering med venstresiden hadde skaffet ham problemer, og han hadde problemer med å få oppholdstillatelse. I et USA med Richard Nixon som president og J. Edgar Hoover som leder for FBI, var Lennon med hans politiske retning et uønsket element. Etter å ha satt sammen en mappe og avlyttet telefonen hans, kom det amerikanske immigrasjonsverket til konklusjonen at Lennon, med bakgrunn i en cannabis-dom fra 1968, var et uønsket element i USA. Lennon hadde da kunnet flytte hjem, men han valgte i stedet å kjempe mot avsigelsen i fire år. Det betydde at han ikke kunne forlate landet i løpet av de fire årene, av frykt for at han da ikke ville bli sluppet inn igjen.[123]
Lennon var en aktiv feminist, han deltok i kampen for urfolks rettigheter, og han var svært opptatt av anti-krigsbevegelsen.[124] Samtidig var det enkelte bemerkelsesverdige handlinger Lennon gjorde. Han støttet Michael X, en Trinidad-født leder for et radikalt miljø for å støtte sortes rettigheter gjennom revolusjon, delvis ved at han og Ono klippet av seg håret og donerte det i et stunt, delvis ved at Lennon betalte Michael Xs kausjon etter at huset til det radikale miljøet brant ned. Michael X rømte til Trinidad og Tobago, der han dannet en ny gruppe, og der huset igjen brant ned og to lik ble funnet. Michael X ble funnet skyldig i mord og hengt.[102] Lennon skal også ha flørtet med IRA etter Bloody Sunday, delvis ved å arrangere en konsert for dem i Dublin.[125] Han tok senere avstand fra sin lefling med de sterkt ytterliggående venstreradikale bevegelsene.[126]
«Den tapte helgen» – Lennons halvannet år lange separasjon
[rediger | rediger kilde]Hans neste album ble utgitt i 1973. Albumet het Mind Games, og ble en langt større suksess enn forgjengeren. Albumet solgte til gull i USA og kom på niendeplass der. Også i Storbritannia solgte den til gull, og hadde en niendeplass.[127] Rent musikalsk var det varierende kvalitet på sangene, og bare tittelsporet har dukket opp på de to første samleplatene.[127]
Lennon og Ono hadde lenge slitt med problemer i ekteskapet. Da Lennon holdt på å ferdigstille Mind Games-albumet, bestemte Ono seg for en uvanlig løsning på problemene i forholdet. Lennon ble kastet ut av huset, og fikk beskjed om å finne ut av seg selv med hjelp av assistenten May Pang. Det var underforstått at Pang skulle være Lennons elskerinne i perioden. Lennon selv omtalte senere denne perioden som «The Lost Weekend» (norsk: Den tapte helgen), noe som var en referanse til en film og en roman med den tittelen. (Romanen var skrevet av Charles R. Jackson, og handlet om en talentfull men dypt alkoholisert forfatter. Romanen ble utgitt i 1944. Den kjente regissøren Billy Wilder brukte den som forelegg for spillefilmen Forspilte dager, som hadde premiere i 1945, og som senere vant fire Oscar-statuetter.) Lennon og Pang dro til vestkysten, i utgangspunktet for å promotere det nye albumet, men oppholdet ble forlenget. Det halvannet året som Lennon tilbragte som separert fra Yoko Ono ble kaotisk og motsetningsfylt. På den ene siden var May Pang en pådriver for at Lennon skulle møte Julian og Cynthia igjen, noe han gjorde. Han var også aktiv med å lage album selv, og ha god kontakt med flere venner, inkludert Starr og McCartney, og han produserte album for flere musikere, inkludert David Bowie og Mick Jagger.[128]
Lennon hadde på denne tiden et stort alkoholforbruk.[129] Lennon og May Pang flyttet til Los Angeles, og med det begynte Lennon å leve ungkarslivet. Her jobbet han sammen med Phil Spector for å lage et album for å unngå å bli saksøkt. Lennon hadde brukt en setning fra Chuck Berry-sangen «You Can't Catch Me» i begynnelsen av «Come Together», og Berrys utgiver Morris Levy truet med å saksøke. Lennon gikk i stedet med på å covre tre sanger Levy hadde rettighetene til: Berrys «You Can't Catch Me», Lee Dorseys «Ya Ya» og Rosie and the Originals' «Angel Baby».[130] Imidlertid var det bare den førstnevnte av de tre som kom med på albumet. Albumet, som hadde arbeidstittelen Oldies, but Mouldies, ble påbegynt etter Mind Games, men fikk en anstrengt begynnelse.[131] Både innspillingen og tiden generelt ble kaotisk. Spector hadde et uberegnelig humør, og kombinert med Lennons drikking ble dette en farlig kombinasjon. Spector kledde seg ut og tok med en revolver til innspillingsstudioet, som han skjøt i taket med. Deretter forsvant han med opptakene.[129]
Da Spector var borte med båndene og dessuten gikk i koma etter en bilulykke, begynte Lennon på et album med egne låter.[130] Før den tid ble han og sangeren Harry Nilsson kastet ut av «The Troubadour», etter å ha forstyrret komikerne som opptrådte ved å komme med upassende kommentarer. Dette skal ha vært en oppvåkning for dem begge, og Lennon lovet å produsere Nilssons neste album. Resultatet ble at Lennon, Nilsson, Keith Moon og Ringo Starr, alle rockestjerner med store alkoholproblemer, flyttet inn. Paul McCartney og Stevie Wonder kom også, og de jammet. Imidlertid ble resultatet ikke så godt, da bootlegen av det fikk navnet «A Toot and a Snore» (omtrent «Et sniff og et snork»).[129]
Albumet med egne låter, Walls and Bridges, ble et brudd med de dårlige vanene. Han flyttet fra Los Angeles tilbake til New York og holdt et langt mer profesjonelt regime. Alle jobbet fem dager i uken, fra klokken tolv om formiddagen til ti om kvelden. Elton John var innom, og ble med på «Whatever Gets You thru the Night». Den og den Beatles-lignende sangen «#9 Dream» ble gitt ut som singler. Albumet solgte til gull i USA og tok førsteplassen på albumlistene. I Storbritannia nådde det sjetteplass.[132] «Whatever Gets You Thru the Night» nådde førsteplassen i USA, mens «No. 9 Dream» nådde niendeplass.[133][134]
Siden det albumet ikke hadde noen sanger eid av Levy med unntak av en tam cover av «Ya Ya», truet Levy igjen med saksøking. Spector var våken og i pengeproblemer etter at han hadde investert mye i selve opptakene med Lennon av penger han ikke kunne bruke. Lennon foreslo å betale £100 000 pluss tre prosent av salget av albumet for å få opptakene. Det fikk han, og den nå edrue Lennon produserte albumet raskt i oktober 1974. Imidlertid fikk Levy høre på opptakene Lennon hadde spilt inn, og ga ut sitt eget album med Lennon-låtene kalt Roots. Levy hadde fått Lennon med på et postordremusikkselskap, men Lennon trakk seg før Roots ble sluppet. Rettssaken mellom Levy og Lennon ga Levy $6795 etter at Lennon brøt en muntlig avtale. Motsøksmålet til Lennon mot den uautoriserte utgivelsen resulterte at han delte $109 700 med EMI og Capitol for tapte inntekter, og selv fikk han $40 259 for dårlige salg og $14 567 for penger tapt på grunn av den lave prisen til albumet Roots, i tillegg til $35 000 i skadeserstatninger.[130]
Lennon avsluttet året med en gjesteopptreden på en Elton John-konsert i Madison Square Garden den 28. november der de fremførte «Lucy in the Sky with Diamonds», «Whatever Gets You Thru the Night» og «I Saw Her Standing There» sammen i det som skulle bli hans aller siste konsertopptreden noensinne, bortsett fra en TV-opptreden høsten 1975. Mens de to første låtene var typiske Lennon-låter, var «I Saw Her Standing There» for det meste skrevet av McCartney, noe som viser at Lennon ikke lenger hadde et fullt så anstrengt forhold til sitt tidligere gruppemedlem.[133]
Hjemmeværende far
[rediger | rediger kilde]I begynnelsen av 1975 ble Lennon gradvis tatt inn i varmen igjen av Ono etter at hun hadde strukket ut det seks måneder lange bruddet til atten måneder. De begynte med stevnemøter, og Ono ble tidlig gravid med deres første og eneste barn. Sean Lennon ble født på samme dag som faren, 9. oktober, 1975. Da Lennon samtidig ga ut samleplaten «Shaved Fish», hadde han fullført platekontrakten med Apple Records, og sto dermed uten platekontrakt. I stedet for å skaffe seg en ny, bestemte Lennon seg for å være en hjemmeværende far.[135] Lennon, som selv hadde en fraværende far og hadde vært fraværende fra sønnen Julian, gjorde en god jobb med å være faren til Sean. Sean omtalte forholdet som tett og godt. Yoko Ono tok seg av business-delen i familien, og Sean sa i et intervju at han ikke husket henne stort før faren døde.[136]
Ifølge professor og Lennon-historiker Jon Wiener, var Nixon bekymret for at den nye gruppen med stemmeberettigede – stemmerettsalderen var nylig blitt senket fra 21 til 18 år – utgjorde den største antikrigsgruppen. Nixon var redd for at John Lennon og hans venstreradikale venner kunne påvirke disse til å stemme mot Nixon og være avgjørende for at han ikke ble gjenvalgt. Lennon hadde fra 1972 til 1974 kontinuerlig hatt seksti dager på å forlate USA, men dyktige jurister som hjalp Lennon, fikk forskjøvet fristen hele tiden. Etter Watergate-skandalen ble Lennon mindre viktig, og under Gerald Ford fikk Lennon adgang til USA.[137][j] Først ble utvisningen overprøvd av New Yorks egen høyesterett i oktober 1975, rundt da Sean Lennon ble født, med begrunnelsen at politisk kampanje ikke var en god grunn til å kaste ut mennesker, og Lennons kamp for å få bli var mer enn nok bevis på hans tro på den amerikanske drømmen. I juli 1976 fikk han oppholdstillatelse.[138]
I 1976 fikk David Bowie sin første listetopp i USA med sangen «Fame» som ble skrevet sammen med John Lennon og Carlos Alomar.[139] I tiden frem til 1980 bedrev han ellers dagligdagse ting som å lage brød, gå på kino og reise utenlands. I sitt siste intervju tok han avstand fra påstanden at han hadde gjemt seg fra omverdenen. Han opplyste at Ono og han hadde brukt ti år på å få barn (skjønt regnestykket sier syv – 1968-1975), og med alle narkotikaproblemene og samlivsproblemene de hadde hatt, skulle de ikke ødelegge det denne gangen. Dermed ble karrieren ofret for familien.[140]
Våren 1980 dro han og Sean på ferie til Bermuda, mens Yoko Ono ble igjen i New York og ordnet forretninger. I Bermuda oppdaget han en fresia, en blomst i sverdliljefamilien, med navn «Double Fantasy». Lennon mente at det oppsummerte forholdet til Yoko, eller når to mennesker forestiller seg samme bilde samtidig. Lennon bestemte seg der og da for å gjenoppta sangkarrieren.[140] Lennon startet å skrive igjen, og da han kom hjem, begynte han på albumet sitt. Han beskrev selv prosessen som fem år med tenking og så et kreativt utbrudd på tre uker.[140][k] Albumet ble laget slik at de to sang omtrent annenhver sang (John sang to på rad i midten – «Beautiful Boy» og «Watching the Wheels» og Yoko Ono sang to på slutten «Every Man has a Woman who Loves Him» og «Hard times are Over»). I et intervju med Rolling Stone fremsto Lennon som avslappet og reflektert, ferdig med å bry seg om kritikere og med gode håp for fremtiden, om enn han ikke hadde noen pretensjoner om å komme tilbake igjen og dominere musikken.[140] Den første sangen fra albumet, «(Just Like) Starting Over», ble gitt ut som single. Den ble sluppet 20. oktober 1980, og nådde åttendeplass i Storbritannia og tredjeplass i USA før andre uken i desember.[141]
Drapet
[rediger | rediger kilde]Den 8. desember 1980 var planen å jobbe med Yoko Onos sang Walking on Thin Ice som var ment som den neste singlen.[142] I løpet av ettermiddagen hadde Lennon gitt autografen sin til Mark David Chapman, en fan med herostratiske ambisjoner; han ville drepe John Lennon for selv å bli berømt.[143]
Klokken var halv elleve da John og Yoko dro hjem fra opptakene. Tjue minutter senere var de nesten hjemme da Chapman ventet. Han tilkalte Lennons oppmerksomhet ved å si «Mr. Lennon?» og deretter skjøt han Lennon fire ganger i ryggen. Lennon falt sammen, og Yoko Ono utbrøt «John er blitt skutt! John er blitt skutt!». Dørmannen tilkalte ambulanse og prøvde å stoppe blødningen. Lennon døde på vei til sykehuset av blodmangel.[144]
Lennons død ble møtt med et sjokk. En gruppe mennesker samlet seg utenfor bygningen natten etter Lennons død. Ono ga beskjed om at syngingen deres holdt henne våken og ba dem samles i Central Park den kommende søndagen for ti minutters stillhet. Hennes bønn for en stille stund ble æret den 14. desember 1980 over hele verden. Før det var det allerede arrangert en våkenatt med stearinlys for 2000 mennesker i Los Angeles. Flere hundre markerte en stille stund ved Lincoln Memorial i Washington DC. Platebutikker over hele USA rapporterte at Double Fantasy var utsolgt, i tillegg til flere av Lennons tidligere plater. En jente i tenårene i Florida og en 30 år gammel mann i Utah begikk begge selvmord, og i avskjedsbrevene ble depresjon over Lennons død nevnt.[145]
Av de tre gjenlevende beatlene, var det bare Ringo som dro til New York for å møte Yoko Ono. Harrison trakk seg tilbake til sitt hjem i Oxfordshire. McCartney ønsket ikke å bidra til hysteriet som følger slike offentlige sørgetider, og ble hjemme i Sussex. Han uttalte imidlertid:
- «Jeg kan ikke understreke hvor vondt det gjør meg å miste ham. Hans død er et bitter, grusomt slag – jeg var virkelig veldig glad i mannen.».[146]
Andre som uttalte seg om Lennons død, inkluderte da sittende president (men på vei ut) Jimmy Carter, som blant annet sa at «John Lennon hjalp til med å skape musikken og stemningen i vår tid. Hans ånd, ånden til The Beatles – frisk og ærlig, ironisk og idealistisk på en gang – ble ånden til en hel generasjon.».[147]
Markeringer og minnesmerker
[rediger | rediger kilde]I tiden som fulgte, kom det en rekke hyllester til John Lennon i form av sanger. I mai 1981 slapp George Harrison den første, opprinnelig en sang for Ringo som hadde trommingen til Ringo på, men som Ringo takket nei til etter drapet. I stedet skrev Harrison den om og fikk med McCartney på sangen, som ble hetende «All Those Years Ago» og var en hyllest til Lennons engasjement både i The Beatles og etterpå, til tross for pressens latterliggjøring av ham.[148] Rundt et år senere fulgte tett først Elton Johns «Empty Garden (Hey Hey Johnny)», så Paul McCartneys «Here Today», og så Queens «Life is Real».[149]
Et minnesmerke for Lennon ble oppført på samme sted med navnet Strawberry Fields Memorial i 1981. I 1984 betalte Yoko Ono for å få det pusset opp, og det inkluderte en mosaikk i sort og hvitt med ordet «Imagine» i gave fra byen Napoli i tillegg til en hage til fred og ettertanke og planter fra til sammen 150 nasjoner.[150]
