Bruker:Thearing/kladd

Shiba
Shiba inu, shiba-ken
	Shiba
Hundetype	Spisshund
Opprinnelse	Japan
Egenskaper	Brukshund/familiehund
Livsløp	10-14
Størrelse	liten/middels (6–12 kg)
Passer for	erfarne, aktive
	Anerkjennelser
FCI	Gr. 5 sek. 5 ; (FCI #)
AKC	Non-sporting
CKC	Non-sporting
KC	Utility
UKC	Northern Breeds
	Andre hunderaser
	Alfabetisk raseliste
	Gruppevis raseliste

Shiba (FCI #257) er en japansk hunderase med urhundpreg. Det er en liten til mellomstor spisshund som regnes som den mest opprinnelige av de japanske spisshundene. Rasen er svært populær i hjemlandet, der man regner med at det finnes omkring 9 000 000 av den. Populariteten har trolig sammenheng med den hendige størrelsen og den robuste typen. Rasen ble erklært å være et nasjonalmonument i Japan i 1936.

Opprinnelse og alder

Shiba er en liten til mellomstor spisshund med strekt urhundpreg. Hvor gammel den er vet man ikke med sikkerhet, men typen er svært gammel og stammer trolig opprinnelig fra Asia. Shiba tilhører gruppen med de eldste hundene man kjenner til, og den regnes som den eldste av de japanske hunderasene. Navnet shiba refererer til noe som er lite på japansk, altså en liten hund.

Man har regnet med at shibaen opprinnelig stammer fra hovedøya Honshu, men typen må ha innvandret fra det sørøstre Asia, kanskje Korea. Dette er imidlertid den eneste av de japanske spisshundene som ikke opprinnelig var endemisk for et bestemt område. Den var derimot typisk for fjellstrøkene som vender mot Japanhavet. Det kan indikere at den også er den eldste av de japanske hunderasene.

Noen mener at den ble ført dit av et mongolsk folk som skal ha innvandret til disse øyene et par hundre år før Kristus, andre at den kom enda tidligere. Skjeletter som er funnet etter flere tusen år gamle hunder i de østre delene av Asia, viser at typen ikke har forandret seg i særlig grad. Shiba er også nært beslektet med chow-chow, kanskje som progenitor.

Shiba har trolig et opphav fra fjellstrøkene på øya, siden små hunder gjerne forbindes med høyereliggende strøk. Den var opprinnelig en jakthund for småvilt og fugl. Navnet shiba betyr liten og mange mener at størrelsen har gitt opphav til denne betegnelsen. Shiba kan imidlertid også bety kratt, og noen har antydet at den karakteristiske rødfargen på denne hunden kan ha sammenheng med fargen på bladene i krattskogen om høsten.

Opprinnelig fantes det tre varianter av shiba i Japan; såkalt shinshu shiba (som stammet fra områdene rundt Nagano), mino shiba (som stammet fra områdene rundt Gifu), og sanin shiba (som stammet fra de nordøstre områdene på Honshu). Alle tre typene har i større eller mindre grad gitt sine bidrag til dagens shiba, men forholdet dem imellom er ukjent. På 1920-tallet var rasen nesten utryddet, idet bare de tre nevnte linjene hadde overlevd. Utbruddet av andre verdenskrig og et utbrudd av valpesyke i 1959 gjorde sitt til at det møysommelige arbeidet med å redde rasen ble vanskelig. Etter utbruddet fantes det kun shinshu shiba i tilstrekkelig antall for avlsarbeidet, selv om også de to andre linjene ble benyttet i en viss utstrekning (så langt det var mulig av hensyn til innavl).

I Japan blir de nasjonale spisshundene gjerne sett på som varianter av samme hund. I 1928 ble foreningen til bevarelse av de japanske hundene stiftet. Under andre verdenskrig sank bestanden betraktelig, og etter krigen ble det nedlagt et stort arbeid fra klubben for å bygge opp igjen de forskjellige variantene. På grunn av urolige tider var det brukt for en liten vakthund, og shibaens popularitet steg fort.

I dag er den en populær selskaps- og vakthund, og den brukes fortsatt til jakt. I Japan kan opp mot 1 000 hunder delta på de store spesialutstillingene. Det var først etter krigen at rasen i nevneverdig grad ble eksportert, og da først og fremst til USA. I 1972 kom de første hundene til Europa, nærmere bestemt Sverige. Siden har rasen spredt seg over store deler av verden og populariteten øker stadig. Til Norge kom de første hundene i 1987.

Utseende, anatomi og fysikk

Shiba er en liten til middels stor spisshund med godt utviklet benstruktur og muskulatur. Kroppen er en tanke lengre enn høyden (11:10). Ryggen er kort og sterk og lendet bredt og muskuløst. Brystkassen er dyp og har svakt buede ribben. Buklinjen er godt opptrukket. Halen er høyt ansatt og bæres enten ringlet eller i en sigdformet bue over ryggen. Den er hurtig og beveger seg lett og uanstrengt i alle typer terreng. Hannene måler 38,5-41,5 cm i skulderhøyde, tispene ca. 3 cm mindre. Vekten er normalt 6-12 kg. I Japan varierer høyden noe mer (34-42 cm). Der er det dessuten vanlig med større variasjon i fargene enn hva FCIs rasestandard tilsier.

Bruksområde

Shiba regnes som en god brukshund og familiehund. Den er kjent for å ha fremragende luktesans og ypperlige egenskaper som jakthund. Siden dette er en hund som naturlig jakter med alle tre sansene (syn, hørsel og lukt), passer den imidlertid best som bandhund i land der hetsjakt ikke er tillatt (bl.a. i Skandinavia). Hundens fysikk gjør den også ypperlig egnet innen en rekke former for hundesport.

Lynne og væremåte

Shiba er en primitiv hund med et tydelig kroppsspråk. Slike hunder er ofte territoriale og kan være svært dominante overfor andre hunder. Den passer best for folk med litt erfaring med primitive hunder, men for disse blir den gjerne en perfekt familiehund. Shiba har glimrende vakthundegenskaper og vil normalt varsle når det kommer fremmede, men den er normalt aldri aggressiv mot mennesker.

Shiba trenger en tydelig leder, tålmodighet og belønning. Den trenger imidlertid tidlig og mye sosialisering for å bli harmonisk sammen med andre hunder og fremmede mennesker. Inne er den gjerne rolig og avslappet, og den regnes som svært renslig. Med sin tette pels (som er forbausende lettstelt) er den en hund som passer ypperlig for et nordisk klima, som ikke er ulikt det man finner i fjellene i Japan.

Annet

Shiba har anlegg for å mangle tenner, men arveanlegget er ikke skikkelig kartlagt. Rasen skal ifølge rasestandarden ha fullt tannsett, men det er tegn som tyder på at utstillingsdommere (både i Vesten og i hjemlandet Japan) ikke vektlegger manglende tenner i særlig grad. Så langt bekjent finnes det heller ingen statistikk som kan fortelle hvor alvorlig denne defekten har blitt eller er i ferd med å bli.

De japanske spisshundene av urhundtype regnes som sunne. Pelsen minner om polarhundenes og er nærmest «selvrensende». Den krever imidlertid systematisk stell i røyteperiodene, når underulla slipper. Disse hundene er typisk også svært nøye med egen hygiene.

Eksterne lenker

(en) Shiba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons