Carl Lutz

Carl Lutz
	Lutz, 1944
Født	30. mars 1895; Walzenhausen
Død	12. feb. 1975 (79 år); Bern
Beskjeftigelse	Diplomat (1923–1961)
Utdannet ved	George Washington University (1920–1923) (akademisk grad: bachelorgrad); Central Wesleyan College (1919–1920); lærling (1910–1913) (arbeidsområde: handelsmann)
Ektefelle	Gertrud Lutz-Fankhauser (1935–1946)
Nasjonalitet	Sveits
Gravlagt	Bremgartenfriedhof
Utmerkelser	Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden; Rettskaffen blant nasjonene (1964) (statsborgerskap: Sveits)
	Carl Lutz på Commons

Carl Lutz (født 30. mars 1895 i Walzenhausen i kantonen Appenzell Ausserrhoden i Sveits, død 12. februar 1975 i Bern) var en sveitsisk diplomat. Lutz virket i Budapest under Holocaust i andre verdenskrigs siste del.

Liv og virke

Utdannelse og tidlig yrkesliv

Lutz flyttet da han var 18 år til USA etter handelsutdannelse i Sveits, og var bosatt der i 20 år. Han utdannet seg på Central Wesleyan College i Warrenton i Missouri.

Diplomatiet

I 1920 begynte han å arbeide for den sveitsiske utenriksforvaltningen, først ved den sveitsiske legasjonen i Washington, D.C. Han videreutdannet seg på George Washington University i Washington og tok en akademisk grunneksamen der i 1924, hvorpå han arbeidet på Sveits' konsulater i Philadelphia og St. Louis 1926–1934. Deretter ble han visekonsul i Jaffa 1935–1940, da i det britiskforvaltede protektoratet Palestina.

I 1940 ble han tilbakekalt til Bern.^[6]

Arbeide i Budapest 1942-45

Lutz arbeidet som visekonsul ved Sveits' legasjon i Budapest fra januar 1942 til andre verdenskrigs avslutning i Europa våren 1945. Han svarte for et titalls krigførende lands representasjon i landet.^{[trenger referanse]} Han samarbeidet også gjennom diplomatiets kanaler med Jewish Agency for Israel. Han var en av de tjenestemenn ved nøytrale lands stasjoner som var mest aktiv med å redde jøder i Ungarn fra utryddelsespolitikken 1944–1945. Han anses å ha reddet 62.000 personers liv, ved å skaffe beskyttelsesdokumenter og arrangere bosteder i særskilte hus under beskyttelse av den sveitsiske legasjon. Dette skjedde parallelt med tilsvarende anstrengelser fra den svenske legasjon især ved Raoul Wallenberg, det pavelige nuntiatur ved især nuntiatursekretær Gennaro Verolino og Svenska Röda Korset under Valdemar Langlet.

Etterkrigstiden

Den svenske diplomaten Raoul Wallenberg, som i juli 1944 kom til Budapest, informerte seg om hvordan sveitserne gikk frem for å sikre jøder og samarbeidet med Carl Lutz ved bruk av de samme metodene. Wallenbergs virksomhet ble viden kjent etter krigen, delvis på grunn av hans mysteriøse forsvinning, mens innsatsen Lutz hadde gjort i sin formelt underordnede stilling forble lenge relativt ukjent, til og med i hans eget hjemland.^[7]^[8]

Etter hjemkomsten til Sveits i 1945 ble det ansett at Lutz hadde overskredet sine fullmakter i Budapest, men uten at det førte til noen formell anmerkning. Han fikk ingen ny utenlandspost med det første. Fra 1945 til 1954 var han stasjonert i Bern og i Zürich, i Seksjonen for utenlandske interesser i utenriksdepartementet, og fra 1952 til 1961 var han konsul i Bregenz, rett over grensen til Østerrike.

I 1952 assisterte Lutz de for det meste australske og tyske pårørende til personer som var blitt gravlagt på gravlunden Sarona ved Tel Aviv,^[9] da levningene og gravsteinene ble flyttet til Jerusalem etter at Jerusalems bygrenser ble utvidet.^[10]

Han ble fullt rehabilitert først i 1958.^{[trenger referanse]}

Utenlandske æresbevisninger

Han ble i 1965 tildelt 1965 den israelske utmerkelsen Rettferdig blant folkene.