Reglene til Rock and Roll Hall of Fame er at det må ha gått 25 år fra første kommersielt tilgjengelige album til man kan vurderes.[151] John Lennon ble som medlem av The Beatles med i æresgalleriet i 1988, på året 25 år etter at The Beatles' debutalbum kom ut.[152] Han ble også med som soloartist i 1994, 26 år etter at han slapp ut sin første soloplate.[153] Det var Paul McCartney som holdt introduksjonstalen til prisen til John Lennon, som Yoko Ono aksepterte for sin mann.[154] McCartney selv måtte vente 5 år til før han fikk sin, 29 år etter at han debuterte.[155] Lennon ble den andre, etter Clyde McPhatter, som ble inkludert både som medlem av et band og som soloartist (Eric Clapton ble inkludert året før i to band, men først i år 2000 som soloartist).[156]
I 1999 ble sangen «Imagine» kåret i en BBC-kåring til Storbritannias favorittsangtekst.[157] I 2001 skiftet Liverpools flyplass Speke navn til Liverpool John Lennon Airport.[158] Flyplassens motto er : Above us only sky – Over oss er kun himmelen – fra sangen «Imagine».[159] Lennon ble i 2002 kåret til den åttende største briten («Greatest Briton») noensinne i en undersøkelse gjennomført av BBC.[160] I 2010 ble han beæret med en egen minnemynt i sølv laget av Royal Mint etter at de arrangerte en avstemning. Hele 92 % av alle som stemte, stemte på John Lennon.[161]
Lennon som musiker
[rediger | rediger kilde]John Lennon ble verdenskjent som musiker, sanger og låtskriver fra 1963. Han viste en egen evne til å finne gode slagord, deriblant «Give Peace a Chance», «All You Need is Love» og «Instant Karma!», og gjøre disse til sangbare gjennom å legge til melodier. Evnen til å bruke ord i vittig sammenheng var klar fra tidlig av, og gikk igjen gjennom flere sanger.[162] Lennon lyktes i stor grad å bryte forskjellen mellom det politiske og det private, og han spilte en viktig rolle i å gjøre politisk musikk populært.[163] Enkelte har ment at det ryktet han fikk etter sin død, også har bygget opp en person han selv ikke ville ha vært komfortabel med.[162]
Som sanger hadde Lennon alvorlige problemer med sin egen stemme. Den var nasal, og mindre «crooner»-aktig en McCartneys, men dette skapte en rockeaktig lyd som slo godt an. Likevel var han selv misfornøyd med den, til blant annet George Martins irritasjon.[163] Med en bred musikksmak som spredte seg fra rockehelter som Chuck Berry til jentegrupper som The Shirelles, hadde Lennon sunget et variert reprertoar av musikk gjennom mye av tiden, og slik sett var han godt vant til å skifte mellom stiler med hell.[164]
Som musiker regnes Lennon av enkelte som en av de store rytmegitaristene.[165] Som oftest var hans gitarriff originale, funnet opp for anledningen.[166] Likevel var Lennon også en god gitarist, og spilte flere soloer. På albumet The Beatles spilte han bluesaktig solo, tungrockbass og en rekke andre stilarter. I tillegg var det han som skapte det kjente riffet til sangen «I Feel Fine».[167]
Lennon som låtskriver
[rediger | rediger kilde]Både som medlem av The Beatles og som soloartist fremførte Lennon i hovedsak egenskrevne låter, om man da ser bort ifra albumet Rock 'n' Roll, som han spilte inn under trussel om saksøking. Hva gjelder hans bidrag til The Beatles, har han vært delaktig i å starte diskusjonen om låtene ble skrevet i tett samarbeid, eller stort sett på egen hånd av ham og McCartney. I 1973 sa Lennon at det var store forskjeller mellom ham og McCartney, og at de skrev mye hver for seg. I et intervju med Playboy i 1980 korrigerte han seg og innrømmet at det var en grov overdrivelse og at mesteparten av det de skrev var «eyeball to eyeball».[168] Lennon skrev ofte bruddstykker som han lappet sammen. I Beatles ble disse bruddstykkene ofte satt sammen med hjelp av Paul McCartney, enten ved at McCartney hadde et eget uferdig bidrag, eller ved at han hjalp Lennon å fullføre det.[169] Senere i karrieren, som tilfellet var med blant annet «Happiness Is A Warm Gun», «I am the Walrus», og «(Just Like) Starting Over», kunne han lappe sammen flere egne låter til en sang selv.[170] Lennon beskrev det å skrive delvis som det å «være besatt. Du prøver å legge deg, men sangen lar deg ikke gjøre det.».[169] I intervjuet med Playboy i 1980 sa han også at han alltid lurte på hvorfor folk gjorde noe, og hvorfor samfunnet var slik det var.[168]
Ifølge musikkhistoriker Walter Everett utviklet Lennon (og McCartney) seg fra å skrive velsmidde låter til pubertetsfans, til å forandre rockens grunnlag og utvikle seg i en helt ny retning fra 1966 av.[171] Samtidig var ikke Lennon upåvirket av annen musikk. Han uttalte selv at «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår».[172] Everett anså Lennon som en som eksperimenterte musikalsk og skrev introspektive tekster som «famlet etter vågale og ufullendte uttrykksformer for sine dyptfølte personlige sannheter».[173]
Tekstene til Lennon var preget av mannens evner til ordspill, elegante spydigheter og surrealisme.[169] Selv om Lennons tekster ofte kunne være politiske, for eksempel «Revolution», «Imagine», «Power to the People» og «Woman is the Nigger of the World», la han lite i det i ettertiden. Han har omtalt at Imagine «bare var en forbanna sang» og at «Power to the People» var en pinlig sang som ble skrevet ti år for sent og som et resultat av å ha blitt presset av Cambridge-radikale.[162][174]
Lennon hadde betenkeligheter med sine evner som komponist.[163][162] Han sa selv i et intervju med tidsskriftet Playboy at han i en periode i The Beatles trodde at han ikke kunne skrive melodier, bare «enkel, høylytt rock 'n' roll».[175] Sanger som ble kreditert Lennon/McCartney, men som var helt eller nesten helt skrevet av John Lennon inkluderer «I am the Walrus»[176] «Strawberry Fields Forever»[177], «Please Please Me»,[178] «Do You Want to Know a Secret»,[179] «A Hard Day's Night»,[180] «I Feel Fine»,[62] «Help!»,[64] «All You Need is Love»,[181] «Happiness Is A Warm Gun»,[182] «Come Together»,[183] og «The Ballad of John and Yoko».[184] Dersom man regner alle Lennon/McCartney-sanger som delt mellom de to, har Lennon skrevet 26 nummer 1-hits i USA og 29 i Storbritannia.[185]
Forhold til andre
[rediger | rediger kilde]John Lennon var en kompleks person. Hans angrep på Paul McCartney var ofte direkte og brutale, men han anså likevel McCartney for å være blant hans beste venner. Han kunne snakke om å forestille seg en verden uten eiendommer og å være en mangemillionær.[162] Han kunne påstå vidt forskjellige ting om hvem som skrev hva og hvordan i The Beatles, inkludert at han mente at han skrev hoveddelen av sangen «Eleanor Rigby» når selv bestevennen Pete Shotton anså bidraget til Lennon som å ha vært så «så godt som ingenting».[186] Da han i et intervju med Playboy i 1980 avslørte at de skrev ting sammen, sa han også at han i 1973 løy fordi han var full av forakt. I samme intervju sa han at Bill Haley var noen han likte, men ikke ble stort påvirket av. I andre intervjuer har han sagt at han aldri fikk med seg Haley.[168] Hans meninger om andre mennesker er derfor ikke alltid lett å være klar over.
