Hopp til innhold

Fogd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kristoffer Nielsen Tønder (1587-1656), fogd på Austråt i 1621.

Fogd (eller fut) er en tidligere dansk og norsk embetstittel (svensk: fogde), knyttet til forvaltningen av fogderiene.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Ordet «fogd» er kommet til norsk via dansk, foged, igjen avledet fra middellavtysk Vogel fra latin (ad)vocatus, «(til)kalt», som i juridisk rådgiver,[1] ordrett: «en tilsnakker», via tysk uttale: fokatus. Det latinske begrepet har på norsk også har gitt ordet «advokat».[2] Det dukker sporadisk opp i norske kilder fra 1300-tallet i formene fógt, fóguti, fólguti, eller fógutr.[3] Norrønt fóguti (og dens andre skrivemåter) og norsk «fut» går også tilbake til latin.[2]

Oppgaver

[rediger | rediger kilde]

Fogden hadde politimyndighet, påtalemyndighet og krevde inn skatt og bøter i et landdistrikt.[1] I en periode skulle fogden også holde oversikt over utlendinger. Fogden utstedte og kontrollerte pass.

Den første omtalen av en byfogd med navns nevnelse er fra 1139. Byfogden ble kalt gjaldker (av norrønt gjald, «betaling»), mens betegnelsen «kongens fogd» er kjent fra 1341.[4] Byfogdene var pålagt oppgaver nevnt i Magnus Lagabøters bylov fra 1276.[5] I 1343 ble gjaldkeren omtalt som «byfogd».[6]

Lensherrene i Norge hadde fogder under seg som krevde inn skatter og bøter, og hadde ansvar for ro og orden. I starten var de lensherrens personlige tjenere, men i starten av 1600-tallet var de overgått til kongens tjeneste.[Emblem 1]

Fogden hadde stor makt på bygdetinget. På lagtinget i Oslo klaget lagrettemenn fra en østlandsbygd på en fogd som hadde kommet med en svensk kvinne, og truet dem: «Her er et kvinnfolk jeg skulle ha dom over i dag.» Men prosessregelen i norsk lov krevde to samstemte vitner for å kjenne noen skyldig, og lagrettemennene hadde ikke sett kvinnen før og hadde ingen mulighet for å få innkalt eventuelle vitner og behandlet saken etter loven.[nh 1]

På tinget i Romerike i 1497 ble Knut Alvssons fogd Lasse Skjold drept da han kom for å innkreve skatt. Hans brutale oppførsel var årsaken, og rundt 180 bønder fra Ullensaker og Nes stilte seg bak drapet. Bøndene ble ilagt bøter, men fikk medhold i at de nærmest hadde handlet i nødverge, og Knut Alvsson ble etterfølgende avsatt som lensherre og fratatt sine len.[nh 2]

I årene 1518-21 ble det skrevet ut store ekstraskatter, og bøndene møtte på tinget med protester. De fikk støtte fra biskopen som klaget over at lensherre Hans Mule på Akershus festning lot fogden sin plyndre pilegrimer. Lensherren på Bergenhus møtte bevæpnet på tinget og innkrevde ekstraskatt tilsvarende ti % formuesskatt. Fantes det ikke rede penger, tok han beslag i åkle og båter. Sommeren 1521 ble fogden drept på tinget i Nordhordland. Christian 2. fór hardt frem mot bøndene, og flere av opprørslederne ble henrettet. I 1526 drepte bønder i Rogaland lensherrens menn og nektet å betale skatt.[nh 3]

I 1540 samlet bønder fra Raabyggelaget seg «for å slå ihjel alle fogder og lensmenn».[7] Men en diger klubbe med skarpe pigger tok de seg fra Setesdal til Nedenes og drepte fogden Nils Skredder der. Så dro de mot Kvinesdal, men lensherren Stig Bagge var ikke hjemme. Hans menn tok senere bøndene til fange og henrettet fire av dem. Anføreren forklarte seg om «hunehæren», en folkelig overlevering om Attilas hunere 1.500 år tidligere.[8] Historien om hunehæren våknet igjen til live under Thrane-opprøret ved Hønefoss i 1851.[nh 3]

