António de Oliveira Salazar

António de Oliveira Salazar
Født		28. april 1889 Santa Comba Dão i Portugal
Død		27. juli 1970 (81 år) Lisboa i Portugal
Beskjeftigelse		Statsminister, men ettersom Portugal på den tiden var et diktatur, omtales han ofte som diktator
Utdannet ved		Universitetet i Coimbra
Ektefelle		Ingen, aldri gift
Parti		União Nacional
Nasjonalitet		Portugal Kongedømmet Portugal
Gravlagt		Santa Comba Dão
Utmerkelser		8 oppføringer Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1939) Kjede av Alfons X den klokes orden (1949) Storkjede av Infante Dom Henriks orden Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1952) Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1953) Storkorset av Tårn- og sverdordenen Storkors av Santiago av sverdets orden Storkors av Imperieordenen
Portugals statsminister
5. juli 1932–25. september 1968
Forgjenger		Domingos Oliveira
Etterfølger		Marcelo Caetano
Signatur
António de Oliveira Salazar på Commons

António de Oliveira Salazar (født 28. april 1889 i Santa Comba Dão i Portugal, død 27. juli 1970 i Lisboa) var en portugisisk politiker. Han fikk i perioden hans popularitet var på topp, tilnavnet «Portugals fornyer». Etter hvert ble han av sine stadig flere motstandere karakterisert som diktator. Salazar var statsminister i Portugal i perioden 1932–1968. Portugal ble på den tiden diktatorisk styrt. Fra 1951 var han i tillegg landets president i noen måneder. Salazar dominerte landets politikk fra han ble finansminister i 1926 til 1974, da etterfølgeren Marcello Caetano ble styrtet.

Liv og virke

Oppvekst og utdannelse

Antonio Salazar kom fra en fattig landarbeiderfamilie. Etter hvert arbeidet faren seg oppover og ble oppsynsmann for en fremtredende familie av landsens godseiere i Santa Comba Dão-området, Perestrelos-familien, som eide land og andre eiendommer spredt ut mellom Viseu og Coimbra.

Hans foreldre ønsket å styre gutten inn i prestestanden, og han trodde selv han hadde prestekall. Han begynte å studere på juniorseminaret og så presteseminaret i Viseu (1900–1910). Han mottok de lavere vigsler og hadde allerede holdt sin første preken i sin hjembygds sognekirke da det gikk opp for ham at han hadde tatt feil av sin vei.

Han begynte så, med økonomisk assistanse fra den katolske kirke, å studere rettsvitenskap og samfunnsøkonomi i Coimbra, og gikk ut med toppkarakterer.

Tidlig politisk virke

Som ung mann vokste hans gryende politiske engasjement ut fra hans katolske tro, og skjerpet under den nye anti-klerikale første portugisiske republikk. Hans første innsats på den offentlige arena var skriverier i katolske aviser og medvirkning i gatekamper for kirkens rettigheter og interesser.

Kun 27 år gammel ble han i 1916 professor i statsøkonomi og finanslære ved Universitetet i Coimbra.

Han engasjerte seg i Centro Académico da Democracia Cristã, en katolsk politisk krets med utspring i universitetsmiljøet i Coimbra; der deltok ellers blant andre Mário de Figueiredo, José Nosolini, Juvenal de Araújo, brødrene Dinis da Fonseca, Manuel Gonçalves Cerejeira og Bissaya Barreto. Salazar lot seg inspirere blant annet av Maurras, Le Play og av pave Leo XIIIs encyklikaer. Han ledsaget den unge presten Cerejeira – som senere (1929) skulle bli patriark av Lisboa – , til foredrag og debatter, og begynte å konsolidere sin egen politiske og økonomiske tenkning.

Under Sidónio Pais' kortvarige diktatur fra 1917 til 1918 ble Salazar invitert til å bli en av ministrene, men han takket nei.

I 1920 inntraff et stort økonomisk sammenbrudd i Portugal, noe Salazar hadde forutsett og advart om. Han lot seg året etter utse som deputert fra et katolsk parti utgått fra Centro Académico da Democracia Cristã til parlamentet. Han kom imidlertid svært raskt til at dette ikke var noe for ham, og vendte tilbake til universitetet.

Den 3. juni 1926, rett etter statskuppet 28. mai 1926, var han en kort periode finansminister i José Mendes Cabeçadas' regjering. Men han trakk seg etter kort tid, og forklarte det med at stridighetene og rotet i regjeringen gjorde det umulig for ham å få gjort en skikkelig jobb.

Ved makten

I 1928 tok president general António Oscar de Fragoso Carmona Salazar inn i militærjuntaens regjering. Salazar gikk med på det etter å ha stilt som betingelse at han skulle nyte fullstendig handlefrihet over statsfinansene. Han var finansminister i perioden 1928–1932. Hans fullmakter gjorde at han kunne handle uten å ta hensyn til partier, fagforeninger og politiske stemningsbølger. Allerede fra 1928 kan man betrakte Salazar som Portugals egentlige makthaver – han hadde etablert et slags «finansdiktatur». Han lyktes ved et strengt spareprogram å bringe nasjonalbudsjettet i balanse og nedbetale all utenlandsgjeld. For å få til dette innførte han en rekke skatter.