Yoko Ono
[rediger | rediger kilde]Et eksempel på dette med avvikende historier handler om første gang Ono og Lennon møttes. I deres versjon var det da Lennon møtte henne på Indica, og at hun ikke ante hvem The Beatles var. I sitt åpne brev til John Lennon da Lennon ble innviet i Rockens æresgalleri, fortalte McCartney at hun kom for å få manuskriptet til «en av våre sanger» («The Word») i anledning en gave til komponisten John Cage. Dette foregikk sent i 1965. Andre fortellinger beretter om at hun lette etter John Lennon allerede tidligere.[187]
Forholdet mellom John Lennon og Yoko Ono var uansett svært varierende. På tidspunkter kunne de være svært tett, og i andre svært anstrengt. Ono kastet Lennon på dør fordi hun trengte fred og ro, ifølge henne selv. Ono kommenterte også at ved å velge Lennon ødela det begges karrière – Ono var en etablert avant-garde-kunstner før hun møtte Lennon, og kombinasjonen mellom hans popmusikk og hennes nybrottskunst gjorde at begge publikummere ble skuffet.[188]
Det er også foreslått at Lennon både var svært forelsket i Ono og svært sjalu. En av grunnene til at hun alltid var til stede sammen med ham, noe som tæret på The Beatles, var visstnok hans ekstreme sjalusi. Mens han selv var sjalu, var han også, ifølge Philip Norman, en kvinnebedårer som ikke skjulte dette. Den kombinerte oppførselen utro og sjalu kan ha vært en av grunnene til at hun valgte å kaste ham ut av huset i atten måneder.[189]
Julian Lennon
[rediger | rediger kilde]Julian Lennon hadde lite kontakt med John, og til tross for farens forsøk på å prøve å få forholdet på plass igjen, var Julian Lennon alt annet enn begeistret. Han omtalte i et intervju i 1999 at faren var sterkt fraværende fra Julian var fem, at Julian ble mobbet så mye på offentlig skole at de måtte sende ham på privatskole og tvinge John til å betale, og at Julian opplevde John Lennons snakk om fred og kjærlighet som hyklersk med tanke på at han hadde forlatt sønnen sin.[190] Han gjentok dette på sin egen hjemmeside året etter.[191] Året etter omtalte han faren sin som to personer, «John Lennon» (faren) og «John Ono Lennon» (en manipulert, fortapt sjel).[192]
Julian Lennon har senere uttalt at han har sluttet fred med John Lennons minne.[193]
Paul McCartney
[rediger | rediger kilde]Forholdet mellom John Lennon og Paul McCartney var særlig betent etter bruddet. John Lennon fikk et skarpt brev av Linda McCartney som han svarte på en svært skarp måte selv, der han mente at Paul måtte få bakkekontakt og anså ekteskapet mellom Paul og Linda for å være over om to år.[194]
På McCartneys andrealbum, Ram, var sangen «Too Many People» et dårlig skjult angrep på Lennon, spesielt med setningene «Too many people preaching practices» og «You took your lucky break and broke it in two».[195] Lennon oppfattet også sangene «3 legs», «Dear Boy» og «Smile Away» som angrep på ham og/eller The Beatles. «Dear Boy» var faktisk en sang om eksmannen til Linda McCartney.[196] Paul McCartney hadde ikke uttalt noe negativt om The Beatles før, mens Lennon hadde tatt oppgjør på førsteplaten sin og Lennon svarte McCartney kontant. Andresporet på Imagine, «Crippled Inside», en rockabilly/skiffle-sang, inneholder setningen «You can live a lie until you die» (du kan leve med en livsløgn til du dør), som skal ha vært rettet mot McCartney.[197]
Det skarpeste angrepet på McCartney var på åttendesporet, «How Do You Sleep?». Der McCartneys kommentarer var skjulte eller ikke engang knyttet til Lennon, var Lennons kommentarer direkte og brutale. Sangen innledet med «So Sgt. Pepper took you by surprise», fortsatte med å anklage McCartney for å være musikalsk død «Those freaks was right when they said you was dead The one mistake you made was in your head».[198] Det gjøres også flere referanser til Pauls mor, noe som kan være i overført betydning ettersom Pauls mor døde da Paul var 14 år. Kommentaren «The only thing you done was yesterday And since you're gone you're just another day», refererer til sangen «Yesterday», som Paul McCartney skrev 1964-1965 og singlen «Another Day» fra februar 1971, som Lennon mislikte sterkt.[199][l] Avslutningen var også skarp: «Et pent ansikt kan vare et år eller to, men snart ser de hva du kan gjøre, musikken din er muzak i mine ører, du må ha lært noe på alle disse årene» er et direkte angrep på Paul McCartney som en soloartist.[199]
Det er mye som tyder på at kritikken Lennon kom til McCartney med handlet om hva McCartney gjorde og ikke hvem han var. Felix Dennis tolket sangen «How Do You Sleep?» dithen at Lennon hadde stor respekt for autoritetsfiguren McCartney, og at Lennon selv tok på seg rollen som den trassige skolegutten.[199] Da Lennon på et talkshow ble konfrontert med sangen og spurt om han var for hard, svarte han at om han ikke kunne være så hard mot sin beste venn, hvem skulle han da være det mot. Da han fremførte sangen «I Saw Her Standing There» sammen med Elton John, innledet han med at han skulle fremføre en sang skrevet av en fremmedgjort tidligere forlovet av seg, altså Paul McCartney.[207] McCartney beskrev også forholdet dem imellom som uerstattelig, og han sa at den siste gangen de møttes, ga John ham en klem.[208]
George Harrison
[rediger | rediger kilde]Harrisons har uttalt at hans forhold til både Lennon og McCartney var at han ikke ble lagt merke til, og at hans bidrag ikke ble like mye satt pris på.[209] Forholdet mellom Harrison og Lennon hadde også store utfordringer. I januar 1969 forlot Harrison «Get Back»-opptakene og truet med å forlate The Beatles. Lennon svarte at da kunne de bare gi jobben til Eric Clapton.[210]
I 1971 arrangerte Harrison The Concert for Bangladesh med flere artister. Lennon skulle ha deltatt, men det ble aldri noe av. En versjon er at Harrison skal ha vært klar på at han ikke ville at Yoko Ono skulle fremføre sin avantgardistiske musikk, og at dette medførte at Harrison og Lennon nok en gang ble uvenner.[211] Lennon selv skal ha skyldt på Allen Klein for å ha satt i gang rykter om ham, og dessuten vektlagt at han var på De britiske Jomfruøyer, og ikke orket å fly frem og tilbake for å øve og å fremføre.[212] Onos versjon var at Lennon ble sint etter en telefonsamtale med Harrison, og så forlot leiligheten i Tittenhurst i sinne, men at hun ikke vet hva samtalen handlet om.[213] I tillegg var det flere tilfeller der Lennon ikke møtte opp, både på signering av papirer etter oppløsningen av The Beatles og på Harrisons konsert i Madison Square Garden. Lennon var også misfornøyd med at Harrisons biografi knapt nevnte ham (Lennon ble nevnt 11 ganger, mer enn både Starkey og McCartney).[214]
