Hopp til innhold

Holocaust i Nederland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Familien Frank flyttet fra Tyskland til Nederland da Hitler kom til makten. De skjulte seg i et hemmelig rom fra 1942 til 1944 der Anne Frank skrev dagbok. De ble deportert til Auschwitz via Westerbork, før hun døde av tyfus i Bergen-Belsen. Dagboken er blant de ti mest leste bøkene i verden og ble i 2009 inkludert i verdens dokumentarv.[1] Under 25 % av jødene i Nederland overlevde. Foto desember 1941.

Holocaust i Nederland var utryddelsen av jøder i det okkuperte Nederland under andre verdenskrig. Av de omkring 140 000 jødene i Nederland ble 75-80 % drept. Fra Nederland ble 110 000 deportert til utryddelsesleirene og av disse overlevde 5000. Til sammenligning ble omkring 25 prosent av Frankrikes 350 000 jøder ble deportert og drept, fra Belgia ble 40 prosent deportert. Andelen drepte i Nederland skiller seg tydelig ut fra andre vesteuropeiske land og er på høyde med Øst-Europa.[2][3]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

I Nederland har jødisk bosetning en lang historie fra rundt år 1600.[4]

Nederlands jødiske borgere hadde fulle rettigheter og mange deltok i politikk og fagforeninger. I 1940 hadde landet 140 000 (halvparten i Amsterdam) jødiske innbyggere samt 15 000 flyktninger. Flere titusen jødiske flyktninger reiste også gjennom Nederland. Flyktningene ble hjulpet av en komite organisert professor David Cohen som samlet omkring 1 million dollar til arbeidet. De som tok seg ulovlig inn i landet ble holdt i Westerbork leir. Antisemittismen i landet tiltok i 1930-årene på grunn av tysk påvirkning. Mange jøder innvandret til Belgia fra Øst- og Sentral-Europa tidlig på 1900-tallet og antallet jødiske innbyggere var i 1940 66 000 hvorav bare 10 % var statsborgere. De fleste bodde i Brüssel eller Antwerpen. De nylig innvandrete snakket hovedsakelig jiddisk. I Luxembourg bodde det 3500 jøder, de fleste innvandret fra Øst-Europa eller flyktninger Tyskland og Østerrike.[5][6]

En del av de tyske og østerrikske jødene hadde slått seg ned i Nederland, Belgia og Frankrike, og fra disse landene ble omkring 100 000 statsløse (trolig en stor del tyskere og østerrikere) jøder deportert.[7]

Okkupasjon

[rediger | rediger kilde]
Se også: Slaget om Frankrike og Nederlands historie
Oversikt over jøder i Europa lagt frem på Wannsee-konferansen 20. januar 1942. Ifølge listen var det da 160.000 jøder i Nederland.

Våren og sommeren 1940 okkuperte tyske styrker Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. I disse landene ble det ikke opprettet lukkede gettoer som i Polen. Det ble innrettet noen lokale leirer i disse landene dels for internering av utenlandske jøder og senere som transittleirer ved deportering til Øst-Europa. Forholdene i disse leirene var generelt langt bedre enn leirer i Tyskland og Øst-Europa. Fra våren 1942 måtte jøder i Nederland gå med spesielle kjennemerker på klærne, noe som var et tiltak for å skille jøder fra andre innbyggere før deportasjonen. Samtidig skapte merkingen til dels mer sympati med jødene i befolkningen ellers. Frankrikes topografi og plassering gjorde flukt lettere enn i det flate og innstengte Nederland.[8] Fra Norge og Danmark var flukt til Sverige det enkleste. Storbritannia var det eneste trygge stedet fra Nederland, men fluktruten over sjøen var sterkt bevoktet og praktisk talt ikke mulig - for jødene i Nederland var eneste praktiske mulighet å gå i dekning.[4] Fra Vest-Europa ble jøder deportert fra sommeren 1942 til 1944 til forskjellige leirer, der Auschwitz var den viktigste.[9] Mange ble sendt til tilintetgjørelsesleiren Sobibor i dagens Polen, og drept der.[4]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]
Flyfoto av Durchgangslager Westerbork i mars 1945. Først en leir for jødiske flyktninger til Nederland, fra 1942 transittleir for jøder som ble deportert til Auschwitz, Sobibor og Theresienstadt.

Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen.[8][10][11] Jødene i Nederland var godt integrert i samfunnet og det var relativt lite antisemittisme.[12] I 1940 var det i tillegg til nederlandske borgere 15 000 flyktninger. Personer som tok seg ulovlig inn i Nederland ble holdt i Westerbork. Halvparten av Nederlands jøder bodde i Amsterdam.[13]

Det okkuperte Nederland ble underlagt sivilt tysk styre bestående av en gruppe SS-folk fra Østerrike. Den sivile nederlandske statsadministrasjonen som var igjen i landet adlød det sivile tyske styret. Belgia hadde en eksilregjering i London og belgiske tjenestemenn støttet ikke det tyske styret i landet.[14]

I januar 1941 ga østerrikeren Arthur Seyss-Inquart, som var blitt innsatt som øverste leder for den nederlandske siviladministrasjonen kort etter at Hitler-regimet besatt Nederland i 1940, ordre om at alle jøder måtte registrere seg. 160 820 nederlandske jøder fulgte ordren og få unnlot, av disse var 140 000 jøder ifølge den tyske regelen om minst 3 jødiske besteforeldre. Deportasjonen fra transittleiren Westerbork til utryddelsesleirene i Polen begynte i midten av juli 1942.[12] Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.[15]

I perioden november 1941 til tidlig 1943 ble 60 000 jøder fra Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark internert i Theresienstadt. Theresienstadt fungerte som propaganda for regimet og vist frem som en god jødisk bosetting. Fra Theresienstadt ble jøder transportert til drapsanleggene i det okkuperte Polen og færre enn 20 000 overlevde.[16] «Endlösung» ble første gang omtalt i The Times 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i Mauthausen. Massakren i Mauthausen utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.[17]

Ifølge den norske historikeren Bjarte Bruland var registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen.[18] I Nederland utførte landets ordinære sivile tjenestemenn oppdrag for okkupasjonsmakten slik at identifisering og deportasjon av landets jødiske innbyggere var mulig.[19] Ifølge den norske kriminologen Per Ole Johansen var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side.[20] Den tyske SS-offiseren Adolf Eichmann bemerket at transportene fra Nederland gikk så glatt at det var en nytelse å se.[21]

Ettertiden

[rediger | rediger kilde]

Omkring 5000 deporterte overlevde leirene. Etter frigjøringen av Bergen-Belsen ble den 7 år gamle Sieg Maandag fotografert ved siden av hauger av lik i leiren og bildet trykket i magasinet Life. Gutten ble gjenkjent og gjenforent med moren som trodde han var død; Maandag ble en kjent kunstner. Sobibor ble jevnt med jorden og massemordet der etterlot få spor. Knapper fra klærne til de drepte har blitt funnt i jorden i Sobibor og er utstilt på holocaust-museet i Amsterdam.

Et jødisk museum ble åpnet i Amsterdam i 1930; det het opprinnelig «Jødisk Historisk Museum», men skiftet senere navn til «Jødisk Museum» (nederlandsk: Joods Museum).[22][4][23][24][25]

