Dmitrij Ustinov
| Dmitrij Ustinov | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 17. okt. 1908[1] Samara[1] | ||
| Død | 20. des. 1984[1][2][3][4] (76 år) Moskva[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, ingeniør, offiser, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Voenmeh (1932–1934) Ivanovo-Voznesensk polytekniske institutt (1929–) | ||
| Barn | Nikolaj Ustinov | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (1927–1984) (avslutningsårsak: død) | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Kremlmurens nekropolis | ||
| Medlem av | Politbyrået i Sovjetunionen | ||
| Utmerkelser | 50 oppføringer
State Stalin Prize, 1st degree (1953)
Sovjetunionens statspris (1983) Leninordenen (1939) Medaljen for seieren over Japan Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen Helt av det sosialistiske arbeidet (1942) Helt av Sovjetunionen (1978) Karl Marx-ordenen (1978) Den hvite løves orden (1977) Klement Gottwald-ordenen (1978) Scharnhorst-ordenen (1977) Finlands hvite roses orden (1978) Helt av Tsjekkoslovakia (1982) 1. klasse av Suvorovordenen (1945) 1. klasse av Kutuzovordenen (1944) Medalje «for fremragende innsats til vern om Sovjetunionens statsgrenser» Medaljen for forsvaret av Moskva Medaljen for styrking av det væpnede brorskap Medaljen for utvikling av jomfruelig land Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945 Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1942) Helt av det sosialistiske arbeidet (1961) Gullmedaljen «Hammer og sigd» (1961) Gullstjernen (1978) Leninordenen (1942) Leninordenen (1944) Leninordenen (1951) Leninordenen (1956) Leninordenen (1957) Leninordenen (1958) Leninordenen (1968) Leninordenen (1971) Leninordenen (1978) Leninordenen (1983) Helt av Folkerepublikken Mongolia (1981) Sükhbaatars orden (1975) Sükhbaatars orden (1978) Sükhbaatars orden (1981) Klement Gottwald-ordenen (1982) Ho Chi Minh-ordenen (1983) Georgi Dimitrov-ordenen (1976) Georgi Dimitrov-ordenen (1983) 1. klasse av Grunwald-korsets orden (1976) Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1978) Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1983) Frihetssolens orden (1982) Karl Marx-ordenen (1983) Ordenen Playa Girón (1983) Leninprisen (1982) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Dmitrij Fjodorovitsj Ustinov (russisk: Дмитрий Фёдорович Устинов; født 17. oktoberjul./ 30. oktober 1908greg. i Samara, død 20. desember 1984 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han var forsvarsminister i Sovjetunionen fra 1976 frem til sin død. Ustinov ble med i kommunistpartiet i 1927. Fra 1941 til 1953 var han folkekommissær for rustningsindustrien. Fra 1953 til 1957 var han minister for forsvarsindustrien. Han ble i 1957 visestatsminister samt formann for det øverste råd for nasjonaløkonomien. Ustinov var kandidatmedlem til politbyrået og sekretær i Sentralkomiteen med ansvar for militærindustrien fra 1965 til 1976. Ustinov ble i 1976 utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, og ble senere fullt medlem av politibyrået og forsvarsminister.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Utdannelse og tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Ustinov sluttet seg til kommunistpartiet i 1927. I 1929 begynte han på sin utdannelse ved fakultetet for mekanikk ved Det polytekniske institutt i Ivanovo-Voznesensk. Deretter fortsatte han å studere i Moskva. I mars 1932 begynte han på Institutet for militær maskinteknikk i Leningrad, der han tok eksamen i 1934. Deretter arbeidet han som ingeniør på Leningrads forskningsinstitutt for marineartilleri. I 1937 ble han overført til Den bolsjevikiske våpenfabrikk som ingeniør og ble senere sjef for fabrikken.
Annen verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Omtrent da Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941, utnevnte Josef Stalin den 32-årige Ustinov til posten som folkekommissær for krigsmateriell. Fra denne posisjon overvåket han den massive evakueringen av forsvarsindustri fra den beleirede byen Leningrad til øst for Uralfjellene.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]I 1952 ble Ustinov medlem av Sentralkomiteen. I mars 1953, etter Stalins død, ble Ministeriet for krigsmateriell og Ministeriet for flyindustrien slått sammen til Departementet for forsvarsindustri, med Ustinov som sjef. I 1957 forlot han stillingen som stedfortredende statsminister i Sovjetunionen og ble ordførende i Den militærindustrielle kommisjon.