Samtidig hjalp Harrison Lennon og omvendt. Blant annet var Harrison med på opptaket av flere sanger på Imagine-albumet.[215]
Richard Starkey
[rediger | rediger kilde]Lennon er ofte tillagt sitatet: «Ringo er ikke verdens beste trommeslager, la oss være ærlige, han er ikke engang den beste trommeslageren i The Beatles». Dette sitatet er imidlertid ikke sagt av Lennon, men dukket opp først i 1981, året etter at Lennon døde, i en radiosketsj i parodiprogrammet «Radio Active» fra BBC Radio 4. Setningen ble sagt av Philip Pope og skrevet av Geoffrey Perkins. I 1983 ble sketsjen gjort kjent av komikeren Jasper Carrott, som en stund fikk æren for den.[216]
Lennons faktiske mening om Starkeys tromming tilhører heller den motsatte enden av skalaen. Han sa i et intervju med David Sheff i 1980 at:
- «Ringo er en fordømt god trommeslager. Han var alltid en god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg tror Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert. Jeg synes at Paul og Ringo kan måle seg med alle rockemusikerne. Ikke teknisk gode. Ingen av oss var tekniske musikere. Ingen av oss kunne lese musikk. Ingen av oss kan skrive det. Men som rene musikere, som mennesker inspirert til å lage bråk, er de like gode som hvem som helst.».[217]
Starkey selv samarbeidet mye med Lennon, og han har selv uttalt at samarbeidet på Plastic Ono Band var et karrierehøydepunkt.[218]
Plateutgivelser
[rediger | rediger kilde]The Beatles
[rediger | rediger kilde]John Lennon deltok på alle innspillinger, se: The Beatles
Soloalbum (Studioalbum)
[rediger | rediger kilde]- Oversikten begrenser seg til utgivelser mens Lennon var i live
- Unfinished Music No.1: Two Virgins (med Yoko Ono) (1968)
- Unfinished Music No.2: Life with the Lions (med Yoko Ono) (1969)
- Wedding Album (med Yoko Ono) (1969)
- Live Peace in Toronto 1969 (1969)
- John Lennon/Plastic Ono Band (1970)
- Imagine (1971)
- Some Time in New York City (med Yoko Ono) (1972)
- Mind Games (1973)
- Walls and Bridges (1974)
- Rock 'n' Roll (1975)
- Shaved Fish (samlealbum) (1975)
- Double Fantasy (med Yoko Ono) (1980)
Livealbum
[rediger | rediger kilde]- Live Peace in Toronto 1969 (med Plastic Ono Band) (1969)
- Live in New York City (1986)
Singler
[rediger | rediger kilde]- Oversikten begrenser seg til utgivelser mens Lennon var i live
- «Give Peace a Chance» (1969)
- «Cold Turkey» (1969)
- «Instant Karma!» (1970)
- «Mother» (1970)
- «Power to the People» (1971)
- «Imagine» (1971)
- «Happy Xmas (War Is Over)» (1971)
- «Woman Is the Nigger of the World» (1972)
- «Mind Games» (1973)
- «Whatever Gets You thru the Night» (1974)
- «#9 Dream» (1974)
- «Stand By Me» (1975)
- «(Just Like) Starting Over» (1980)
Studioalbum sammen med Yoko Ono
[rediger | rediger kilde]- Unfinished Music No.1: Two Virgins (1968)
- Unfinished Music No. 2: Life with the Lions (1969)
- Wedding Album (1969)
- Milk and Honey (1984)
Samlingsalbum
[rediger | rediger kilde]- Shaved Fish (1975)
- The John Lennon Collection (1982)
- Menlove Ave. (1986)
- Imagine: John Lennon (soundtrack) (1988)
- Lennon Legend: The Very Best of John Lennon (1997)
- Wonsaponatime (1998)
- Instant Karma: All-Time Greatest Hits (2002)
- Acoustic (2004)
- Peace, Love & Truth (2005)
- Working Class Hero: The Definitive Lennon (2005)
- The U.S. vs. John Lennon (2006)
- Remember (2006)
- Power to the People: The Hits (2010)
- Icon (2014)
- Gimme Some Truth. The Ultimate Mixes (2020)
Box set
[rediger | rediger kilde]- Lennon (1990)
- John Lennon Anthology (1998)
- Gimme Some Truth (2010)
- John Lennon Signature Box (2010)
- John Lennon Signature Box (2015)
Se også
[rediger | rediger kilde]Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ Lennon endret navnet sitt cirka en måned etter inngått ekteskap med Yoko Ono, ved å legge til «Ono» som mellomnavn den 22. april 1969. Selv om han deretter brukte navnet John Ono Lennon, refererte offisielle dokumenter til ham som John Winston Ono Lennon.
- ^ Av disse er «Ticket to Ride» og «Day Tripper» blant de som McCartney deltok mest på, men uttalelser fra de to varierer markant. Sangen «Strawberry Fields Forever» ble en B-side i USA, der den toppet. I Storbritannia nådde den bare andreplassen.
- ^ Fortellingen som gjengis i diverse dokudramaer er slik at John Lennon måtte velge mellom å bli med Alfred Lennons venn Billy Halls foreldre til New Zealand eller å bli hos moren. Han skal først ha valgt faren, og så løpt etter moren. Lewisohn viser til Billy Halls eget utsagn om at denne hendelsen er feil på flere måter, både fordi Billy ikke hørte noen hevede stemmer mellom Alfred, Julia og John Dykins og fordi han selv vurderte New Zealand, mens foreldrene ikke skulle flytte på seg. Scenen gjengis blant annet i filmene Nowhere Boy, Lennon Naked og In His Life: The John Lennon Story.
- ^ Ifølge Mark Lewisohn (Sidenote på side 299 i bind 1) var de en gruppe («group») og ikke et band. Band var for jazzmusikere, mens grupper var for skiffle).
- ^ Denne dagen, da John Lennon møtte Paul McCartney, inneholder flere myter, deriblant at Mimi ikke visste at John skulle opptre (til tross for at hun arrangerte å møte flere familiemedlemmer der), at John kledde seg som en teddy boy (til tross for at et bilde motbeviser dette) og en lang liste sanger som skal ha blitt spilt. Sanger som i tillegg til «Come Go With Me» er nevnt, er «Cumberland Gap», «Maggie May», «Railroad Bill», «Rock Island Line», «Lost John», «Putting On The Style», «Streamline Train» og «Be-Bop-a-Lula» i tillegg til flere mulige Elvis-sanger
- ^ Noe som gjør det at Lennon sang den kort tid før i det minste merkelig
- ^ John Lennon beskrev det i alle intervjuer bortsett fra det siste som en gradvis overgang, men i det siste sa han at han snudde seg mot Paul og spurte ham direkte. Både Pete Shotton og Paul McCartney husker at Pete og Paul møttes etter at Paul hadde vært hos Ivan, som ikke var hjemme, og så spurte Pete. Pete husker at Paul sa OK etter litt tenking, Paul (side 20, Beatles Antologien) at han sa ja via Ivan Vaughan.
- ^ I noen versjoner av denne fortellingen møttes de på toppen av en buss, i andre møttes de på Wilson Hall der Paul kan ha invitert ham. Aldersforskjellen mellom Paul og George blir ofte nevnt av Paul. Den er på åtte måneder og en uke, men McCartney overdriver ofte. I noen tilfeller er det ni måneder, i «Anthology» ett og et halvt år. Forskjellen mellom McCartney og Lennon var for øvrig tjue og en halv måned.
