Hopp til innhold

Frans Josefs land

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frans Josefs land
Земля Франца Иосифа
Geografi
PlasseringNordishavet
Antall øyer192
Areal 16 134 km²
Høyeste punktWilczek Land (670 m)
Administrasjon
LandRussland
FøderasjonssubjektArkhangelsk oblast
Demografi
Befolkning0 (2017)
Posisjon
Kart
Frans Josefs land
80°34′00″N 54°47′00″Ø
Frans Josefs land på Commons
Franz Josefs land innrammet i rødt

Frans Josefs land (russisk: Земля Франца Иосифа, Zemlja Frantsa Iosifa) er en russisk øygruppe i Nordishavet, øst for Svalbard og nord for Novaja Semlja. Øygruppen består av 191 øyer og har et areal på 16 134 km². Øyene har ingen fastboende. Frans Josefs land inngår administrativt i Arkhangelsk oblast.

Kjennetegn

[rediger | rediger kilde]

Øygruppen er vulkansk og består av basalt fra tertiær og juratiden, og øyene er stort sett dekte av is. Enkelte områder er isfrie, og der vokser det mose og lav. Den nordøstlige delen av øygruppen er omgitt av pakkis året rundt, men enkelte år trekker isen seg bort fra de sørligste øyene sent på sommeren.

Det nordligste punktet i øygruppen, og i hele Asia, er Kapp Fligely på Rudolføya. Det ligger så langt nord som 81°52'N. Den største øya er Zemlja Georga (Georgs land) som er 110 km i lengste utstrekning. Det høyeste punktet i øygruppen er på Ostrov Viner-Nejsjtadt (Wiener Neustadt-øya), som har en høyde på 620 meter over havet.

Basaltene på Frans Josefs land er en del av det høyarktiske store vulkanområdet. De sentrale store øyene i midten av øygruppen danner en kompakt gruppe kalt Zitsjy Land, der det bare er smale sund mellom øyene som stort sett er islagte året rundt.

Julius von Payer

Historie

[rediger | rediger kilde]

Det er sannsynlig at den svensk-norske selfangeren Nils Fredrik Rønnbeck sammen med fangstmann Johan Petter Aidijärvi på skonnerten «Spidsbergen» i 1865 var de første som oppdaget øyene i Frans Josefs land, men rapportene fra denne turen er mangelfulle, og det er uklart om Rønnbeck selv oppfattet øyene som «nytt land».[1][2][3] Selv kalte han dem Nordøst Spidsbergen, mens øygruppen ble senere omtalt som Rønnbeck Land av norske fiskere og fangstmenn som opererte i området.

Offisielt ble øygruppen oppdaget i 1873 under den østerriksk-ungarske polarekspedisjon ledet av Julius von Payer og Karl Weyprecht som var de første som gjennomførte landbasert utforskning og som også kartla deler av øygruppen. De oppkalte øyene etter keiser Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Formålet med ekspedisjonen var å finne Nordøstpassasjen og å utforske havområdene mot Nordpolen. Ekspedisjonen varte i 2 1/2 år. Ekspedisjonsskipet Tegetthoff frøs fast i pakkisen nord for Novaja Semlja og drev nordover, men måtte forlates i mai 1874. Under store anstrengelser dro ekspedisjonsmedlemmene skipsbåtene sine over pakkisen før de nådde åpent vann og kunne krysse over til Novaja Zemlja. Her ble de reddet av russiske fiskere som brakte ekspedisjonsmedlemmene til Vardø. Ishavsskipperen Elling Carlsen fra Tromsø var den eneste norske deltakeren og var ekspedisjonens islos og harpunér.

Øyene ble i 1926 en del av Sovjetunionen. I Norge omtalte en på den tiden øyene som Fridtjof Nansen Land, ettersom Nansen hadde overvintret på øygruppen under Framekspedisjonen i 1895-96. Ettersom regjeringen ønsket norsk suverenitet over øyene ble det protestert mot den sovjetiske innlemmelsen, men det var lite helhjertet fra norsk side.

Til øygruppen som politisk enhet regnes også Victoriaøya, som ligger 80 km øst for Kvitøya, den østligste av øyene i Svalbard-arkipelet og 100 km vest for Aleksandra land, den vestligste av øyene på Frans Josefs Land. Det norske kravet om denne øya var fremsatt med noe mer tyngde, blant annet gjennom Bratvaag-ekspedisjonen i 1930.

På Heissøya i Frans Josefs land lå rakettutskytningsbasen Ernst-Krenkel-observatoriet.

