Edvard av Portugal
Edvard av Portugal Konge av Portugal | |||
---|---|---|---|
Født | 31. oktober 1391 Viseu | ||
Død | 9. september 1438 (46 år) Tomar | ||
Beskjeftigelse | Konge, skribent | ||
Embete | |||
Ektefelle | Eleonora av Aragón | ||
Partner(e) | Giovanna Manuela de Villena | ||
Far | Johan I av Portugal[1][2] | ||
Mor | Philippa av Lancaster[1][2] | ||
Søsken | 7 oppføringer
Henrik Sjøfareren[2]
Ferdinand den hellige Peter, Duke of Coimbra Afonso I John, Constable of Portugal Beatrice, Countess of Arundel Isabella av Portugal[2] | ||
Barn | bl.a.: | ||
Nasjonalitet | Kongedømmet Portugal[1] | ||
Gravlagt | Mosteiro da Batalha | ||
Utmerkelser | Knighthood (1415) (deles ut av: Johan I av Portugal, Great Mosque of Ceuta, årsak: Conquest of Ceuta)[3] Hosebåndsordenen | ||
Annet navn | Duarte | ||
Regjeringstid | 14. august 1433–9. september 1438 | ||
Våpenskjold | |||
Edvard av Portugal (portugisisk: Duarte; født 31. oktober 1391, død 9. september 1438) var konge av Portugal og Algarve og andre herre av Ceuta fra 1433 og fram til sin død. Han ble født i Viseu som sønn av kong Johan I av Portugal og hans hustru, engelske Filippa av Lancaster, datter av John av Gaunt. Edvard var den eldste av medlem av Ínclita Geração, «den strålende generasjonen». Grunnet sine akademiske interesser ble Edvard kalt for filosofen eller den veltalende,
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Tidlige liv
[rediger | rediger kilde]Som infante, fulgte Edvard sin fars affærer i kongedømmet. Han ble gjort til ridder i 1415 etter at portugiserne hadde erobret den nordafrikanske byen Ceuta, lokalisert tvers over av Gibraltar. Han ble konge i 1433 da hans far døde av pesten.[4] Han viste interesse i å bygge politisk enighet innenlands. I løpet av sitt korte styre på fem år, innkalte han det portugisiske Cortes (nasjonalforsamlingen) ikke mindre enn fem ganger for å diskutere politiske affærer i kongedømmet. Han fulgte videre den politikken som hans far hadde streket opp ved maritim undersøkelse av sjøveien sørover langs kysten av Afrika. Han oppmuntret og finansierte sin bror Henrik Sjøfareren som tok initiativ til en rekke ekspedisjoner langs vestkysten av Afrika. I 1434 ble Gil Eanes den første som rundet Kapp Bojador ved nordvestkysten av Afrika og ledet vei for ytterligere utforskning sørover langs den afrikanske kysten.
Kolonivirksomhet
[rediger | rediger kilde]Kolonien i Ceuta ble raskt et sluk for den portugisiske skattkammeret, og det ble etter hvert innsett at uten byen Tanger var besittelsen Ceuta lite verd. Da Ceuta ble erobret av portugiserne gikk kamelkaravanene langs handelsrutene innenlands i Afrika dit, men etter at byen ble portugisisk, gikk karavanene isteden til Tanger. Det førte til at Ceuta mistet tilgangen til varer som hadde gjort den til et attraktivt marked og ble isteden et isolert samfunn.
I 1437 overtalte kongens brødre Henrik og Ferdinand ham til å gå til krig mot det muslimske marinidesultanatet i Marokko. Den militære ekspedisjonen var enstemmig støttet, og ble satt i gang mot pavens råd.[4] Infante Pedro, hertug av Coimbra, og Infante Johan var begge imot opplegget; de foretrakk å unngå konflikt med islamistene i Marokko. Det påfølgende angrepet på Tanger, ledet av Henrik, var en katastrofe. De greide ikke å erobre byen etter rekke angrep, og den portugisiske beleiringsleiren ble selv snart omringet av en marokkansk hær og sultet til å overgi seg. I den påfølgende avtalen lovte Henrik å overgi Ceuta til marokkanerne for at den portugisiske hæren skulle forlate området uten overgrep. Edvards yngste bror Ferdinand ble overgitt som gissel for den endelige overgivelsen av Ceuta.
Senere liv
[rediger | rediger kilde]Nederlaget ved Tanger dominerte Edvards siste år. Pedro og Johan manet ham til å oppfylle avtalen, avgi Ceuta og sørge for løslatelsen av Ferdinand, men Henrik, som hadde inngått avtalen, insisterte på at han måtte svike avtalen. Fanget i sin egen ubestemthet innkalte han det portugisiske Cortes i Leiria tidlig i 1438 for rådslagning. Cortes nektet å stadfeste avtalen og ville beholde Ceuta. De krevde at Edvard måtte finne andre måter å få broren Ferdinand løslatt på.