- ^ Hvor vidt han var beruset eller ikke er ikke bevist, men John Lennon hadde fått det for seg at det var tilfelle.
- ^ Ifølge Wiener hadde FBI feil bilde av Lennon, de brukte et bilde av en gatemusikant ved navn David Peel som kunne likne på Lennon. I tillegg omtalte de ham som John Winston Lennon enda han hadde skiftet navn til John Ono Lennon, og Hoover forklarte hvem The Beatles var på et tidspunkt der de aller fleste i verden utmerket godt visste det.
- ^ Strengt talt fem års forstoppelse og så tre ukers diaré.
- ^ Kommentaren om at det eneste bra McCartney skrev var «Yesterday» faller på sin egen urimelighet. Sanger som McCartney skrev som Lennon har innrømmet at var gode da eller etterpå inkluderer «Here, There and Everywhere»[200], «For No One»[201], Got to Get You into My Life[202], «The Fool on the Hill»[203], «Hey Jude»[204], «Why Don't We Do It in the Road»[205] og «Oh! Darling»[206].
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Lennon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «John Lennon», RKD kunstner-ID 49374[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014921, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 31351[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 3484, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI nl0366l64q591f2, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ The London Gazette 43667, side(r) 5488[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID john-lennon[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://www.rockarchive.com/john-lennon-band.html.
- ^ http://www.spirit-of-rock.com/album-groupe-John_Lennon-nom_album-Gone_From_This_Place-l-de.html.
- ^ http://www.spirit-of-rock.com/album-groupe-John_Lennon-nom_album-Something_Precious___Rare-l-cn.html.
- ^ http://pogodavufe.ru/search/john%20lenno/.
- ^ http://countrylicious.com/united-kingdom/images/f66032027a3b.
- ^ Bind 1, Side 79, Mark Lewisohn: «All Those Years Volume 1: Tune In Extended Special Edition», Little, Brown, London, 2013. Tidligere publikasjoner har skrevet at John Lennons fødsel foregikk under et tysk bombeangrep og at Julia Lennon fødte i en bunker, men den niende oktober var det ingen angrep.
- ^ Bind 1, Side 17-21, Lewisohn
- ^ Side 24-27, Bind 1, Mark Lewisohn
- ^ Side 27-29, Bind 1, Lewisohn
- ^ Side 7, The Beatles - Antologien, Cappelen/Apple Corps, Oslo/London, 2000
- ^ Side 92-98, Bind 1, Lewisohn
- ^ a b Side 92, 107-08, Bind 1, Lewisohn
- ^ John Lennons halvnorske halvsøster - Dagbladet, 24. august 1998, hentet 8. februar 2019
- ^ Side 108, Bind 1, Lewisohn
- ^ Julia Baird - McCartney.com
- ^ Side 105-06, Bind 1, Lewisohn
- ^ Side 6-8, Philip Norman: «Shout! The True Story of The Beatles», Pan edition, London 2003 (etter Hamish Hamilton 1981)
- ^ Side 9-10, Norman
- ^ a b c Side 219-222, Bind 1, Lewisohn
- ^ Side 238, Bind 1, Lewisohn
- ^ a b c Side 10-11, Beatles-Antologien
- ^ side 257-259, Bind 1, Lewisohn
- ^ Side 298-299, bind 1, Lewisohn
- ^ Side 300, bind 1, Lewisohn
- ^ 301, 313, bind 1, Lewisohn
- ^ Myth Busting - Quarrymens offisielle hjemmeside, hentet 24. april 2015
- ^ a b John Lennon meets Paul McCartney - The Beatles Bible
- ^ The Dell Vikings, 'Come Go With Me' Arkivert 18. mars 2018 hos Wayback Machine. - Rolling Stone
- ^ Side 354-55, bind 1, Lewisohn
- ^ Side 21, Allan Kozinn:«The Beatles», Phaidon Press, 1995
- ^ a b Side 356-360, bind 1, Lewisohn
- ^ Side 359-60, bind 1, Lewisohn
- ^ Side 1, bind 1, Lewisohn
- ^ Side, 375-76, 403-05, bind 1, Lewisohn
- ^ a b Side 13, Beatles Antologien
- ^ Side 378-80, bind 1, Lewisohn
- ^ side 451-53, Lewisohn
- ^ Side 455-56, bind 1, Lewisohn
- ^ Julia - Beatles Bible
- ^ a b Mother - Beatles Bible
- ^ Side 464-66, bind 1, Lewisohn
- ^ Side 503, bind 1, Lewisothn
- ^ Side 520-22, bind 1, Lewisohn
- ^ Living with Lennon - BBC, 29. september 2005, hentet 18. mars 2018
- ^ Cynthia Lennon - Beatles Bible
- ^ Side 1019, bind 2, Lewisohn
- ^ Side 1337, Lewisohn
- ^ Side 53, Geoff Emerick & Howard Massey: «Here, There and Everywhere - My Life Recording the Music of The Beatles», Avery, New York, 2007
- ^ A Hard Day's Night (side 2) - Beatles Bible
- ^ a b I Feel Fine - Beatles Bible
- ^ Ticket to Ride - Beatles Bible
- ^ a b c Help! - Beatles Bible
- ^ From Me to You - Beatles Bible
- ^ She Loves You - Beatles Bible
- ^ I Want to Hold Your Hand - Beatles Bible
- ^ Can't Buy Me Love - Beatles Bible
- ^ The Rolling Stone Interview: John Lennon, Part I Arkivert 19. mars 2018 hos Wayback Machine. - Janns Werner, hentet 29. juli 2015
- ^ Joshua Wolf Shenk: The Power of Two - The Atlantic, juli/august 2014, hentet 28. juli 2015
- ^ Playboy Interview with John Lennon - The Beatles Interviews Database, basert på intervju med Playboy Magazine september 1980
- ^ Top 10 John Lennon Love Songs - Ultimate Classic Rock, hentet 28. juli 2015
- ^ Side 79-82, Allistair Taylor: With The Beatles, John Blake, 2011 (førsteutgave 2003)
- ^ Side 158, Beatles Antologien
- ^ The Beatles Rubber Soul Review - BBC
- ^ Rubber Soul - Pitchfork.com
- ^ London Evening Standard, "More Popular Than Jesus" 3/4/1966 - Beatles Interviews, hentet 20. mars 2018. Sitatet på engelsk: He can sleep almost indefinitely, is probably the laziest person in England. "Physically lazy," he said. "I don't mind writing or reading or watching or speaking, but sex is the only physical thing I can be bothered with any more."
- ^ a b London Evening Standard, "More Popular Than Jesus", Cleave
- ^ Side 268, Norman
- ^ Datebook republishes John Lennon’s ‘Jesus’ comments - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
- ^ Press conference: Astor Tower Hotel, Chicago - Beatles Bible, hentet 8. juli 2015
- ^ Side 275-76, Norman
- ^ Why the Beatles Broke Up - Rolling Stone
- ^ Side 275, Norman
- ^ Side 339-41, Norman
- ^ Side 341, Norman
- ^ Side 341-44, Norman
- ^ Unfinished music no 1 Two Virgins - Beatles Bible
- ^ Unfinished Music no 2 Life With the Lions - Beatles Bible
- ^ a b Wedding Album - Beatles Bible
- ^ John Lennon Interview: New Musical Express 5/3/1969 - Beatles Interviews
- ^ The philosophy og John Lennon - Philosopy Now, Issue 52
- ^ George Broderick og Nicole Jama:The Beatles and Adolf Hitler - Pop Zeitschrift, 8. januar 2019, hentet 27. januar 2019
- ^ Rachel Johnson: Revolutionary Man: John Lennon As Political Artist - Pop Matters, 22. november 2010, hentet 24. mars 2018
- ^ Dave Lifton: When John Lennon and Yoko Ono held a bed-in for peace - Ultimate Classic Rock, hentet 24. mars 2018
- ^ John Lennon & Yoko Ono: Bagism Press Conference 3/31/1969 - Beatlesinterviews
- ^ Sitatet på engelsk: Your Majesty, I am returning my MBE as a protest against Britain's involvement in the Nigeria-Biafra thing, against our support of America in Vietnam and against 'Cold Turkey' slipping down the charts. With love. John Lennon of Bag John Lennon returns his MBE to the Queen - Beatles Bible.