Den 5. juli 1932 ble Salazar statsminister i Portugal. Skiftet ble ønsket velkommen av grupper som var misfornøyde med det kaos som hadde rådet under den første republikanske republikk. For hæren, kirken, monarkistene, den øvre middelklasse og for aristokratiet fremstod Salazar som klart å foretrekke fremfor militærjuntaen han overtok etter.

Salazar introduserte i 1933 et fast autoritært regime etter italiensk modell. Han gav Portugal en ny grunnlov, og med den som fundament opprettet han et ettpartisystem. Den nye ordning ble kalt Estado Novo («Den nye stat») og gikk inn for økonomisk vekst og nasjonalisme. Det var viktig for hans regime å etablere et stabilt styre. I den første republikkens tid, fra 1910 til 1926, var det meget urolig og uberegnelig, og store deler det portugisiske folk lengtet etter roligere forhold. Salazars tidlige suksesser fremsto således som svært imponerende gjennombrudd, og han ble raskt svært populær. Det het seg at han omformet samfunnet og hadde gitt folket en viktig leksjon («A Lição de Salazar» – Salazars leksjon).

Utdannelsesvesenet hadde lenge ikke blitt ansett som høyprioritert og ble ikke tungt investert i. Ikke desto mindre ble det sørget for at hele befolkningen i det minste fikk folkeskoleundervisning. Det kom under Salazar til betydelige investeringer i skoleinfrastrukturen, med varige og påtakelige resultater.

Salazars regime var autoritært. Han baserte sin politiske filosofi rundt en heller selektiv og undertrykkende lesemåte av den katolske sosiallære, ikke så forskjellig fra det samtidige regimet til Engelbert Dollfuß i Østerrike. Det økonomiske systemet han etablerte og kalte for korporativisme, var basert på tilsvarende heller personlige utlegninger av de pavelige encyklikaer Rerum Novarum og Quadragesimo Anno. Han mente at det overordnede måtte være å forhindre enhver klassekamp, og at økonomiens egne lover måtte få råde uforstyrret.

Salazar forbød de portugisiske nasjonalsyndikalister, et langt mer rendyrket fascistisk parti som Salazar anså som både «hedensk» og «totalitært».

Salazars eget parti, Den nasjonale union, var dannet som en underdanig paraplyorganisasjon for å tjene regimets interesse, og det manglet dermed en profilert ideologi uavhengig av regimet. På denne tiden fryktet man i mange europeiske land de ødeleggende potensialer som man anså å ligge i kommunismen. Salazar forbød marxistiske partier, men også revolusjonære fascistisk-syndikalistiske partier.

I årene 1936–1947 var Salazar også utenriksminister. Salazars nøytralitetspolitikk under annen verdenskrig sparte landet fra krigens redsler, men hadde også trekk som slo ut økonomisk gunstig for landet: Han lot de allierte makter leie militærstasjonen Base das Lages på Azorene; først britene (i pakt med den gamle anglo-portugisiske allianse fra 1300-tallet) og senere også amerikanerne. På den annen side solgte og eksporterte han metaller og militært materiell til aksemaktene.

Et høyt antall jøder og politiske motstandere av nazismen, blant dem Abwehrfolk som flyktet etter attentatet mot Hitler av 20. juli 1944, fikk søke tilflukt i Portugal. Dette gjaldt ikke minst fra og med 1941; før da hadde det vært strengere restriksjoner på innvandring. Portugal var imidlertid hele tiden villig til transittrafikk av mer enn 50 000 flyktninger fra Det tredje rikes maktområde, deriblant mange jøder.

Salazar satte sin lit til sitt hemmelige politi i bekjempelsen av kommunistene og andre politiske bevegelser som stod i opposisjon til hans regime. Til å begynne med ble dette politiet kalt PVDE (Polícia de Vigilância e Defesa do Estado). Det hadde en organisasjonsstruktur inspirert av det tyske Gestapo og ble bedre kjent under det navn det bar fra 1945 til 1969, Polícia Internacional e de Defesa do Estado (PIDE). Dette hemmelige politiet gjorde sitt for å undertrykke og for på forskjellige vis eliminere dissidenter, særlig dem som man satte i forbindelse med den internasjonale kommunistiske bevegelse med bånd til Sovjetunionen. Ved stadig å minne om de kaotiske tilstander som hadde rådet før 1926 ble det mulig å holde opposisjonen i sjakk til inn i 1950-årene.

Salazar ville at Portugal skulle være en relevant og viktig størrelse på den internasjonale arena, og landets oversjøiske områder var med på å gjøre dette mulig. Selv nektet Salazar å la seg overimponere av amerikanerne. Portugal var det eneste ikke-demokrati blant de stater som grunnla NATO i 1949, noe som reflekterte Portugals rolle som alliert mot kommunismen under den kalde krigen. Portugal ble tilbudt amerikansk assistanse fra Marshallhjelpen som takk for den hjelp landet hadde gitt de allierte mot slutten av den annen verdenskrig. Først nektet Salazar å motta slik hjelp, men han ombestemte seg og sa ja.

