Belgisk fårehund
| Belgisk fårehund | |||
|---|---|---|---|
| Rasen eksisterer som fire varianter laekenois groenendael malinois tervueren | |||
| Hundetype | gjeterhunder, fårehunder | ||
| Opprinnelse | Belgia | ||
| Egenskaper | bruks- og familiehund | ||
| Livsløp | 10-14 år | ||
| Størrelse | middels (20-35 kg) | ||
| Passer for | se variantene | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gruppe 1, seksjon 1 (FCI #015) | ||
| AKC | Gjeting | ||
| CKC | Gjeterhunder | ||
| KC | Pastoral | ||
| UKC | Gjeterhund raser | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Belgisk fårehund, også kjent som den belgiske gjeteren eller Chien de Berger Belge, er en belgisk gjeterhund av middels størrelse. Den er oppdrettet i fire distinkte varianter basert på pelstype og farge: den ruhårede Laekenois; langhårede sorte Groenendael; den korthårede Malinois, og den langhårede Tervueren.
Belgisk fårehund er en fellesbetegnelse for fire beslektede hunderaser. Det eksisterer således ikke én enkel hunderase med denne betegnelsen.
Historie
[rediger | rediger kilde]Man vet ikke sikkert hvilke hunder som regnes som stamfedre for belgisk fårehund. Noen mener at variantene nedstammer fra krysninger mellom ulike gamle sentraleuropeiske fårehunder, andre at de er et resultat av krysninger mellom lokale mastiffer og skotsk hjortehund. Sistnevnte ble importert fra England til blant annet Belgia på 1200-tallet.
På siste halvdel av 1800-tallet oppstod det i mange land en interesse for å skape nasjonale hunderaser. I Belgia fantes det på den tiden store saueflokker på landsbygdene. De ble gjetet av fårehunder, fulle av arbeidslyst og utholdenhet. Disse hundene hadde en nærmest identisk anatomi og størrelse, men store forskjeller med hensyn til eksteriøret.
I september 1891 inviterte derfor professor Adolphe Reul ved veterinærinstituttet i Cureghem i Belgia, gjetere og eiere av 117 slike hunder til et felles møte, for å danne seg et inntrykk av hundene med tanke på å etablere en felles, belgisk fårehundrase. I begynnelsen var det en del uenighet om de ulike variantene, men man endte til slutt opp med å dele inn hundene i tre definerte varianter, basert på pelstype. Dette var korthåret, langhåret og strihåret. Fargene fikk først betydning noen år senere. Samtidig ble De Club du Chien de Berger Belge opprettet.[1] I 1898/1899 ble det bestemt at rasen skulle ha definerte fargevarianter. Den langhårede helsorte varianten fikk da navnet Groenendael, etter slottet med samme navn. Eieren, en oppdretter ved navn Nicolas Rose var restauratør der. Samtidig ga det kongelige slottet i Laeken navn til den ruhårede askegrå/askeblonde varianten, som ble hetende Laekenois. Den er utvilsomt den mest sjeldne av dem. Den korthårede varianten, som kunne være både sort og rødgul tidligere, skulle nå bare være rødgul og ha sort maske. Den fikk navnet Malinois, etter byen Mechelen (Malines på fransk). Først noen år senere, i 1907 ble så den fjerde varianten godkjent, først av Berger Belge Club. Det var en langhåret rødbrun variant med sorte inntegninger og sort maske. Den fikk navnet Tervueren, etter stedet med samme navn. Der hadde nemlig en brygger i lang tid drevet med oppdrett av slike hunder.
Bruksområde
[rediger | rediger kilde]Under de to verdenskrigene utmerket belgiske fårehunder seg på slagmarkene, og fungerte som meldingsbærere, Røde Kors-hunder og forsvarshunder. Siden andre verdenskrig har interessen for rasen fortsatt å vokse. I dag viser belgiske fårehunder sine talenter innen lydighet og agility, i sporing og i gjeting. De brukes fortsatt i politiarbeid og i søk og redning samt førerhunder for blinde og servicehunder for funksjonshemmede. De fortsetter å bevise seg som en virkelig allsidig rase mens de fortsatt viser hengivenheten og skjønnheten som først vakte oppmerksomhet på slutten av 1800-tallet.[2]
Trening av belgisk fårehund
[rediger | rediger kilde]Belgiske fårehunder er intelligente og lettlærte hunderaser, og med litt arbeid får man utrolig lydige hunder. Belgisk fårehund egner seg best for erfarne hundeeiere som gjerne har litt erfaring med å trene gjeterhunder fra før av. Belgisk fårehund er med andre ord ikke noen god nybegynnerhund.[3]
Belgisk fårehund sin innføring i USA
[rediger | rediger kilde]Den første AKC-omtalen av den belgiske fårehunden var en liten melding i AKC Gazette fra januar 1908 som nevner at ytterligere fem belgiske fårehunder hadde blitt lagt til NYC-politiet for å jobbe med en amerikansk oppdrettet. To malinois sammen med to Groenendael ble importert til USA og registrert i AKC-stamboken i 1911. I perioden fra 1911 til andre verdenskrig nøt Malinois amerikansk popularitet med mange hunder fra de beste belgiske blodlinjene som ble importert og avlet. I 1959 ga AKC hver sort en egen rasestatus.[4]