- ^ John Lennon returns his MBE to the Queen - Beatles Bible.
- ^ Side 348, Beatles-antologien
- ^ John Lennon Chart History - Billboard.com
- ^ Paul McCartney Chart History - Billboard.com
- ^ a b Jegg Giles: The story of John Lennon and Yoko Ono's Hair donation - Ultimate Classic Rock, 4. febrar 2016, hentet 13. januar 2019
- ^ Give Peace a Chance - Beatles Bible
- ^ Live Peace in Toronto 1969 - Beatles Bible
- ^ Cold Turkey - Beatles Bible
- ^ Instant Karma! - Beatles Bible
- ^ John Lennon/Plastic Ono Band - Beatles Bible
- ^ Isolation - Beatles Bible
- ^ Remember - Beatles Bible
- ^ I found out - Beatles Bible
- ^ Working Class Hero - Beatles Bible
- ^ Look at Me - Beatles Bible
- ^ God - Beatles Bible
- ^ Hold On - Beatles Bible
- ^ Love - Beatles Bible
- ^ Well Well Well - Beatles Bible
- ^ John Lennon/Plastic Ono Band side 3 - Beatles Bible
- ^ a b Side 409-10, Norman
- ^ Some Time in New York City - Beatles Bible
- ^ Woman is the Nigger of the World - Beatles Bible
- ^ Attica State - Beatles Bible
- ^ Born in a Prison - Beatles Bible
- ^ Side 412, Norman
- ^ Revolutionary Man: John Lennon As Political Artist - Pop Matters
- ^ ‘You say you want a revolution…’ – the Beatles and Irish nationalism Arkivert 14. januar 2019 hos Wayback Machine. - Slugger O'Toole
- ^ Maurice Hindle: I interviewed John Lennon, and he was no ultra-left radical - The Guardian, 2. februar 2010, hentet 25. mars 2018
- ^ a b Mind Games - Beatles Bible
- ^ Allan Kozinn: A fond look at Lennon's 'Lost Weekend' - New York Times, 12. mars 2008, hentet 25. mars 2018
- ^ a b c John Lennon's infamous Lost Weekend revisited - Ultimate Classic Rock
- ^ a b c That time John Lennon returned to his 'Rock 'n' Roll' roots - Ultimate Classic Rock
- ^ Rock n Roll - Beatles Bible
- ^ Walls and Bridges - Beatles Bible
- ^ a b Whatever gets you thru the Night - Beatles Bible
- ^ #9 Dream - Beatles Bible
- ^ Double Fantasy - Beatles Bible
- ^ Sean Lennon On His Father, Yoko Ono, and His Own Musical Career Arkivert 26. mars 2018 hos Wayback Machine. - Rolling Stone
- ^ Uncovering The 'Truth' Behind Lennon's FBI Files - NPR
- ^ The History of John Lennon's Five Year Battle With the FBI - Ultimate Classic Rock
- ^ John Lennon, "Fame" (1975) Arkivert 26. mars 2018 hos Wayback Machine. fra 30 Wild David Bowie Duets and Collaborations] - Rolling Stone
- ^ a b c d Jonathan Cott: John Lennon: The Last Interview Arkivert 26. mars 2018 hos Wayback Machine. - Rolling Stone
- ^ Just like starting over - Beatles Bible
- ^ Kurt Loder: John Lennon: The Last Session Arkivert 16. januar 2019 hos Wayback Machine. - Rolling Stone, 22. januar 1981, hentet 26. mars 2018
- ^ John Lennon's killer revealed details of shooting as he was denied parole for the ninth time - The Telegraph, 16. desember 2016, hentet 26. mars 2018
- ^ Side 423, Norman; Mark Chapman: The Assasination of John Lennon - Crime and investigation
- ^ Lily Rothman: How the World Reacted to John Lennon's Death 35 Years Ago - Time.com, 8. desember 2015, hentet 26. mars 2018
- ^ «I can’t tell you how much it hurts to lose him. His death is a bitter, cruel blow—I really loved the guy.». Lily Rothman: How the World Reacted to John Lennon's Death 35 Years Ago - Time.com, 8. desember 2015, hentet 26. mars 2018
- ^ Death of John Lennon Statement by the President - The American Presidency Project
- ^ Flashback: George Harrison releases 'All Those Years Ago Arkivert 27. mars 2018 hos Wayback Machine. - K-She 95
- ^ How Musicians Reacted to John Lennon’s Shooting Death: With Love, Not Fear - Yahoo! Entertainment
- ^ Central Park Imagine - New York City Government parks
- ^ Induction Process - Rock and Roll Hall of Fame
- ^ The Beatles - Rock and Roll Hall of Fame
- ^ John Lennon - Rock and Roll Hall of Fame
- ^ McCartney's letter to Lennon - Rock and Roll Hall of Fame
- ^ Paul McCartney - Rock and Roll Hall of Fame
- ^ Multiple Inudctees - Future Rock Legends
- ^ Lennon's Imagine tops best lyric poll - BBC, 9. oktober 1999, hentet 26. mars 2018
- ^ About Liverpool Airport - Liverpool Airport
- ^ Start spreading the news - New York service takes off from LJLA - Liverpool Airport
- ^ Greatest Britons - Biography Online
- ^ John Lennon-mynt på turné i USA - Samlerhusetbloggen 8. mars 2018
- ^ a b c d e Ray Connolly: I remember the real John Lennon, not the one airbrushed by history - Daily Telegraph, 4. desember 2010, hentet 10. januar 2019
- ^ a b c John Lennon - A Range of Genius - Rolling Stone
- ^ Dave Marsh: «Power & Intimacy», side 66-67 i «The Compleat Beatles» Volume One, Deliah/ATV/Bantham, Toronto/New York, 1981
- ^ John Lennon - Britannica.com
- ^ John Lennon: Guitarist - Culture Sonar
- ^ John Lennon guitarist 1968-1980 - Jaso Brecht
- ^ a b c Playboy Interview with John Lennon - The Beatles Interviews Database, basert på intervju med Playboy Magazine september 1980
- ^ a b c Mac McDonnough: Breaking Down the Songwriting Techniques of John Lennon - Sweetwater.com
- ^ (Just Like) Starting Over - Beatles Bible
- ^ Side 5, Walter Everett: «The Beatles as Musicians - Revolver through the Anthology» Oxford University Press 1999, Oxford
- ^ Help! - Beatles Interviews, hentet 28. juli 2015
- ^ Side 9. Everett.