I 1965 gjorde Leonid Brezjnev Ustinov til kandidatmedlem i politbyrået og sekretær i Sentralkomiteen med kontroll over det militære, forsvarsindustrien og visse sikkerhetsorganer. Han ble også gjort ansvarlig for å utvikle Sovjetunionens strategiske bombefly og interkontinentale ballistiske missiler.
Forsvarsminister
[rediger | rediger kilde]Etter Andrej Gretsjkos død i 1976 ble Ustinov forsvarsminister, og ble forfremmet til armégeneral. Noen dager senere ble han forfremmet til marskalk av Sovjetunionen, den høyeste militære rangen i Sovjetunionen, til tross for at han manglet tidligere militær karriere.[trenger referanse]
Den 7. november 1984 presiderte ikke Ustinov på den årlige militærparaden på Den røde plass på årsdagen for den sosialistiske oktoberrevolusjonen. Første viseforsvarsminister marskalk Sergej Sokolov erstattet ham både når det gjaldt å inspisere troppene og å holde minnetalen. Ustinov hadde fått lungebetennelse i slutten av oktober, og akutt operasjon måtte utføres for å korrigere en aneurysme i hans aortaklaffer. Hans lever og nyrer forverret seg senere, og han avgikk med døden ved hjertestans. Ustinov ble hedret med en statsbegravelse, og hans aske er begravd i Kremlmuren i Moskva.
Ustinov la stor vekt på det militære i flere tiår. Han klarte alltid å holde Sovjetunionen interkontinentale ballistiske missiler, ICBMs, oppgraderte.[trenger referanse] Han skrev også flere bøker, som for eksempel Utvalgte taler og artikler (1979) og Å tjene mitt land - årsaken til kommunismen (1982).
Kultur
[rediger | rediger kilde]Ustinov vises kort i Tom Clancys 1984 roman The Hunt for Red October i sin egenskap av forsvarsminister; hans død nevnes av tittelspionen oberst Filitov i The Cardinal of the Kremlin.
Ustinov er også skikkelsen i The Manhattan project, en serie av Jonathan Hickman og Nick Pitarra. Han avbildes der som en ukroppslig hjerne montert på en robotkropp.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Store russiske encyklopedi, Den store russiske encyklopedi artikkel-ID 4702802, besøkt 31. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Dmitrij F. Ustinow, Munzinger IBA 00000008404, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Dmitri Fjodorowitsch Ustinow, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ustinow-dmitri-fjodorowitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, oppført som Dmitri Ustinov, Find a Grave-ID 7341965, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Michel Tatu: Macht und Ohnmacht im Kreml. Ullstein, 1967
- Merle Fainsod: Wie Russland regiert wird. Kiepenheuer & Witsch, 1965
- Klaus Dorst/ Birgit Hoffmann (Hrsg.): Kleines Lexikon der Sowjetstreitkräfte, Militärverlag der DDR, Berlin (Ost) 1987.
- Peter Gosztony: Die Rote Armee - Geschichte und Aufbau der sowjetischen Streitkräfte seit 1917. Verlag Fritz Molden, Wien u. a. 1980, ISBN 3-217-00666-6
- Garri Tabatschnik: Stalins Erben. Ullstein, Frankfurt am Main 1991, ISBN 3-550-07210-4
- Göttinger Arbeitskreis: Die Sowjetunion im Übergang von Breschnew zu Andropow. Dumcker & Humblot, Berlin 1983, ISBN 3-428-05529-2
- Spuler: Regenten und Regierungen der Welt (Minister-Ploetz). Bd. 4 und 5, 1964 und 1972, ISBN 3-87640-026-0
- Michail Gorbatschow: Erinnerungen. Siedler, Berlin 1995, ISBN 3-88680-524-7
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- http://www.globalsecurity.org/military//world/russia/ustinov.htm
- https://web.archive.org/web/20151026025958/https://www.nsa.gov/public_info/_files/cryptologic_spectrum/dmitri_ustinov.pdf