Dekorum

Dekorum (latin decorum) er innen klassisk litterær estetikk et begrep som angir hva som er passende, og i overført betydning hva som er sosialt passende i en situasjon. Å bryte med sjangerens gitte dekorum, kalles for stilbrudd.

Aristoteles behandler dekorum gjeldende retorikk og poetikk i sin Poetikken, på lik linje som Horatius gjør i Ars Poetica. Dekorum innebærer i denne sammenhengen hva som er en egnet stil i en gitt litterær kontekst, for eksempel at en komisk figur ikke passer i en tragedie. Stiler ble senere delt inn i tre nivåer i antikken: høystil, mellomstil og lavstil. Disse nivåene besatt ulike språkstiler, og burde ikke blandes, fastslo estetikken. De tre nivåene ble eksemplifisert med tre verker av Vergilius: Aeneiden, Georgica og Bucolica, «Vergilius hjul», senere omdefinert som epikk (høystil), didaktikk (mellomstil) og pastoral (lavstil). Stilistisk sett var det et brudd å blande fra disse stilene. Lyrikken ble etter hvert den litterære formen som i størst grad avviker fra de andre, med ord og meningsinnhold som aldri forekommer i annen litteratur. I modernismen og senere har derimot denne estetikken blitt utfordret.

For dramaet har dekorum også omfattet hvilke handlinger som anses passende eller upassende for scenen, deriblant det fransk-klassiske kravet på de tre enhetene (tid, rom og handling).