Edvard døde senere den samme sommeren i Tomar av pesten, akkurat som hans far og mor før ham. Folkeminnet har derimot romantisert at han døde av hjertesorg over skjebnen til sin ulykkelige bror. Ferdinand ble sittende i fangenskap i byen Fès fram til han døde i 1443.[4] Ferdinand ble etter hvert stadig dårligere behandlet, men han søkte ikke å bli martyr. En folkelig kult utviklet seg Portugal om O Infante Santo, den hellige prins, men ble ikke kanonisert.[5]
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Edvards tidlige død framprovoserte en politisk krise i Portugal. Han etterlot seg kun en ung sønn, Afonso, til å arve tronen. Det ble generelt antatt at kongens brødre ville overta regentskapet av tronen, men Edvards testamente utpekte sin upopulære utenlandske hustru, Eleonora av Aragón, som regent. Et folkelig opprør fulgte hvor byfolket i riket, samlet av Infante Johan av Reguengos, fungerende konstabel av riket, utropte broren Infante Pedro av Coimbra som regent. Men adelen ga sin støtte til dronningen, og truet med borgerkrig. Krisen ble uskadeliggjort av en komplisert og anstrengt maktdeling mellom Pedro og Eleonora.
En annen side av Edvards personlighet er knyttet til kultur og hans akademiske interesser. Han var reflektert og lærd og skrev avhandlingene O Leal Conselheiro («Den lojale rådgiver») og Livro Da Ensinança De Bem Cavalgar Toda Sela («Boken om læren om å ride godt på hver eneste sadel»)[6] foruten også flere dikt. Han var i prosessen å revidere det portugisiske lovverket da han døde.
Ekteskap og barn
[rediger | rediger kilde]Edvard giftet seg med spanske Eleonora av Aragón, datter av Ferdinand I av Aragón og Eleonora av Alburquerque, i 1428.
Navn | Fødsel | Død | Merknader |
---|---|---|---|
Med Eleonora av Aragón (ca. 1402–19. februar 1445); gift den 22. september 1428) | |||
Infante Johan | Oktober 1429 | 14. august 1433 | Prins av Portugal (1429–1433). |
Infanta Filippa | 27. november 1430 | 24. mars 1439 | Døde ung. |
Infante Afonso | 15. januar 1432 | 28. august 1481 | Etterfulgte ham som Afonso V, konge av Portugal. |
Infanta Maria | 7. desember 1432 | 8. desember 1432 | Døde som nyfødt. |
Infante Ferdinand | 17. november 1433 | 18. september 1470 | Hertug av Viseu. Han ble erklært som arving til tronen til sin bror Afonso V for to korte perioder, og derfor er karakterisert som prins framfor infante. Han ble far til den framtidige kong Manuel I. |
Infanta Eleanor | 18. september 1434 | 3. september 1467 | Tysk-romersk keiserinne ved ekteskapet med Fredrik III av Det tysk-romerske rike. |
Infante Duarte | 12. juli 1435 | 12. juli 1435 | Døde kort tid etter fødselen. |
Infanta Katerina | 26. november 1436 | 17. juni 1463 | Hun ble forlovet til Karl IV av Navarra, men han døde før ekteksapet kunne finne sted. Etter hans død gikk Katerina i kloster og ble nonne. |
Infanta Joana | 20. mars 1439 | 13. juni 1475 | Dronning av kongedømmet Castilla ved ekteskap med Henrik IV av Castilla. |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Q24503821[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ Crónica da Tomada de Ceuta, folio(s) 181 v[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Stephens, Henry Morse (1903): The Story of Portugal[død lenke], G.P. Putnam's sons
- ^ Henry Brock, forfatteren av artikkelen om Ferdinand 1911-utgaven av Catholic Encyclopedia («Blessed Ferdinand», Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913), hevder at Ferdinand ble saliggjort i 1470. Det er en feil. Prosessen for kanonisere ham ble stoppet ved pave Paul IIs død i 1471. Som rapportert senere, «O Infante Santo ... não he canonizado nem beatificado» (Sousa, L. de (1623): Historia de S. Domingos, s. 644). Se også det offisielle nettstedet til bispedømmet Leiria-Fatima.
- ^ I engelsk oversettelse: The Royal Book of Jousting, Horsemanship and Knightly Combat Arkivert 18. mai 2007 hos Wayback Machine.. Highland Village, TX: The Chivalry Bookshelf, 2005, ISBN 1-891448-34-X
Forgjenger Johan I av Portugal |
Monarker i Portugal 1433–1438 |
Etterfølger Alfonso V av Portugal |