Felipe González

Felipe González
Født		5. mars 1942 (82 år) Sevilla
Beskjeftigelse		Politiker, labor law specialist (1966–), skribent, forretningsdrivende, jurist, universitetslærer
Embete		Spanias statsminister (1982–1996) medlem av Spanias deputertkammer (1st legislature of Spain, Madrid, 1979–1982) medlem av Spanias deputertkammer (2nd legislature of Spain, Madrid, 1982–1986) medlem av Spanias deputertkammer (3rd legislature of Spain, Madrid, 1986–1989) medlem av Spanias deputertkammer (4th legislature of Spain, Madrid, 1989–1993) medlem av Spanias deputertkammer (5th legislature of Spain, Madrid, 1993–1996) medlem av Spanias deputertkammer (6th legislature of Spain, Madrid, 1996–2000) medlem av Spanias deputertkammer (Sjuende valgperiode i Spania, Seville, 2000–2004) medlem av Spanias deputertkammer (Constituent legislature of Spain, Madrid, 1977–1979) PSOEs generalsekretær (1974–1979) PSOEs generalsekretær (1979–1997)
Utdannet ved		Universitetet i Sevilla (–1965) (akademisk grad: lisensiat, studieretning: lov og rett) Instituto San Isidoro Universities in Leuven
Ektefelle		Carmen Romero (1969–2008) (bryllupssted: Iglesia de Nuestra Señora de Loreto) Mar García (2012–)
Parti		Partido Socialista Obrero Español (1964–)
Nasjonalitet		Spania (ingen–) Colombia (2014–) Den dominikanske republikk (2022–)
Medlem av		Fundación Alternativas Juventudes Socialistas de España (1964–)
Utmerkelser		19 oppføringer José Marti-ordenen (1986) Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1996) Karlsprisen (1993) Storkors av Den militære fortjenstorden med hvit distinksjon (1984) Storkors av Kristusordenen (1984) Grand Cross of the Order of the Quetzal (2004) Hijo Predilecto de Andalucía (1998) Madrids gullmedalje (2011) Storkors av Solordenen (1986) Point-Alpha-Preis (2011) Q126416281 (1997) Isabella den katolskes orden Crosses of Military Merit Kristusordenen Ærestegnet for fortjenester Quetzalordenen Solordenen Den islandske falkeorden Order of the Direkgunabhorn
Signatur
Våpenskjold
Felipe González på Commons

Felipe González Márquez (født 5. mars 1942 i Sevilla) er en spansk sosialdemokratisk politiker. Han var statsminister i Spania fra 1982 til 1996, fire valgperioder, det lengste noen demokratisk valgt statsminister har sittet i Spania. Han ble medlem av Det spanske sosialdemokratiske partiet (Partido Socialista Obrero Español, PSOE) i 1964, den gang et forbudt parti som alle partier under Francos diktatur. González var partileder fra 1974 til 1997. Ved Francos død i 1975 var han den mest framstående lederen i den demokratiske opposisjonen på venstresiden. Sammen med den konservative statsministeren Adolfo Suárez spilte han en avgjørende rolle i Spanias overgang fra diktatur til demokrati. I løpet av hans regjeringstid ble demokratiet konsolidert, landet fikk vedvarende økonomisk vekst og Spania ble medlem av EEC. González mottok Karlsprisen i 1993. Som sine forgjengere ble han tilbudt en adelstittel av kong Juan Carlos. Det takket han nei til.

Tidlig virke

Gonzáles praktiserte som advokat innen arbeidsrett i Sevilla fra 1966. Han ble partileder for PSOE, det største partiet i 1974, og var en viktig leder for venstresiden i overgangsperioden til demokrati fra 1975. De fleste partier ble lovlige i 1976, og PSOE ble nest største parti i parlamentet ved det første valget.

I 1977 undertegnet alle partier som var representert i parlamentet de såkalte Moncloa-avtalene. Disse hadde som mål å senke konfliktnivået i arbeidslivet. Samme år ble amnestiloven for politiske forbrytelser begått under borgerkrigen og diktaturet vedtatt. Politiske fanger ble satt fri, republikanere i eksil kunne komme hjem, men loven garanterte samtidig at forbrytelser begått av Francoregimet ikke ville bli straffeforfulgt. En ny grunnlov ble behandlet av parlamentet og deretter vedtatt gjennom folkeavstemning i 1978. Med denne ble monarkiet gjeninnført.

Politisk førte González PSOE bort fra marxismen (1979) og videre i en moderat og sentrumsorientert retning med bredere velgergrunnlag. Han var hele tiden svært oppmerksom på hæren som mulig utfordrer av demokratiet. Militære gjorde et mislykket kuppforsøk i 1981, ett år før PSOE kom til makten.