I 1603 møtte fogden på Sunnmøre og arresterte den opprørske bygdehøvdingen Jo Jamt eller Jo Jemt som ble ført til Bergen, og på herredagen i 1604 dømt til «å straffes som en opprører», dermed halshugd og etterpå lagt på steile og hjul[9] med Christian 4. til stede. Skolemesteren Mikkel Hofnagel som selv bodde på Nordnes, skrev at «kongen red selv derud, og blev der saalenge indtil hans hovud var afhugget.»[10] I fogdens klage mot Jo het det at Jo plaget sine naboer med skjellsord og hugg, enda det eneste holdepunkt fogden faktisk hadde, var en sogneprest som klaget over at Jo egget opp almuen mot presten. På et våpenting i 1599 hadde Jo også grepet inn mot fogden da denne vraket en del av de våpen som bøndene stilte med. Fogden unnslapp så vidt det var, sa han senere; med ved herredagen i Bergen i 1604 klaget han ikke på Jo, men ble i stedet selv anklaget. En prest påstod da at det var Jo som hadde stått fogden etter livet, og det var da herredagen avsa dom mot Jo som ikke var til stede, men holdt seg hjemme og regjerte i bygden som før, inntil lensherren sendte en styrke fra Bergenhus som tok ham til fange. Innen tolv dager ble han henrettet, mens bøndene slapp straff «av sønderlig gunst og nåde».[11]

Det økte skattetrykket utover 1500-tallet førte til mye misnøye med at skattebyrden virket urettferdig og vilkårlig. Men først på 1630-tallet satte kong Christian 4. ned et utvalg som gransket forholdene. Skatten ble ikke redusert, men åtte fogder ble avsatt.[Emblem 2]

Nyere tid

[rediger | rediger kilde]

I Norge ble fogdens befatning med kommunene og deltagelse i Amtstinget opphevet ved lov av 1894 om omskiping av embetsverket. Fogdeembetene ble opphevet i 1894. I stedet ble det opprettet stillinger som fylkeskasserer og politimester. I løpet av årene 1888—1919 ble fogdembetet helt avskaffet.[12]

Noen oppgaver ble overført til sorenskriver og lensmann. Etter Landsformannskapsloven var amtmann, fogd, sorenskriver og lensmann utelukket fra valg til formannskapet i eget tjenestedistrikt. Amtmann og fogd kunne heller ikke velges som representant, og også formenn var utelukket fra dette valget.[13][14]

Det siste byfogdembetet i Norge, Oslo byfogdembete, ble inntil 2006 ledet av en embetsdommer kalt byfogd. Oslo byfogdembete blei deretter ledet av en sorenskriver inntil sammenslåingen med Oslo tingrett 26. april 2021.

Skattefogdene ble fra 2008 slått sammen med skattekontorene. Barneloven betegner et statsorgan kalt tilskotsfuten (bidragsfogden). Denne funksjonen ligger til Arbeids- og velferdsetaten.[14]

Fogden i folkeminnet: «Futen, den fanden»

[rediger | rediger kilde]

I norsk folketradisjon var «futen» en brutal og ubarmhjertig innkrever og håndhever av den myndigheten som var gitt ham av kongen i København. I eventyrene ble han oftest sammenlignet med ulven. Futeembetet var også det mest risikable embetet en danske kunne ha i Norge — i den tidlige fasen av unionstida ble flere av dem drept av krenkede og rasende bønder. Det harde skattetrykket var også årsaken til en lang rekke lokale opprør.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Fogd», Bokmålsordboka
  2. ^ a b Caprona, Yann de (2013): Norsk etymologisk ordbok, Oslo: Kagge, s. 1023
  3. ^ «Fogd», Lokalhistiske Wiki
  4. ^ «gjaldker», Bergen byleksikon
  5. ^ «Oslo byfogdembete», Oslo byleksikon
  6. ^ «NOU 2001: 32: Tvisteloven», regjeringen.no
  7. ^ Stig Bagge, Dansk biografisk leksikon
  8. ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 302), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  9. ^ Karsten Alnæs: «Fra forfall til ny vekst», Norges kulturhistorie bind 3 (s. 202), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11209-9
  10. ^ «Jo Jamt», Digitalt museum
  11. ^ Reidar Marmøy: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 297)
  12. ^ «Fogd» Arkivert 6. juni 2014 hos Wayback Machine., Kildenett
  13. ^ Utelukkelses- og fritaksgrunner – historisk utvikling, Kommunal- og moderniseringsdepartementet
  14. ^ a b «Fogdens oppgaver», Arkivverket
  1. ^ s. 235
  2. ^ s. 198
  3. ^ a b s. 199
  1. ^ s. 95
  2. ^ s. 120

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fogd&oldid=24655010»