Nederlands holocaust-museum åpnet i 2024 og er det første som forteller hele historien om holocaust i Nederland.[4] Museet ligger på stedet for en tidligere lærerskole der 600 barn ble smuglet til trygghet. Israels president Isaac Herzog var gjest ved åpningen, og det var da demonstrasjoner mot Herzog i forbindelse med krigen på Gaza.[3][26]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Diaries of Anne Frank | United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization». www.unesco.org (på engelsk). Besøkt 19. august 2018. 
  2. ^ Blom, J. C. H. (1989). The persecution of the Jews in the Netherlands: A comparative Western European perspective. European History Quarterly, 19(3), 333-351.
  3. ^ a b Boztas, Senay (10. mars 2024). «‘You cannot look away’: Amsterdam Holocaust museum opens amid protests». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 1. september 2024. 
  4. ^ a b c d e Tangestuen, Mats (2. august 2024). «Guten frå Bergen-Belsen». Dag og Tid. «I mars i år opna Nederlands nasjonale holocaustmuseum i Amsterdam, byen som i 1940 hadde 80.000 jødiske innbyggjarar.» 
  5. ^ Rozett & Spector (2013) s. 16-17
  6. ^ Bukey, Evan B. (1. desember 2016). «The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution in the Annexed Territories 1935−1945». Holocaust and Genocide Studies. 3 (på engelsk). 30: 534–537. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw061. Besøkt 17. februar 2020. 
  7. ^ Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 23. 
  8. ^ a b Rozett & Spector (2013) s. 65-67
  9. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  10. ^ Bartrop, Paul R. (2017). The Holocaust: An Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. 
  11. ^ Brodersen (1979) s. 66
  12. ^ a b Croes, M. (2006). The Holocaust in the Netherlands and the rate of Jewish survival. Holocaust and Genocide Studies, 20(3), 474-499.
  13. ^ Rozett & Spector (2013) s. 16
  14. ^ Rozett & Spector (2013) s. 66
  15. ^ Bruland (2008) s. 9.
  16. ^ Rozett & Spector (2013) s. 48, 54
  17. ^ Harper (2015) s.111.
  18. ^ Bruland (2008) s.12.
  19. ^ «The Dark Continent: Hitler's European Holocaust Helpers». Spiegel Online. 20. mai 2009. Besøkt 19. oktober 2018. 
  20. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  21. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested Past: The Holocaust in Lithuania (på engelsk). Brill. ISBN 978-94-012-0070-7. doi:10.1163/9789401200707. 
  22. ^ «Jewish Museum in Amsterdam - Jewish Cultural Quarter». AmsterdamTips.com (på engelsk). 9. januar 2024. Besøkt 1. september 2024. «The Jewish Museum (Joods Museum) is a museum focussed on Jewish religion, culture and history, particularly with respect to the Netherlands and Amsterdam. It was formerly known as the Jewish Historical Museum. [---] It occupies 4 historic Ashkenazi synagogues near Waterlooplein within the old Jewish quarter of east Amsterdam. | The museum foundation was set up in 1930 to preserve Jewish heritage and to promote Jewish art. Originally on display at the Weighing House (Waag) on Nieuwmarkt, much of the museum’s collection was confiscated during WW2. It reopened its doors in 1955 and slowly expanded, moving over to the current location in 1987.» 
  23. ^ Skorczewski, Dawn; Maandag, Karen (2023). «Sieg Maandag: Life and Art in the Aftermath of Bergen-Belsen». American Imago. 1. 80: 1–22. ISSN 1085-7931. doi:10.1353/aim.2023.0000. Besøkt 1. september 2024. 
  24. ^ Schmidt, Christine (2023). «"Privilege" and Trauma: Sieg Maandag's Climb Upwards». American Imago, mars 2023. 1 (på engelsk). 80: 81–106. ISSN 1085-7931. doi:10.1353/aim.2023.0004. Besøkt 1. september 2024. 
  25. ^ Siertsema, B. (2022). The 1995 Reunion:‘A Time to Heal’. In The Rescue of Belsen’s Diamond Children (pp. 167-175). Cham: Springer International Publishing.
  26. ^ Moses, Claire (5. mars 2024). «With a New Holocaust Museum, the Netherlands Faces Its Past». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. september 2024. 


Autoritetsdata


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Holocaust_i_Nederland&oldid=24652424»