Bruker:Andreas Kolle/sandkasse

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Tidlig middelalder er betegnelsen på perioden i Europas historie som strekker seg fra Romerrikets fall i 476 e.Kr. til høymiddelalderen år 1066 (slaget ved Hastings). Perioden strekker seg fra Romerrikets fall og fremveksten av germanske folkeslag som gotere, frankere og langobarder i vest, slaviske folkeslag i øst og en fortsatt stabil østromersk tilstedeværelse i sørøst via arabisk okkupasjon av den iberiske halvøy, vikingangrep, fremveksten av Karl den stores rike over mesteparten av Europa og angrep fra madsjarene i øst til mer etablerte kristne stater i hele Europa, med Det tyskromerske riket sentralt i Europa, angelsaksisk England, keltisk-angelsaksisk Skottland og viking-keltisk Irland på de britiske øyer, overgangen fra Frankerriket til Frankrike i vest, et oppdelt kalifat i Spania og en rekke nye land i øst, inkludert Polen, Bøhmen og Ungarn.

Perioden er kjent for en rekke folkevandringer og ofte medfølgende plyndringstokt. I tillegg til gotere, frankere, vikinger og madjsarer, var også vandaler, langobarder, andre germanske stammer, østromere, hunere og en rekke andre folkeslag aktive. Det var en periode der mange fenomener fra Romerriket, som handel med mynter, store byer, veinett og en helhetlig kommunikasjon først forsvant, for så senere å komme tilbake. Tidlig middelalder hadde også en markant utviking innen lesekyndighet og kunst.

Det er lite som peker på at man i tidlig middelalder hadde et begrep om Europa som et fellesskap. Til det var både kommunikasjonen for dårlig, religionen for varierende og mangelen på felles symboler eller språk for markant til at man ville ha en forståelse av enhetlighet. Det er heller ikke en klart logisk start eller slutt på perioden. Begynnelsen er satt til 476 e.Kr. fordi Romerriket i vest da ble avvkilet, men Romerriket hadde allerede fra rundt år 410 av begynt å falle sammen. Slutten er lagt til slaget ved Hastings, ettersom vikingtiden ofte avsluttes der, men den hadde allerede vært på tilbakegang, og slaget var mer en kamp om kongemakten enn plyndringstokt. Overgangen er derfor svært glidende.

Bakgrunn: Romerrikets nedgang og fall (395-476)

I 395 døde keiser Theodosius den store, og riket ble delt mellom sønnene Honorius og Arcadius. Denne inndelingen var ikke uvanlig, og Romerriket hadde vært delt gjentatte ganger før. Utfordringen her lå i at verken Honorius eller Arcadius var gamle eller dyktige nok til å kunne ta over. Arcadius tok over i øst, og ble kontrollert av sin kone, sine ministre og lederen for militærstyrkene. Honorius på sin side ble styrt av lederen for hæren, Stilicho, Stilicho var den reelle makten i Romerriket, og han holdt også gotiske tropper godt unna Italia ved å bekjempe dem gjentatte ganger. Imidlertid måtte han bruker styrker fra grensene mot germanerne i nord, noe som gjorde flere andre folkegrupper klare for å angripe Romerriket. Honorius, en enkel mann med lite erfaring, hørte på visking og sladring om Stilicho, og fikk ham henrettet i 408.

To år senere, i år 410, lyktes det Alarik I og hans gotiske hær å plyndre Roma. Goterne dro deretter til Sør-Gallia, mens vandalene, sueverne og alanerne dro over store deler av Romerriket. Honorius inngikk en avtale med stammene om at de heller kunne forsyne seg av Hispania. Vandalene tok området i sør ((V)Andalucia), sueverne tok over inordvest og alanerne i sørvest. Etter at Honorius døde i 423 kom flere andre folkegrupper inn, deriblant burgunderne. Attila og hunerne angrep på 430-tallet, og i år 429 dro vandalene over til Nord-Afrika og erobret kyststrekningen tilsvarende dagens Algerie og Tunisia. Ettersom sueverne og alanerne var svekket, utnyttet goterne en forespørsel fra Honirius fra 415 om å rydde opp i stammekriger til sakte å å ta over hele den iberiske halvøy. Selv om flere av disse områdene formelt var under Romerriket, hadde keiseren ingen reell makt over dem. Britannia hadde gjentatte ganger enten gjort opprør eller blitt invadert av germanske eller keltiske stammer. Da Roma ble plyndret i 410, ble alle romerske tropper trukket tilbake til Italia, og det markerte slutten på romernes tilstedeværelse på øya.

I tillegg til plyndringer, var også været imot Romerriket. Befolkningen i Romerriket sank med over 20 prosent (65 millioner til 50 millioner) fra 150 til 400. Historikere har knyttet denne nedgangen til den kalde perioden som var gjeldende fra 100 til 700. Den globale temperaturnedgangen førte til at avlingene ble sterkt redusert. Til slutt hadde ikke Romerriket livets rett lenger. Keisere og administratorer ble etter hvert marionettdokker til germanske offiserer og høvdinger som sikret dem makten. Det hele tok slutt i 476, da de få gjenværende delene av Romerriket, i hovedsak den italiske halvøy, ble oppløst av østgoterne da han ikke lenger hadde en funksjon.

Mellom Romerriket og det muslimske kalifat (476-622)

Europa utviklet seg hovedsakelig i tre deler på denne tiden. I sørøst var det østromerriket, i vest og nord var det forskjellige germanske stammer og i nordøst en blanding mellom germaner og slavere. Av disse tre områdene var Østromerriket både det mest avanserte, det rikeste og det best beskyttede mot angrep. Områdene i vest ble mest preget av folkevandringene, om enn flesteparten var over på 500-tallet. Områdene i nordøst var i liten grad organisert.

Østromerriket og mesteparten av Vest-Europa var kristnet, mens områder i nord og nrodøst hadde stammereligioner eller varianter av norrøn mytologi. Kristen tro var imidlertid svært variert, og det var flere varianter, der i hovedsak arianismen og den nikenske trosbekjennelse dominerte, og kampen mellom dem påvirket mye av konfliktene både i vest og i øst.

På midten av 500-tallet dukket det opp en svært dødelig pest kjent som den justinianske pesten. Nøyaktig hvor mange som døde er uklart, men det kan ha vært så mange som halvparten av Europas befolkning, allerede redusert på grunn av kulde og påfølgende dårlig innhøstning.

Østromerriket

Utdypende artikkel: Østromerriket

Mens Vestromerriket kollapset i øst, besto Østromerriket uten større problemer. Arcadius, broren til den mislykkede keiseren i vest, Honorius, døde i år 408, samme år som Stilicho ble henrettet i vest, og der fikk man se to markant forskjellige utviklinger. I vest kollapset Romerriket midlertidig, og byen Rome ble plyndret. I øst styrte Theodosius II, men i realiteten var det enten søsteren, Pulcheria, eller dem lederen for livvaktene, Anthemios, som styrte, ettersom Theodosius var syv da faren, Arcadius, døde. Under Theodosius II ble hovedstaden og områdene rundt styrket, og murer ble bygget rundt hovedsataden. Likevel måtte østromerne betale særlig hunerne i dyre dommer for at de ikke skulle angripe. I tillegg til bestikkelser, lyktes det østromerne å peke i retning vest, et enklere område å erobre. Dette gjaldt særlig under Attila, og Attilas død i år 453 løste et stort problem ettersom hunerne ble opptatt av intern maktkamp og kollapset etter et par tiår.

Religiøse konfliker (325-451)

Konsilet i Chalcedon ble både samlende og splittende for kirken.

Malt av: Vasilij Surikov

Religionen i øst var kristendom av den nikenske trosbekjennelse, det vil si bekjennelsen fra kirkemøtet i Nikea. Utfordringene for dem lå på 300-tallet i at arianismen (de som trodde at Jesus ble skapt, og dermed ikke var evig) hadde gjort stor suksess blant gotere som ble kristnet av biskop Ulfila, som hadde oversatt Bibelen til gotisk. I 381, nesten 60 år etter kirkemøtet i Nikea, kom et nytt kirkemøte, det første konsil i Konstantinopel, et konsil som utelukkende besto av folk fra den østlige delen av kirken. Her ble arianismen igjen diskutert, og det ble klart at kirkene skulle omfavne den nikenske trosretning. Viktigere var det at blantde fire store bispesetene ble Konstantinopel, tradisjonelt plassert bakerst, flyttet forbi Alexandria og Antiokia og bare bak Roma. Dette skapte sterke kontroverser innad i kirken. Samme år ble tittelen «patriarken av Konstantinopel» til, i utgangspunktet var dette en tittel assosiert bare med byen Konstantinopel, men ettersom riket var langt mer topptungt enn i vest og fordi behovet for enhet ble viktigere enn i vest, ble tittelen langt mektigere enn andre patriarker.

