Demagogi
Demagogi (fra gresk demagogos, «folkeforfører», sammensatt av demos, «folk», og agogos, «fører, leder»)[1] er et virkemiddel for å forføre andre med sine taleevner ved en spesiell fremgangsmåte. Teknikken innebærer å benytte et gunstig tidspunkt til å appellere til folks instinkter og fordommer, vanligvis gjennom å benytte kraftfull retorikk og propaganda, også ved hjelp av overdrivelser, hets, løgn eller grove forenklinger. En vanlig taktikk er også å presentere egne holdninger som godartede, og løsninger man presenterer som eneste realistiske valgmulighet.[2]
Demagoger har dukket opp i demokratier siden antikkens Athen i Hellas. Demagoger utnytter en grunnleggende svakhet i demokratiet: Ettersom den endelige makten innehas av folket, er det mulig for folket å gi den makten til noen som appellerer til den laveste fellesnevneren for et stort segment av befolkningen.[3] Demagoger har vanligvis tatt til orde for umiddelbar, kraftfull handling for å møte en krise mens de anklager moderate og omtenksomme motstandere for svakhet eller illojalitet. Mange demagoger valgt til høye utøvende embeter har avdekket konstitusjonelle grenser for utøvende makt og forsøkt å konvertere demokratiet sitt til et diktatur, noen ganger med hell.[4]
Demagogi, et begrep som opprinnelig refererte til en leder for folket, ble først fremmet i antikkens Hellas uten noen negativ konnotasjon, men kom etter hvert til å bety en plagsom og vanskelig form for leder som av og til oppsto i det athenske demokratiet. Et latinsk ord i lignende betydning var plebicola, «en som innsmigre (bokstavelig talt «dyrker») allmuen», fra plebs, «befolkningen, allmuen» + colere, «å dyrke».[5]
H.L. Mencken, en amerikansk kritiker, definerte en demagog som «en som taler doktriner han vet er usanne til folk han vet er idioter.»[6] Tilsvarende definerte den amerikanske forfatter James Fenimore Cooper i artikkelen «On Demagogues» (1838): «En demagog, i den strenge betydningen av ordet, er en 'leder av pøpelen'».[7]
«Hvis du diskuterer med en demagog, må du forsøke å ansvarliggjøre vedkommende. Fordi han er så flink til å peke på problemene, blir du fort sittende som den ansvarlige.»
―Sigrid Sollund [8]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «demagog», NAOB
- ^ Morlock, Martin (1977): Hohe Schule der Verführung. Ein Handbuch der Demagogie. Wien/Düsseldorf: Econ Verlag. ISBN 3-430-16823-6; s. 24.
- ^ Signer, Michael (2009): Demagogue: The Fight to Save Democracy from Its Worst Enemies. Macmillan. ISBN 978-0230606241; s. 31– 71
- ^ Brownlee, Jason; Miao, Kenny (oktober 2022): «Debate: Why Democracies Survive», Journal of Democracy, 33(4), s. 133–149.
- ^ «demagogue (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Mencken, Henry Louis (1926): Notes On Democracy. New York: Alfred A. Knopf. del 2, kapittel 4. Libris 10702984.
- ^ Cooper, James Fenimore (1838): «On Demagogues», The American Democrat, or Hints on the Social and Civic Relations of the United States of America. Cooperstown: H. & E. Phinney. s. 98–104. OCLC 838066322.
- ^ Sollund, Sigrid (2024): Vinn diskusjonen, Kagge forlag, ISBN 9788248936923, s. 78.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata