De gylne sporer-slaget
| De gylne sporer-slaget | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
De gylne sporer-slaget (nederlandsk Guldensporenslag, fransk Bataille des éperons d’or) ble utkjempet den 11. juli 1302 i nærheten av Kortrijk i Flandern. Datoen for slaget er blitt offentlig festdag i de flamske områdene i Belgia.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bakgrunnen for slaget var et fransk forsøk på å sikre seg kontrollen over provinsen Flandern som da formelt var en del av det franske kongedømmet og gitt som kronland i 1297. Flandern hadde imidlertid motsatt seg den sentralistiske franske politikken. Kong Filip IV av Frankrike utpekte i 1300 Jacques de Châtillon til guvernør av Flandern. Samtidig ble Guy av Dampierre, greve av Flandern, tatt som gissel. Det skapte betydelig uro blant de flamske laugene, gildene, i byene.
Etter først å ha blitt forvist fra sine hjem av franske soldater, kom borgerne av Brugge senere tilbake til byen sin og drepte den 18. mai 1302 hver eneste franskmann de kom over. Denne hendelsen er kjent som «Brugse Metten», og i henhold til legenden identifiserte de franskmennene ved å spørre dem om å uttale en hollandsk frase, «scilt ende vriend» (skjold og venn). Hver eneste som hadde problemer med å uttale disse kjenningsordene ble øyeblikkelig drept.[1]
Styrkene
[rediger | rediger kilde]Den franske kongen kunne ikke la en slik massakre går upåaktet hen og sendte en sterk styrke, ledet av grev Robert II av Artois. Den flamske reaksjonen besto av to grupper: en gruppe besto av 3000 menn fra bymilitsen i Brugge, ledet av Vilhelm av Jülich, barnebarn av grev Guy, og Pieter de Coninck, en av lederne fra opprøret i Brugge. Den andre gruppen, rundt 2500 menn, kom fra forstedene i Brugge og fra kystområdene, og ble ledet av Guy av Namur, sønn av grev Guy. De to gruppene møttes i nærheten. Fra øst kom ytterligere 2500 menn ledet av Jan Borluut fra Gent og ytterligere 1000 menn fra Ipres, ledet av Jan van Renesse fra Zeeland.
De flamske styrkene var hovedsakelig bymilits eller byvern som var godt utstyrt med slagvåpen som goedendag (Morgenstjerne) og lange spyd kjent som geldon. De var godt organisert; bymilitsen drev regelmessige øvelser og svingte sine våpen effektivt. Samlet var de rundt 9000 mann, inkludert 400 adelige. Den største forskjellen mellom de flamske og andre føydale hærer var at de førstnevnte besto utelukkende av infanteri.
I kontrast besto franskmennene av en klassisk føydal hær bestående av en kjerne av 2500 adelige kavalerister, inkludert riddere og væpnere. De ble støttet av 1000 bueskyttere, 1000 spydmenn og opp til 3500 andre lette infanterister, totalt rundt 8000 mann.[2] En samtidig militær teori verdsatte en enkelt ridder til ti infanterister[3]
Slaget
[rediger | rediger kilde]Etter at de flamske uten hell forsøkte å ta Kortrijk den 9. og 10. juli møttes de to hærene den 11. juli på en åpen slette utenfor byen.
Marken besto av en rekke grøfter og elver, noe som gjorde det vanskelig for det franske kavaleriet å angripe de flamske linjene. De sendte tjenere for å legge trestokker over elvene, men ventet ikke på at dette ble gjort. Den store franske infanteristyrken angrep først, noe som gikk bra, men den franske kommandanten, grev Robert II av Artois, beordret dem tilbake slik at adelen i kavaleriet kunne kreve seieren. Hindret av sitt eget infanteri og den taktisk solide plasseringen i terrenget den flamske hæren hadde valgt, ble det franske kavaleriet et lett mål for de tungt bevæpnete flamske soldatene. Da franskmennene innså at slaget var tapt, flyktet de, men ble forfulgt i over 10 km av de flamske styrkene.
Før slaget hadde de flamske blitt beordret til enten ikke ta fanger og ikke følge datidens skikk å kreve løsepenger for riddere og adelige som ble tatt til fange. En moderne teori hevder at det var en klar ordre som forbød dem å ta fanger så lenge som slaget ikke var avgjort (for å unngå muligheten at deres rekker skulle bli brutt når fangene ble ført bak de flamske linjene).[4]
Også den arrogante Robert II av Artois ble overmannet og drept på stedet.
Ettervirkning
[rediger | rediger kilde]Et stort antall gullsporer som ble samlet fra de døde franske ridderne ga navn til slaget.[5] De franske sporene ble hengt opp i kirken i Kortrijk for å feire serien, og ble tatt tilbake av franskmennene åtti år senere etter Slaget ved Westrozebeke. Rundt tusen adelige kavalerister ble drept. Noen samtidige beretninger mener at til sammen ble over ti tusen drept eller såret.