Statsminister (1982-1996)

Regjeringen González I

I 1982 fikk PSOE rent flertall i parlamentet. Mye var lovet under valgkampen, Spania skulle moderniseres og det skulle skapes nye jobber. Regjeringen ble møtt med enorme forventninger om endring. Det var mange utfordringer: Da González tok over var arbeidsledigheten på 16%, inflasjonen på 15%, og staten hadde et stort budsjettunderskudd. ETAs terrorisme fortsatte. I tillegg ble det avslørt planer om nye militære statskupp både 1982 og 1985, planer som ikke ble gjort offentlig kjent før mange år senere.^{[trenger referanse]} Å underlegge hæren sivil kontroll var derfor svært viktig for PSOE. Et omfattende moderniseringsprogram for den lite produktive industrisektoren etablert under Franco ble startet opp. Dette, samt devaluering av pesetaen, førte til stramme budsjetter og oppsigelser. Arbeidsledigheten økte til 20% i løpet av to år, deretter til 22%. Statens tilskudd til private utdanningsinstitusjoner, de fleste katolske institusjoner på barneskolenivå, ble lovregulert, noe det ikke hadde vært tidligere, og det kom en ny universitetslov som garanterte omfattende økonomisk og akademisk autonomi. Nye lover for borgerretter i samsvar med konstitusjonen ble innført. Det gjaldt forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og habeas corpus. En moderat lov for selvbestemt abort ble vedtatt i 1985. Domstolene ble sikret en mer uavhengig stilling. Ledet av González stemte det spanske folket ja til medlemskap i NATO, noe de tidligere hadde vært svært skeptiske til.

Regjeringen González II og III

Ved valget i 1986 fikk PSOE igjen rent flertall. Spania ble fullt medlem av EEC samme år, en definitiv slutt på isolasjonen landet i større og mindre grad hadde vært i under Franco, og utenlandsk kapital flommet inn. Økonomien ble modernisert gjennom frihandelspolitikken i EEC og tok seg veldig opp. Inflasjonen ble bekjempet blant annet gjennom en stram lønnspolitikk med moderasjon, til og med nedgang i lønninger. EEC bidro også til at Spania ble mer integrert i Vesten, samtidig som makt og myndighet ble overført fra sentralt nivå til regionene. En generalstreik i 1988 mot arbeidslivspolitikken til regjeringen påførte González et første større tap i forhold til sine kjernevelgere.^{[trenger referanse]}

Allerede Franco hadde etablert noen velferdsordninger. Gonzales og PSOE bygde en velferdsstat og forbedret eksisterende ordninger for pensjon og arbeidsledighet. 40-timers arbeidsuke ble innført, og retten til betalt ferie utvidet til 30 dager i året. Helsetjenesten ble reformert og lokale helsesentre for førstlinjetjeneste til alle ble etablert. Pressefriheten ble utvidet.

Ved valget i 1989, González' tredje periode, fikk PSOE halvparten av setene i parlamentet. I 1992 feiret Spania femhundrårsdagen for oppdagelsen av Amerika, arrangerte De olympiske leker i Barcelona og Verdensutstillingen i Sevilla samme år. Dette var svært vellykket, og bidro til å plassere Spania blant andre moderne land. Samtidig fungerte disse arrangementene som motor for å fornye infrastrukturen i de to byene, en fornyelse resten av landet også hadde fordel av. Lyntoget (AVE) mellom Sevilla og Madrid er et eksempel.

I 1992 lyktes franske spesialstyrker i samarbeid med den spanske sivilgarden (Guardia Civil) med å arrestere lederen for ETA, en viktig seier i kampen mot terrorisme.

Regjeringen González IV

I González' fjerde og siste regjeringsperiode fra 1993 måtte PSOE søke støtte fra det største nasjonalistpartiet i Catalonia for å danne regjering. Økonomien som gikk tilbake først på nittitalle tok seg etterhvert opp igjen, men arbeidsledigheten var fortsatt den høyeste i Europa. I 1994 kom flere korrupsjonsskandaler som gjaldt personer høyt oppe i statsapparatet. Regjeringen ble også beskyldt for å ha brukt dødsskvadroner til å likvidere et antall ETA-medlemmer i Frankrike mellom 1983 og 1987. Dette og økende korrupsjon i administrasjonen fikk de katalanske partiene til å trekke sin støtte til Gonzalez i juli 1995. I valget som fulgte i 1996 tapte Gonzalez med knapp margin mot José Maria Aznar og Partido Popular.