Selv om det skaptre kontroverser, ble kirkemøtet et endelig oppgjør med arianismen. Det betydde ikke at froholdet mellom den guddommelige og den menneskelige Jesus var løst. Det var heller ikke tilfeldig at skillet langt på vei fulgte uenigheten mellom bispesetene Antiokia, Alexandria og Konstantinopel (Roma ble ikke inkludert, dadette var i praksis et østromersk anliggende). Stridens eple lå i hvor vidt Maria var theotokos (omtrent «føder av Gud»), som var det aleksandrinske argumentet, eller ikke, det vil si det antiokiske argumentet. Patriarken av Konstantinopel, Nestorius, foreslo i stedet Kristotokos («føder av den salvede») i 428. Tre år senere ble Nestorios fordømt i konsilet i Efesos, og Maria ble igjen theotokos. Grunnen til at patriarken Nestorios ble fordømt så kraftig kan også ha å gjøre med at han selv var en ambisiøs maktperson, og det var i flere andres interesse å få ham bort.

I 449 ble nok et kirkemøte arrangert, og også dette hadde en svært sterk aleksandrinsk retning. Høydepunktet var likevel konsilet i Chalcedon i 451, som skulle være et økumenisk konsil, det vil si at den slapp til både arianister fra vest og andre varianter. Møtet gikk langt i både å fordømme videre Nestorios, som allerde var fordømt i år 431, og i å gå med på poenget hans at Jesus var én person i to naturer. De som mente at han var én person i én natur, og at hans menneskelighet gikk over vanlig menneskelighet, ble kalt monofyttister nedsettende og fordømt. Dette møtet, og tidligere konsiler, distanserte assyrisk, armensk og koptisk kirke fra de andre trosretningene.

Stabilitet og intriger (451-529)

Keiseren undee konsiliet, og fram til 457, var Markian. Han hadde lyktes i å få kontroll over Attila og hunerne, men dette var mye takket være den alanske militærkommandøren Aspar, og sønnen Ardabur. Begge var arianister, men var så dyktige at man så mellom fingrene på derese religiøse overbevisning. Så mye makt hadde Aspar og Ardabur at da Makarian døde og Leo I ble ny keiser, jobbet Leo med å finne motvekter mot den mektige goteren. Han fikk valgt en viss Tarasis, som var fra Isauria i Pamfylia sør på Anatolia. Isaurerne var kjent som hardhendte banditter, og Tarasis passet den beskrivelsen. Han fikk Ardabur knyttet til en konspirasjon mot keiseren og gitt Aspar skylden for et mislykket og svært dyrt angrep på vandalene i år 468, og i år 471 ble begge drept i keiserpalasset. Tarasis tok det mer greske navne Zenon, giftet seg med Leo Is datter og fikk en sønn, Leo II, som ble keiser da Leo I døde i 474. Kort tid etterpå døde Leo II, og allerede samme år, 474, ble Zenon keiser. Han stolte ikke på noen i Konstantinopel, og utnevnte flere folk fra Isauria, til manges store irritasjon. Han ble avsatt i år 475, men fikk tilbake makten året etter, og var dermed keiseren som så at Vestromerriket kollapset. For Zenon var det av liten betydning fram til mannen som avviklet riket, kong Odovakar, prøvde å forsyne seg av områder på Balkan, som tilhørte Østromerriket. Zenon svarte ved å få Teoderik den store til å bekjempe Odovakar, og Teoderik vant. Leo prøvde å rydde opp i den religiøse riften, og lyktes delvis.

En av årsakene til at Østromerriket kunne konsentrere seg i så stor grad om interne intriger og om religiøse forskjeller, var at Romerrikets tradisjonelle hovedfiende i øst, perserne, nå var fredelig innstilt under mesteparten av 400-tallet, da de hadde egne utfordringer. Det betydde ikke at det ikke var store utfordringer. Goterne på Balkan og de mange isaurerne, som var overrepresentert i hæren, var begge svært maktlystne, og dette, i tillegg til den dyre fiaskoen mot vandalene som han ga Aspar skylden for, gjorde at Zenon ikke hadde kunnet gripe inn i Vestromerriket selv om han ville. Zenon døde i 491, og ga over tronen til en byråkrat ved navn Anastasios, som lyktes både i å skape stabilitet og økonomisk ryddighet. Det faktum at han ble keiser som 61-åring, at han holdt stillingen til han døde, 88 år gammel, sier en god del om hvor stabil Østromerrikets administrasjon var.

I Vest: Germansk styre, romersk religion

Utdypende artikkel: Folkevandringstiden

En kvart siliqua av Teoderik den store, konge av Italia og leder for østgoterne med bakgrunn fra Østromerriket. Teoderik anså romersk kultur som svært viktig.