Noen av de drepte var:
- Robert II, grev av Artois, den franske kommandanten
- Raoul II av Clermont, lord av Nesle, marskalk av Frankrike
- Guy I av Clermont, Lord of Breteuil, marskalk av Frankrike
- Simon de Melun, lord av La Loupe og Marcheville, marskalk av Frankrike
- Jean I av Ponthieu, greve av Aumale
- Jean av Trie, greve av Dammartin
- Jean II av Brienne, greve av Eu
- Jean d'Avesnes, greve av Ostrevant
- Godefroid av Brabant, lord av Aarschot
- Jacques de Châtillon, lord av Leuze
- Pierre de Flotte, sjefsrådgiver for Filip IV av Frankrike
Historiske konsekvenser
[rediger | rediger kilde]Slaget var ett i en rekke av flere slag i løpet av 1300-tallet som viste at riddere til hest kunne beseires av en disiplinert og godt utstyrt infanteristyrke. Et annet eksempel er Slaget ved Sempach i 1386. Skottene tok opp ideen om et angripende infanteri og benyttet det i Slaget ved Bannockburn der de skotske schiltron, fotsoldater med lange spyd i tett formasjon som et piggsvin, angrep og nedkjempet engelske kavalerister. Slaget ble også en milepæl i utviklingen av den flamske politiske uavhengighet og dagen blir minnet hvert år i Flandern som det flamske samfunnets offisielle festdag.
Slaget ble romantisert i 1838 av den flamske forfatteren Hendrik Conscience i hans bok De leeuw van Vlaanderen (Løven fra Flandern). Et annet uvanlig trekk ved dette slaget er at det ofte blir trukket frem som et av de få vellykkete opprør fra bønder og byfolk, fordi de fleste tilsvarende folkeopprør i Europa på denne tiden ble slått ned.
- «Opprøret hadde sin opprinnelse i selve folket, uten å bli fremmet av en herre (den flamske greve og hans viktigste herrer satt i fransk fangenskap). Kun da opprøret ble omfattende kom de av grevens slektninger som fortsatt var frie til hjelp. Men i første omgang var dette folkets kamp mot en herre (den franske konge), ikke en strid mellom to herrer».[6]
Barbara Tuchman har beskrevet dette som et bondeopprør i A Distant Mirror (Et fjernt speil). Selv om den seirende hæren var godt bevæpnet var det innledende opprøret uansett et folkelig opprør. Imidlertid tok den flamske adelen del i slaget, hver eneste av de flamske lederne var enten adelige eller stammet fra adelen, og rundt 400 med adelig bakgrunn døde i kampen på flamsk side.
Slagets resultat, det faktum at et stort kavaleri av adelsmenn, antatt uovervinnelig, var blitt tilintetgjort av en relativt beskjeden, men godt væpnet og taktisk smart infanteristyrke av byfolk og bønder, var et sjokk for alle militære ledere i Europa. Den gamle «sannheten» om kavaleriets overlegenhet måtte revideres og førte til nytenkning i militære strategier.
Nedslaktingen av rundt 40 prosent av franske adelsmenn førte til en dyp krise i den franske adelen, men styrket samtidig kongens posisjon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nettstedet Born on the 11th of July skriver at lyden /sχ/ i «schild» gjør det vanskelig for fransktalende å uttale det, hadde ikke ennå blitt utviklet på 1300-tallet. Frasen «scilt en vrient» har referanse i skriftlige kilder som Krønikene til Gilles Li Muisis (1272–1352) som atskiller det franske fra det flamske. Det er også foreslått at scilt en vrient («skjold og venn») er en feil tolkning eller oversettelse av «'s gilden vrient» i betydningen «venn av gildene».
- ^ Rogers, Clifford J. (1999): «The Age of the Hundred Years War», i Keen, Maurice (red.): Medieval Warfare: A History. Oxford: Oxford University Press, sidene 136–160. ISBN 0198206399.
- ^ TeBrake, William H. (1993): A Plague of Insurrection: Popular Politics and Peasant Revolt in Flanders, 1323–1328. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0812232410.
- ^ «Battle 1302, exposition of member of Liebaert Association at Kortenberg April 2007» Arkivert 9. juni 2011 hos Wayback Machine.. Language Log.
- ^ «Kortrijk: Battle of the Golden Spurs». Belgium Travel Network
- ^ «The Battle of Courtrai or the Battle of the Golden Spurs — July 11th 1302» Arkivert 14. mai 2011 hos Wayback Machine.. De Liebaart.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Verbruggen, J. F. [1952] (2002): The Battle of the Golden Spurs: Courtrai, 11 July 1302, revidert versjon i engelsk oversettelse av første utgave, Woodbridge: Boydell Press. ISBN 0851158889.