Apostolisk suksesjon

Apostolisk suksesjon er en kristen doktrine som hevder at kirken er den åndelige etterfølger etter apostlene. Betydningen av dette tolkes på forskjellig måte av forskjellige kirkesamfunn.

Den katolske kirke, den ortodokse kirke, de orientalske ortodokse kirker, nestorianske kirker, den gammelkatolske kirke, den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker (særlig den svenske kirken), kort sagt hele den Nikeanske kristendommen, med unntak av den norske og den danske Kirken, mener at apostolisk suksesjon, sikret gjennom den ubrutte rekken av biskoper, hvor hver biskop og prest må bli ordinert av en annen biskop, fortrinnsvis en primas, slik at det går en rett linje tilbake til apostlene, er nødvendig for prestevielsens gyldighet. Det eksisterer dog forskjellige oppfatninger, både i henhold til viktighet og betydning. Etter katolsk og ortodoks teologi er selve den ubrutte rekke av stor betydning, fordi Jesus Kristus lovet at han skulle være med sine apostler inntil verdens ende. Dersom rekken brytes vil kirkens del av denne avtalen også være brutt. Læren om apostolisk suksesjon synes først å ha bli formulert av Ireneus av Lyon i det 2. århundre, som et svar på påstander fra gnostikere om at det fantes hemmelige apostler som kjente Kristi hemmelige og sanne lære.

Den katolske kirke

Den katolske kirke regner apostolisk suksesjon blant ortodokse som gyldig, men dette gjengjeldes ikke på generell basis. Årsaken til dette er ikke noen stor meningsforskjell om innholdet, men en forskjellig rettstenkning: I katolske kirkerett opererer man med at en handling kan være på samme tid gyldig og ulovlig, mens man i østlig tradisjon ikke skiller på dette. Et unntak er den armenske apostoliske kirke, som er en av de orientalske ortodokse kirker; denne har gjensidig anerkjennelse med den katolske kirke.

Flertallet av dagens katolske prester og biskoper kan spore sin suksesjon tilbake til kardinal Scipione Rebiba (død 1577). Det er vanskelig å komme lenger tilbake, fordi opplysningene ikke ble skrevet ned, men bare memorert av den enkelte prest.

Det er også kunnskap om en rekke eldre suksesjonsrekker, men de er enten utslukket, eller det er ikke kjent om og i tilffelle hvordan de knytter an til linjen Rebiba eller noen av den håndful andre linjer som finnes frem til i dag (2021).

Den anglikanske kirke

Den anglikanske kirke mener selv å inneha apostolisk suksesjon. Det er ikke et enhetlig syn på dette innen kirken, da en del avviser tanken, mens andre er usikre på om linjen er ubrutt. Som en følge av tvilen omkring den anglikanske suksesjonslinjen har en del anglikanske prester valgt å la seg ordinere i Den gammel-katolske kirke i tillegg til sin egen kirkes ordinasjon.

Den anglikanske suksesjonslinjen bestrides av den katolske kirke, noe som ble formulert i pave Leo XIIIs bulle Apostolicae Curae fra 1896 der det benektes at anglikanerne har gyldig apostolisk suksesjon. Årsaken til denne uenigheten er først og fremst problemene i tiden rundt reformasjonen i England, da man i en periode avviste doktrinen. Dette har vært et vanskelig punkt i læresamtaler mellom de to kirkene.

Lutherske kirker

Blant lutherske kirker varierer synet. Den sterkeste tilhengeren av doktrinen er Svenska kyrkan, som hevder å inneha apostolisk suksesjon. Den bestrides av andre, da det ved reformasjonen var et brudd med doktrinen; først en tid senere tok man opp igjen tanken om suksesjon. Den norske kirke fordi den første bispevielse etter reformasjonen ble utført av Johannes Bugenhagen som selv ikke var bispeviet.

Den norske kirke har etter reformasjonen ikke hatt en ubrutt rekke av ordinasjoner utført av biskoper, men har etter at Porvoo-erklæringen ble skrevet under sammen med blant andre den anglikanske kirken jobbet for å komme inn i denne rekken igjen. Da biskop Ernst Baasland ble vigslet til biskop i Stavanger, var en anglikansk biskop med på vigslingen. Dette gjorde at Den norske kirke (ifølge dem selv) igjen fikk en biskop som stod i den uavbrutte rekken fra apostlene, mens dette bestrides av Den katolske kirke. Dette var en naturlig konsekvens av Porvoo-avtalen, der man sier at «tiden er kommet da alle våre kirker sammen kan stadfeste verdien i og bruken av den historiske bispesuksesjonens tegn.»

De siste dagers hellige

De siste dagers hellige hevder at den apostoliske suksesjon ble brutt under det de kaller det store frafallet, men at den senere ble gjenopprettet i USA. De hevder at Gud, i Faderens og Sønnens skikkelser, åpenbarte seg for Joseph Smith i 1820, og kalte ham profet. Omkring 1830 viste Johannes Døperen og apostlene Peter, Jakob og Johannes seg for ham, og la hendene på ham for å overføre den apostoliske suksesjon.