De nye herrene var, noe forenklet, vandalene i Nord-Afrika, østgoterne på den italiske halvøya, vestgoterne holdt til i Spania, frankerne kontrollerte Gallia og angelsakserne tok over i Britannia. De var, imidlertid, i undertall rent befolkningsmessig. I tillegg hadde germanerne egne skikker, egen status og egne lover. Det var med andre ord et eget samfunn med lite kontakt med befolkningen. Et unntak fra denne regelen gjaldt romerne. Romersk kultur og administrasjon ble ansett svært høyt, og selv om høvdinger ikke ble spesielt beleste, var det vanlig at ders barn ble det. Kong Teoderik den store uttalte at «En fattig romer agerer en goter, mens den rike goteren vil være en romer».

Til tross for at germanernes overtakelse av Romerriket bare var en formell overtakelse av et område de hadde styrt lenge, og kanskje på grunn av at de holdt seg for seg selv, lyktes det dem ikke å stoppe tendensen der befolkningen ble redusert og fattigdommen og forfallet økte, i tillegg til økt vold. Landeierne, flere av hvilke var romere som fikk fortsette, ble stadig mektigere, noe også biskoper og andre kristne ledere ble.

Nettopp religionen utviklet seg kraftig. Germanske ledere var ikke bare kristne, men stort sett under den nikenske trosbekjennelse, det vil si bekjennelsen fra kirkemøtet i Nikea. Frankerne, på sin side, var ofte arianister (de trodde at Jesus ble skapt, og dermed ikke var evig), men innen begynnelsen av 600-tallet hadde de hovedsakelig konvertert til den nikenske varianten. England og deler av det blivende tyskromerske riket var ikke like sterkt påvirket av dette, men Irland, som ble kristnet på tross på 400-tallet selv om de aldri ble invadert av Romerriket, var det. Utover 600- og 700-tallet ble England og tyske områder knyttet sammen ved hjelp av misjonering. Språket var uansett latin i vest, en motsetning til det greske språket i øst. Både Østromerriket og Vest-Europa ble påvirket av en kraftig nedgang på 500-tallet og fram til 700-tallet, men den var langt mer dramatisk i vest, og i begynnelsen av middelalderen var området i vest en betraktelig mindre økonomisk viktig del av verden enn det fortsatt eksisterende Østromerriket.

Romerne var kristne med romersk-katolisisme i full utvikling, som støttet treenigheten, og etterkommere av et veletablert, byråkratisk rike. De germanske folkene kjente lite til byer, penger og skrift. De satte friheten over alt. Mange av de folk som stod i veien for ekspansjonen av Den romersk-katolske kirke og Romerriket ble generelt stemplet som kjettere av Kirken, enten de avvek fra Bibelens lære eller ei. Ifølge Den romersk-katolske kirke fant Germanerne mer mening i arianismen, og var dermed kjettere.

Folkevandringstiden har historisk sett blitt kalt «den mørke middelalder» av enkelte vesteuropeiske historikere. Dette uttrykket har falt i verdi siden andre verdenskrig, delvis på grunn av de befestede stereotypene assosiert med uttrykket, men også på grunn av at moderne arkeologiske funn utfordrer oppfatningen om at det var en periode knyttet til nedgang for kunst, teknologi, og samfunn.

De etablerte samfunnene ble ofte, men ikke alltid, upåvirket av de store vandringene. I Frankrike, Italia og Spania, imidlertid, fortsatte folk å snakke latinske dialekter, mens den romanske befolkningen i Storbritannia forsvant, og ble erstattet av angelsaksere. Til tider forandret nybyggerne i stor grad etablerte samfunn, inkludert lov, kultur og religion.

Pax Romana hadde skapt trygge omgivelser for handel og fabrikasjon, og et samlet kulturelt og utdanningsmessig miljø. Da dette forsvant, ble det erstattet av den lokale fyrstes lov, som ofte var medlem av den etablerte romaniserte eliten, eller nye herrer av en ukjent kultur. I Aquitania, Gallia Narbonensis, Sør-Italia og Sicilia, Sør-Spania, og den iberiske kysten mot Middelhavet, varte den romerske kulturen frem til det sjette og syvende århundre.

Den gradvise nedgangen til de økonomiske og sosiale båndene og infrastrukturen førte til at samfunnene ble mer lokale, og manglet sentraliseringen som var vanlig i antikken. Denne utviklingen førte til at handel og godstrafikk ble en farlig affære. Store industrier, som var avhengig av handel og eksport, forsvant.