Dyreliv

[rediger | rediger kilde]

Dyrelivet består stort sett av hvalross, polarrev og isbjørn. Vanlige fugler er krykkje, havhest og måse. Hvitkval holder til i farvannet rundt. Man har funnet gevir fra reinsdyr på Hookerøya, som tyder på at det kan ha vært flokker her på 700-tallet, da det var varmere klima.

Kart over Frans Josefs land.

Øyer (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
Hall-øya
Northbrookøya
Wiener Neustadt-øya
Et cruiseskip utenfor Salisburyøya i 2012

Utvalget av øyer i listen nedenfor tar utgangspunkt er basert på virksomhet som har foregått i området.[4][5][6]

  • Zemlja Aleksandry (Aleksandra land). Nagurskajabasen, oppkalt opp etter Jan Nagórski, (80°49′N 47°25′Ø) har vært den viktigste værstasjonen i øygruppen under den kalde krigen. Den har en 1500 meter lang rullebane av snø. Et fraktfly av typen Antonov An-72 styrtet ved Nagurskoje 23. desember 1996. I 2015 ble et større arbeid satt ut på anbud for å gjøre flyplassen helårlig.[7]
  • Ostrov Rudol'fa (Rudolføya) er den nordligste øya. Teplitzbukta (81°48′N 57°56′Ø) var et leirsted som var utgangspunkt for mange polekspedisjoner sent på 1800- og 1900-tallet. På grunn av det bratte terrenget på øya er den eneste flystripen en smal flystripe av snø som er 300 meter lang.
  • Ostrov Khejsa / G.M.O. Imjenja Z.T.Krenkel'a. (Heissøya) Ved Krenkel (80°37′N 58°03′Ø) står en nedlagt værstasjon.
  • Ostrov Gofmana (Hoffmannøya) har hatt en rullebane på snø. (81°17′N 60°13′Ø).
  • Ostrov Greem-Bell (Graham Bell-øya). På denne tredje største øya lengst øst var det en utpost under den kalde krigen og flyplassen Greem-Bell (81°09′N 64°17′Ø), den største flyplassen i øygruppen. Den har en 2,1 km lang rullebane. Russiske frakt- og jagerfly har landet her regelmessig siden 1950-årene.
  • Ostrov Tsiglera (Zieglerøya). Den østerrikske observasjonsposten Payer-Weyprecht (trolig 81°06′N 56°11′Ø) ble opprettet rundt hundreårsskiftet 1900 på denne øya.
  • Ostrov Nortbruk (Northbrookøya). Denne øya er den letteste å nå av øyene i gruppa og dannet hovedbasen for polarekspedisjoner sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Leiren (79°57′N 50°05′Ø) ved Kapp Flora er stedet der Fridtjof Nansen og Frederick George Jackson møttes ved en tilfeldighet i 1896. I 1904 ble det tatt ut kull fra en gruve om lag 150 meter opp i fjellsiden av en ekspedisjon som overvintret etter at skipet deres sank ved Rudolføya.
  • Ostrov Dzjeksona (Jacksonøya). Kapp Noreg (80°12′N 55°37′Ø) var stedet der Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen overvintret i 1895-96 etter et mislykket forsøk på å nå Nordpolen. En hytte og rester av leiren står fortsatt.
  • Ostrov Gukera (Hookerøya). Ved Tikhayabukta (80°20′N 52°47′Ø) var det store baser for polarekspedisjoner, og fra 1929 til 1963 ble det drevet en værstasjon her. Den ble besøkt av luftskipet Graf Zeppelin i juli 1931 under et landmålingstokt fra luften. En tysk stab var strandet her fra 1941 til 1945 under andre verdenskrig. Et gravsted og to moderne bygninger står på øya i dag. Det finnes en stor fuglekoloni nær Tikhajabukta ved Skala Rubini (Rubiniklippen, 80°18′N 52°50′Ø).
  • Ostrov Mak-Klintoka (McClintockøya), den syvende største øya i sørenden av gruppen.
  • Ostrov Aldzjer (Algerøya). Amerikanske Evelyn Baldwin overvintret her etter en mislykket ekspedisjon i 1901.
  • Ostrov Nansena (Nansenøya). Denne øya ligger midt i en liten øygruppe med om lag like store øyer og smale sund imellom.
  • Zemlja Vilctsjeka (Wilczek Land [1]) er den nest største øya. Kapp Geller (80°46′N 59°36′Ø) var overvintringssted for to medlemmer av Welle-ekspedisjonen i 1899, mens de ventet på at resten av laget skulle komme tilbake fra polen.
  • Ostrov Solsberi (Salisburyøya). Denne øya ligger sentralt i Frans Josefs land.
  • Ostrov Stolitsjka (Stoliczkaøya) På denne lille øya (81°11′N 58°16′Ø) er det en stor hvalrosskoloni.
  • Ostrov Gallya (Halløya) var 30. august 1873 den første øya i Frans Josefs land som ble oppdaget. Det ble bygd en liten leir ved Kapp Tegethoff (80°05′N 58°01′Ø) av Walter Wellman-ekspedisjonen i 1898-99 og her står et minnesmerke til minne om oppdagelsen av øygruppen.
  • Ostrov Viktorija (Viktoriaøya) er ikke geografisk en del av Frans Josefs land, men administrativt. Den ligger langt nærmere Svalbard og er den vestligste av de russiske arktiske øyer.
  • Zemlja Georga (Georg land) er den største av øyene, med en lengde av 110 km.
  • Ostrov Viner-Neysjtadt (Wiener Neustadt-øya). Det høyeste punktet i øygruppen ligger på denne øya med 620 meter over havet.
  • Ostrov Jeva-Liv ( Evaøya) Dette er den største øya i Belaja Zemlja eller Hvidtenland som Fridtjof Nansen kalte dem.