Økonomisk var Salazar-årene preget av svært sterk økonomisk vekst. Fra 1950 og til hans død vokste Portugals bruttonasjonalprodukt årlig med gjennomsnittlig 5,66 prosent. Dette var sterkere enn i noe annet europeisk land. Salazar-æraen var særpreget av et økonomisk program basert på autarki og økonomisk intervensjonisme, en politikk som ble populær i 1930-årene som svar på den store depresjonen.

I Salazar-årene ble Portugal imidlertid også medgrunnlegger av OECD og EFTA. Finansiell stabilitet var Salazars førsteprioritet.

Avkoloniseringen

Salazar var svært lite villig til å avkolonisere de portugisisk-styrte oversjøiske områder, der de sterkeste lokale frigjøringsbevegelsene som regel var marxistisk orienterte. Mens andre vestlige kolonimakter lot sine kolonier erklære uavhengighet, holdt Portugal fast på sine. For Salazar var dette et spørsmål som gjaldt landets sentrale nasjonale interesse.

Til støtte for sin holdning grep han fatt i Gilberto Freyres begrep lusotropikalisme, som gikk ut på at ettersom Portugal hadde vært multikulturelt, multirasemessig og plurikontinentalt siden 1400-tallet, ville det bety slutten på portugisisk uavhengighet dersom de oversjøiske territorier gikk tapt. I geopolitisk forstand innebar det at uten de oversjøiske områder ville ikke den portugisiske stat ha de ressurser som skulle til for å garantere dens evne til å klare seg som uavhengig stat. Salazar hadde siden 1930-tallet egentlig motsatt seg Freyres tankegods, fordi Freyre mente at portugiserne mer enn noen annen europeisk nasjon var utsatt for raseblanding. Men rundt 1952 skiftet han mening.

Da kolonikrigene flammet opp igjen i 1961 skulle det etterhvert bli Estado Novos og diktaturets endelikt. Ledende militære, fremfor alt general António de Spínola, gikk inn for en slutt på krigshandlingene. Han var kommet til at krigene i Afrika ikke kunne vinnes. Men Salazar ville ikke gi seg. På 1960-tallet ble verneplikt innført for å skaffe soldater til kolonikrigene.

Salazars avgang og død

I 1968 ble Salazar rammet av slag, og dermed fikk hans maktperiode sin avslutning. President Américo Tomás så seg nødsaget til å utnevne Marcello Caetano til ny statsminister og etterfølger av Salazar. Frem til sin død i juli 1970 levde Salazar i sitt hus i fødebyen Santa Comba Dão.

Portugal etter Salazartiden

I 1974 ble hans Estado Novo feid vekk av nellikrevolusjonen, som også førte til at nesten hele det portugisiske koloniveldet ble oppløst.

Selv om hans regjering hadde vært et diktatur, forble Salazar forbundet med kjære minner i deler av den portugisiske befolkning. Noe systematisk oppgjør med hendelsene, til dels overgrepene, i hans maktperiode, fant knapt sted.

Litteratur

• Antonio Macieira Coelho: Salazar, o fim e a morte, Historia de uma mistificação, Editora D. Quixote, Lisboa. ISBN 972-20-1272-X
• Kian-Harald Karimi: «'Es wird nicht diskutiert!' Die Ordnung des Diskurses im Neuen Staat», i: Henry Thorau (utg.): Portugiesische Literatur, Frankfurt/Main (Suhrkamp) 1997, s. 236-258.
• Hugh Kay: Salazar and Modern Portugal
• Antonio Louçã: Nazigold für Portugal – Hitler und Salazar. Wien 2002, ISBN 3854930607
• Paul H. Lewis: Latin Fascist Elites. The Mussolini, Franco, and Salazar Regimes. Westport, Conn. 2002.
• Franco Nogueira: Salazar
• António Costa Pinto: The Salazar «New State» and European fascism. EUI working papers in history 12, San Domenico (FI) 1991.
• George Wright: The Destruction of a Nation, ISBN 074531029X
• Jürgen Zimmerer: Der bestregierte Staat Europas. Salazar und sein «Neues Portugal» im konservativen Abendland-Diskurs der frühen BRD. In: Portugal – Alemanha – Brasil. Actas do VI Encontro Luso – Alemão = Portugal - Alemanha - Portugal: 6. Deutsch-Portugiesisches Arbeitsgespräch. - Vol. 1 / Org. Orlando Grossegesse; Erwin Koller; Armando Malheiro da Silva. - Minho, s. 81-101.

Eksterne lenker

• (en) António de Oliveira Salazar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) António de Oliveira Salazar på Internet Movie Database
• (sv) António de Oliveira Salazar i Svensk Filmdatabas
• (en) António de Oliveira Salazar hos The Movie Database
• (en) António de Oliveira Salazar på Discogs