- ^ Power to the People - John Lennon
- ^ Hele sitatet på engelsk: «There was a period when I thought I didn't write melodies, that Paul wrote those and I just wrote straight, shouting rock 'n roll. But, of course, when I think of some of my own songs... 'In My Life' or some of the early stuff... 'This Boy.' I was writing melody with the best of them.». Playboy Interview with John Lennon - The Beatles Interviews Database, basert på intervju med Playboy Magazine september 1980
- ^ I am the Walrus - Beatles Bible
- ^ Strawberry Fields Forever - Beatles Bible
- ^ Please Please Me - Beatles Bible
- ^ Do You Want to Know a Secret - Beatles Bible
- ^ A Hard Day's Night - Beatles Bible
- ^ All You Need is Love - Beatles Bible
- ^ Happiness Is A Warm Gun - Beatles Bible
- ^ Come Together - Beatles Bible
- ^ The Ballad of John and Yoko - Beatles Bible
- ^ Most successful songwriter - Guinnes Book of Records
- ^ "virtually nill". Eleanor Rigby (side 2) - Beatles Bible
- ^ John Lennon meets Yoko Ono - Ultimate Classic Rock
- ^ Chrissy Iley: Yoko Ono: "John's affair wasn't hurtful to me. I needed a rest. I needed space" - Daily Telegraph, 27. mars 2012, hentet 12. januar 2019
- ^ Give Beast a Chance - New York Post, 12. oktober 2008, hentet 26. mars 2018
- ^ 'Dad was a hypocrite. He could talk about peace and love to the world but he could never show it to his wife and son' - Daily Telegraph, 1. april 1999
- ^ Julian Lennon issues statement about father Arkivert 27. mars 2018 hos Wayback Machine. - Rolling Stone, 7. desember 2000, hentet 26. mars 2018
- ^ Julian Lennon Issues Statement About Father - Rolling Stone
- ^ Rebecca Dube: Julian Lennon on the 'sign' father John Lennon sent to him after death - Today, 11. april 2017, hentet 12. januar 2019
- ^ Luke Morgan Britton: Read John Lennon’s sweary letter to Paul McCartney as it goes on sale at auction - NMI, 15. november 2016, hentet 27. mars 2018
- ^ Too Many People - Beatles Bible
- ^ Dear Boy - Beatles Bible
- ^ Crippled Inside - Beatles Bible
- ^ How Do You Sleep lyrics - Genius.com
- ^ a b c How Do You Sleep - Beatles Bible
- ^ Here, There and Everywhere - Beatles Bible
- ^ For No One - Beatles Bible
- ^ Got to Get You into My Life - Beatles Bile
- ^ The Fool on the Hill - Beatles Bible
- ^ Hey Jude - Beatles Bible
- ^ Why Don't We Do It in the Road - Beatles Bible
- ^ Oh! Darling - Beatles Bible
- ^ Two of Us - Slate
- ^ Samantha Maine: Paul McCartney on John Lennon: “It’s irreplaceable – that time, friendship and bonding” - New Musical Express, 10. august 2016, hentet 12. januar 2019
- ^ Book Excerpt: George Harrison Realizes It’s Time to Move On From the Beatles - Rolling Stone
- ^ Lennon wanted Eric Clapton to replace George Harrison in the Beatles in 1969 - Vintage News, 8. august 2017
- ^ Concert for Bangladesh Arkivert 27. januar 2019 hos Wayback Machine. - This Day in Music
- ^ Live Concert for Bangla Desh (side 2) - Beatles Bible
- ^ Yoko Ono Official - Flickr
- ^ I, Me, Mine; The extended edition by George Harrison - Elsewhere, 6. juli 2018, hentet 26. januar 2019
- ^ See John Lennon, George Harrison Record ‘How Do You Sleep?’ in New Footage From ‘Imagine’ Reissue Rolling Stone
- ^ Did John Lennon Say Ringo “Wasn’t Even The Best Drummer In The Beatles”? - RadioX, 9. oktober 2018, hentet 27. januar 2019. Det er uklart hvor vidt Carrott tilla sitatet til John Lennon, det ble imidlertid ikke gjort i Radio Active-sketsjen
- ^ Sitatet på engelsk: «Ringo's a damn good drummer. He was always a good drummer. He's not technically good, but I think Ringo's drumming is underrated the same way as Paul's bass playing is underrated... I think Paul and Ringo stand up anywhere with any of the rock musicians. Not technically great. None of us were technical musicians. None of us could read music. None of us can write it. But as pure musicians, as inspired humans to make noise, they're as good as anybody!», fra Ringo Starr - Beatles Bible
- ^ Dave Lifton: Ringo Starr says playing on John Lennon's 'Plastic Ono Band' was career highlight - Ultimate Classic Rock, 30. mai 2015, hentet 27. januar 2019
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- In His Own Write, John Lennon, 1963
- A Spaniard in the Works, John Lennon, 1965.
- No flies on Frank: his greatest nonsens-hits, John Lennon, 1994.
- Skywriting by word of mouth and other writings including The ballad of John and Yoko, John Lennon, 1986.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- John Lennon: mennesket, musikeren og myten : en biografi, Karsten Jørgensen. 2004 (dansk)
- Lennon : the definitive biography. Ray Coleman. Pan, 2000. ISBN 0330483307
- The Lives of John Lennon, Albert Goldman. 2008. ISBN 978-0688047214
- The Lennon Companion, Twenty Five Years of Comment. Edited by Elizabeth Thomson and David Gutman. Macmillan, 1987. ISBN 0333439635
- John Lennon My Brother, Julia Biard (med Geoffry Giuliano), 1989
- Let Me Take You Down: Inside the mind of Mark David Chapman, Jack Jones, 1992
- Lennon Revealed, Larry Kane. Running Press, 2005. ISBN 1-282-87262-1
- John. Cynthia Lennon. Hodder & Stoughton, 2005 ISBN 034089511X
- Brev fra John Lennon. Utvalg og kommentarer ved Hunter Davies ; oversatt av Torgrim Eggen. Cappelen Damm, 2012. ISBN 9788202391218
- Lennon om seg selv : John Lennon og Yoko Ono i samtale med Andy Peebles (BBC) 6.desember 1980. Dreyer forlag, 1981. ISBN 8209019120
- Halvparten av det jeg sier er meningsløst : John Lennons tekster fra Please please me til Plastic Ono Band. Harald Engelstad. Scanbok, 1988. ISBN 8290554117
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) John Lennon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) John Lennon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) John Lennon på Internet Movie Database
- (sv) John Lennon i Svensk Filmdatabas
- (da) John Lennon på Filmdatabasen
- (da) John Lennon på Scope
- (fr) John Lennon på Allociné
- (en) John Lennon på AllMovie
- (en) John Lennon hos Turner Classic Movies
- (en) John Lennon hos Rotten Tomatoes
- (en) John Lennon hos TV Guide
- (en) John Lennon hos The Movie Database
- (en) John Lennon på Apple Music
- (en) John Lennon på Discogs
- (en) John Lennon på MusicBrainz
- (en) John Lennon på Spotify
- (en) John Lennon på Songkick
- (en) John Lennon på Last.fm
- (en) John Lennon på AllMusic
- John Lennon på Facebook
- John Lennon på Instagram
- John Lennon på TikTok
- John Lennon på YouTube
- John Lennon på X (tidligere Twitter)
- Official «Definitive Lennon» Website eid av Parlophone Records
- john-lennon.com; Semi-offisielt nettsted
- Lennon FBI Files
- John Lennon i Encyclopædia Britannica
- John Lennon på AllMusic
Wikiquote: John Lennon – sitater
- Fødsler i 1940
- Dødsfall i 1980
- John Lennon
- The Beatles
- Engelske sangere
- Engelske låtskrivere
- Engelske gitarister
- Order of the British Empire (MBE)
- Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame
- Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)
- Hollywood Walk of Fame
- Apple Records-artister
- Myrdede musikere
- Personer fra Liverpool
- Personer drept med skytevåpen