Siden 1991 finnes det et monument tilegnet Lutz i de tidligere jødiske kvarterene i Pest-delen av Budapest. Et stykke av elvepromenaden er blitt oppkalt etter ham - Carl Lutz Rakpart - ettersom han der hadde personlig ilt til for å assisterte en blødende jødisk kvinne.

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c The Righteous Among the Nations Database^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000030123, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Dodis ID P671^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Vgl. (de) Rolf Stücheli: «Lutz, Carl» i Historisches Lexikon der Schweiz, abgerufen am 11. April 2017.
^ http://www.nzz.ch/aktuell/startseite/articleCT1E2-1.134832. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
^ http://www.tagesanzeiger.ch/ipad/kultur/Carl-Lutz-rettete-Tausende-Juden-vor-dem-Holocaust/story/28563241. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)
^ Denen, die uns vorangegangen sind, zum Gedenken: Deutsche Friedhöfe Haifa und Jerusalem / In memory of those who have gone before us: German cemeteries in Haifa and Jerusalem, Bentleigh, Vic.: Tempelgesellschaft, 1974, pp. 1seq.
^ Denen, die uns vorangegangen sind, zum Gedenken: Deutsche Friedhöfe Haifa und Jerusalem / In memory of those who have gone before us: German cemeteries in Haifa and Jerusalem, Bentleigh, Vic.: Tempelgesellschaft, 1974, p. 44.

Litteratur

Alexander Grossman: Nur das Gewissen. Carl Lutz und seine Budapester Aktion. Geschichte und Porträt. Verlag im Waldgut, Wald 1986, ISBN 3-7294-0026-6.
Iván Sándor: Spurensuche. Eine Nachforschung. Roman. Aus dem Ungarischen von Katalin Fischer, Deutscher Taschenbuch-Verlag, München 2009, ISBN 978-3-423-24722-1.
Theo Tschuy: Carl Lutz und die Juden von Budapest. 1995, ISBN 3-8582-3551-2.
György Vámos: Carl Lutz (1895–1975). Schweizer Diplomat in Budapest 1944. Ein Gerechter unter den Völkern. Editions de Penthes, Genf 2013.
Agnes Hirschi, Charlotte Schallié (Hrsg): Under Swiss Protection – Jewish Eyewitness Accounts from Wartime in Budapest. Interviews mit Juden, welche Carl Lutz während des Zweiten Weltkriegs in Budapest gerettet hatte. Verlag ibidem, Stuttgart 2017, ISBN 978-3-8382-1089-6.^[1]
Erika Rosenberg: Das Glashaus. Carl Lutz und die Rettung ungarischer Juden vor dem Holocaust. Herbig, München 2016, ISBN 978-3-7766-2787-9.

Eksterne lenker

^ Agnes Hirschi – Stieftochter des Judenretters Carl Lutz. In: Infosperber. 1. April 2018.

[hash-45a6304d9659611674c59fb521d89649baefa5ea-1] Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b1f88df27dc5599a67cc6415160a85906e039a64-2] The Righteous Among the Nations Database^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-be38ae4a76bcad15d2d862fef08d2350a2334e98-3] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000030123, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-35d867147cdd67ff2e46dc530aebd0128055546d-4] Dodis ID P671^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-82136f8a98a4982f31e232ee983777c369136231-5] Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[6] Vgl. (de) Rolf Stücheli: «Lutz, Carl» i Historisches Lexikon der Schweiz, abgerufen am 11. April 2017.

[Carl-7] ttps://www.nzz.ch/aktuell/startseite/articleCT1E2-1.134832. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[8] ttps://www.tagesanzeiger.ch/ipad/kultur/Carl-Lutz-rettete-Tausende-Juden-vor-dem-Holocaust/story/28563241. Manglende eller tom |tittel= (hjelp)

[9] Denen, die uns vorangegangen sind, zum Gedenken: Deutsche Friedhöfe Haifa und Jerusalem / In memory of those who have gone before us: German cemeteries in Haifa and Jerusalem, Bentleigh, Vic.: Tempelgesellschaft, 1974, pp. 1seq.

[Denen_1974_44-10] Denen, die uns vorangegangen sind, zum Gedenken: Deutsche Friedhöfe Haifa und Jerusalem / In memory of those who have gone before us: German cemeteries in Haifa and Jerusalem, Bentleigh, Vic.: Tempelgesellschaft, 1974, p. 44.

[11] Agnes Hirschi – Stieftochter des Judenretters Carl Lutz. In: Infosperber. 1. April 2018.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[1]