Hyacinthe Loyson
| Hyacinthe Loyson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. mars 1827[1][2][3] Orléans[4] | ||
| Død | 9. feb. 1912[5][1][2] (84 år) rue du Bac (7. arrondissement)[6][4] Paris[7] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, katolsk prest, lekbror | ||
| Utdannet ved | Presteseminaret Saint-Sulpice | ||
| Ektefelle | Emilie Jane Butterfield Loyson | ||
| Søsken | Jules Loyson | ||
| Barn | Paul Hyacinthe Loyson | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Hyacinthe Loyson | ||
| Signatur | |||
 | |||
Charles Loyson, eller Hyacinthe Loyson som var hans ordensnavn, også père Hyacinthe, (født 10. mars 1827 i Orléans i Frankrike, død 9. februar 1912 i Paris) var en fransk katolsk prest, teolog og predikant. Han grunnla Église française gallicane. Hans religiøse utvikling tok ham suksessivt i mange retninger. Han utgav blant annet La société civile dans ses rapports avec le christianisme (1867), Mon testament (1893), Christianisme et islamisme (1895) samt prekener. Loyson ble på sin tid ansett som en en av Frankrikes største åndelige talere.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Prest
[rediger | rediger kilde]I 1845 begynte han ved presteseminaret Saint-Sulpice i Paris. Han ble prestviet i 1849, og ble som sulpicianer i 1851 professor for filosofi i Avignon. Fra 1854 virket han som professor for teologi i Nantes. I 1858 gikk han over til dominikanerordenen, og i 1859 ble han munk hos de uskodde karmelitter.
Den frisinnede erkebiskop Georges Darboy lot ham i 1865 preke med med strålende fremgang i fastetiden fra prekestolen i Notre Dame de Paris. Han preket også ved Église de la Madeleine, og San Luigi dei Francesi i Roma.[8]
Etter ekskommunikasjonen
[rediger | rediger kilde]Mistenkt for liberale tendenser ble han etter et oppsiktsvekkende offentlig ble bannlyst med det større bannet - ekskommunikasjon -i 1869. Han gikk så tilbake til navnet Charles Loyson.
Loyson giftet seg i 1873 med en amerikansk kvinne som han hadde omvendt til katolisismen. Han sluttet seg for en tid til gammelkatolikkene, og ble med i Église catholique nationale i Genève. I 1879 grunnla han i Paris Église française gallicane, som imidlertid forble betydningsløs og i 1893 gikk med i Utrechtunionen av gammelkatolske kirker.
Loyson fremstod fra 1890-årene på forskjellige steder som predikant og foreleser.
Loyson holdt fast ved katolisismen slik han forstod den, men ønsket å se den reformert. Han lå på linje med Ignaz von Döllinger og fikk inn for at dogmet om pavens ufeilbarlighet - som fikk tilslutning ved Første Vatikankonsil - skulle forkastes, at morsmålet skulle benyttes i kult, at prestene skulle få rett til å gifte seg, at biskopene skulle velges av presteskapet og menighetene, og at skriftemålet skulle bli fri.
Noe av dette skulle bli forvirkliget ved Andre Vatikankonsil, mens annet er forblitt kampanjesaker for grupperinger innen den katolske kirke. Loyson gjorde seg også til talsmann for enhetsbestrebelser, dels mellom kristne kirker, dels mellom monoteister av forskjellige religioner. Fra 1893 begynte Loyson å forkynne en form for kristen universalisme som, i synergi med spesifikke verdier i andre store religioner, kunne representere ecclesia ventura, en kirke «des hommes et des mondes», i stand til å forene menneskeheten og veilede den «i ånd og sannhet» (Joh 4,24) mot den levende Gud. I denne perioden reiste han meget i Østen, hvor han kom i kontakt med islamske og hinduistiske reformmiljøer.
Hans kone døde i 1909; han returnerte til Paris hvor han døde tre år senere i en alder av åttifem år.[8] Begravelsen ble feiret med en økumenisk liturgi i det protestantiske tempel i Oratoire du Louvre. Han blie gravlagt på Père-Lachaise-gravlunden.
Verker
[rediger | rediger kilde]- Conférences prêchées à Notre-Dame de Paris sur la famille (1866 ) ;
- La Société civile dans ses rapports avec le christianisme (1867) ;
- De la Réforme catholique (1872) ;
- Lettre sur mon mariage (1872) ;
- Catholicisme et protestantisme (1873) ;
- L'Ultramontanisme et la Révolution (1873) ;
- Trois conférences au Cirque d'Hiver (1877) ;
- Les principes de la Réforme catholique (1878) ;
- La Réforme catholique et l'Église anglicane (1879) ;
- Liturgie de l'Église catholique gallicane (1880) ;
- Une apologie de l'Inquisition, réfutation (1882).
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Houtin, A. (1920). Le Père Hyacinthe, dans l'église romaine, 1827–1869 (på French). 1. Paris: Émile Nourry. OCLC 600318403.
- Houtin, A. (1922). Le Père Hyacinthe, réformateur catholique, 1869–1893 (på French). 2. Paris: Émile Nourry. OCLC 600318413.
- Houtin, A. (1924). Le Père Hyacinthe, prêtre solitaire, 1893–1912 (på French). 3. Paris: Émile Nourry. OCLC 555366982.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Charles Loyson, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id loyson-charles, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6d3464c, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 11886829q, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b HDS ID 009915[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 11886829q[Hentet fra Wikidata]
- ^ Vital records of Paris, folio(s) 5/31, archives.paris.fr, record number 274, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator av20211130844, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b E. Campana, Enciclopedia Italiana.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Loyson, Charles i Nordisk familjebok (1. utgave, 1886)