Andre øyer

[rediger | rediger kilde]
Satellittbilde av Champ-øya, Salisbury-øya, Zieger-øya, Greely-øya og Wiener Neustadt-øya.
Bell-øya sett fra Mabel-øya.

Øyenes navn

[rediger | rediger kilde]

Ikke mange av øyene i Frans Josefs land har russiske navn. De fleste har tyske, britiske, amerikanske, italienske og i ett tilfelle norsk navn. De fleste av øyene ble navngitt i 1874 under Weyprecht-Payer-ekspedisjonen, som gav dem navn til ære for den østerriksk-ungarske adelen og aristokratiet, i tillegg til navn på dem som støttet ekspedisjonen økonomisk. I motsetning til resten av Russland der slike navn ble byttet ut med nye, ble aristokratinavnene i Frans Josefs land bevart i sovjettiden. Det norske namnet Hvidtenland (russisk Belaja Zemlja) ble gitt i 1893 under Fridtjof Nansens ekspedisjon. Senere viste det seg at det Nansen trodde var én øy, faktisk var tre øyer.

  • I 1895 gav Fredrick G. Jackson-ekspedisjonen navn til noen av øyene etter britiske polforskere og etter personer fra Royal Geographical Society, som støttet ekspedisjonen økonomisk.
  • I 1901 oppkalte Baldwin-Zieglers nordpolekspedisjon enkelte av øyene etter amerikanske vitenskapsmenn og utforskere, tildels til øyer som allerede hadde navn, som La Ronciere-øya, som de kalte Whitney Island.
  • Til slutt ble et par av øyene under den italienske polarekspedisjon ledet av Luigi Amadeo, hertug av Abruzzi, gitt navn i 1905, som Pontremoliøyane.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ polarlitteratur.com Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. Russernes okkupasjon av Frans Josefs Land et angrep mot Norge. Fra Adresseavisen 13. august 1929. Besøkt 26. januar 2013.
  2. ^ Gunnar Horn (1931). «Franz Josef Land: Natural History, Discovery, Exploration, and Hunting». Skrifter om Svalbard og Ishavet. 29. Oslo. s. 1-54, her 11-12. 
  3. ^ Geir Hasle (2008). Isens menn under fremmed flagg. Oslo: Vega forlag. s. 25-35. ISBN 978-82-8211-028-0. 
  4. ^ «Islands base online». web.archive.org. 11. juni 2016. Arkivert fra originalen 11. juni 2016. Besøkt 11. februar 2021. 
  5. ^ «Russian Robinson Club (List of islands for RRA)». web.archive.org. 27. januar 2013. Arkivert fra originalen 27. januar 2013. Besøkt 11. februar 2021. 
  6. ^ «WRC/RRA Бюллетень - Клуб "Русский Робинзон"». web.archive.org. 3. oktober 2011. Arkivert fra originalen 3. oktober 2011. Besøkt 11. februar 2021. 
  7. ^ «Barentsobserver 16. februar 2015». Arkivert fra originalen 25. mars 2018. Besøkt 25. mars 2018. 
  8. ^ Royal Society-øya
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frans_Josefs_land&oldid=23914921»