Innenfor det gamle Romerrikets grenser var det et fall i befolkningen på rundt 20 % mellom 400 og 600, og et fall på rundt 30 % fra 150 til 600. I det sjette århundre nådde handelen et bunnivå det ikke hadde hatt siden bronsealderen. Jordbruket hadde også en dårlig periode. Dette kan ha en sammenheng med det kalde klimaet som var på denne tiden (ifølge data fra årringer på trær). Romerne hadde praktisert et toåkersystem, der den ene delen ble brukt mens den andre lå i brakk. Etter rikets kollaps forsvant mye av det systematiske jordbruket, og ble erstattet med et selvbergingsjordbruk flere steder.

Østromerriket

Utdypende artikkel: Østromerriket

Østromerriket, i rødt, etter Justinians erobringer.

Etter Theodosius Is død i 395 ble Romerriket delt mellom hans to sønner. Vestromerriket ble løst opp i et mylder av germanske kongedømmer på 400-tallet, og etterlot Østromerriket som den rettslige arven etter det klassiske romerske riket. Etter at gresk overtok latin som det dominerende språket, begynte historikere å omtale riket som «Bysantium», etter det gamle, greske navnet på byen Konstantinopel. Innbyggerne i Østromerriket omtalte seg selv som Romaioi, eller romere.

Østromerriket tok sikte på å gjenvinne kontroll over handelsrutene mellom Europa og Orienten, som gjorde riket til den rikeste statsdannelsen i Europa. Ved å bruke sin sofistikerte krigsmaskin og god diplomati, greide bysantinerne å overvinne angrep fra folkevandringene. Deres drøm om å underlegge seg de vestlige makthaverne, kom nesten til virkelighet under Justinian I i 527-565. I tillegg til kodifiseringen av Romerretten, greide Justinian å gjenopprette de opprinnelige grensene til Romerriket, og fikk Italia atter en gang under romersk kontroll.

Justinians etterfølgere, Maurice og Heraclius, måtte konfrontere invasjoner fra avarene, bulgarere og slaviske stammer. I 626 stod Konstantinopel i mot en kombinert beleiring fra avarene og persere. I løpet av noen tiår fullførte Heraclius en hellig krig mot Persia, der han inntok rikets hovedstad og fikk de sassanidiske monarkene henrettet. Disse erobringene skulle i vare lenge, for like etter kom et nytt storrike inn på banen, nemlig araberne. De muslimske araberne erobret Syria, Palestina, Egypt og Nord-Afrika. Disse områdene konverterte deretter til islam.

Islams fremvekst

Hovedartikkel: De islamske erobringene

Kart over de islamske erobringene. Området i mørkerødt er arabernes område rett etter profetens død, 632.

Etter at Muhammed fikk sine åpenbaringer i 610, dannet han en gruppe rundt seg som ble kalt Umma. Innen 20 år hadde denne gruppen fått kontrollen over Mekka, Medina, og var den dominerende tilslutningen på Den arabiske halvøy. Med Islam var nå den arabiske verden under fred og samme tro.

Raskt etter Muhammeds død i 632 begynte de muslimske generalene å erklære hellig krig mot Østromerriket og Syria, og de islamske erobringene var i gang. Araberne var flinke forhandlere, for i de første erobringsårene fikk araberne store områder ved hjelp av gode avtaler med de lokale lederne; nøkkelbyer som Alexandria og Damaskus ble for eksempel ikke erobret med krigsmakt.

Araberne erobret store områder i løpet av svært kort tid. Antiokia falt i 637, Alexandria i 642, Karthago i 698. I 711 krysset de Gibraltarstredet og entret det europeiske fastlandet, og Al-Andalus blir opprettet i Spania.

I det første århundre av deres rike, styrte araberne fra Damaskus, som ble kalifens hovedsete. De som levde under arabisk okkupasjon, følte til tider at de ikke var okkupert, for de ble ofte behandlet godt av de arabiske makthaverne; de ble behandlet som de rike naboene som betalte skatt til ummaen. I lys av sin egen overlegenhet, hadde araberne en tendens til å behandle de okkuperte folkene med toleranse.

På grunn av et internt opprør blant araberne, som førte til at Umayyad-dynastiet ble erstattet av Abbasid-dynastiet, ble hovedsetet flyttet fra Damaskus til den nyopprettede byen Bagdad i 762. Denne hendelsen, sammen med muslimenes nederlag ved Tours i 732, er ofte sett på som slutten på de islamske erobringene.

Litteratur

• Brown, Peter: The World of Late Antiquity AD 150-750. London 1971/1989 ISBN 0-393-95803-5
• Smith, Julia: Europe After Rome: A New Cultural History, 500-1000. Oxford 2005
• Bagge, Sverre: Europa tar form, År 300 til 1300. Oslo 1984

Autoritetsdata