André Gorz

André Gorz
Født		Gerhart Hirsch, Gérard Robert Karl Jakob Horst 9. feb. 1923 Wien
Død		22. sep. 2007 (84 år) Vosnon
Beskjeftigelse		Samfunnsøkonom, journalist, filosof, skribent, sosiolog, miljøverner, statsviter, kommentator
Utdannet ved		École polytechnique fédérale de Lausanne Lyceum Alpinum Zuoz
Nasjonalitet		Frankrike Østerrike
André Gorz på Commons

André Gorz (opprinnelig Gerhart Hirsch; født 9. februar 1923 i Wien i Østerrike, død 22. september 2007 i Vosnon i departementet Aube i Frankrike) var en filosof fra Østerrike. Han emigrerte til Frankrike i 1949, og vanket ofte i det samme miljøet som forfatteren og filosofen Jean-Paul Sartre. Han er blant annet kjent for å ha vært med på å grunnlegge nyhetsmagasinet Le Nouvel Observateur i 1964.

Liv og virke

Bakgrunn

Gerhart Hirsch/André Gorz var sønn av en jødisk wienersk trehandler og en katolsk sekretær som stammet fra Dresden. Faren konverterte i 1930 til hustruens katolske tro, i en tid da antisemittismen hadde særlig vind i seilene, og familien fikk da et nytt slektsnavn som faren hadde valgt, «Horst». Gorz unnslapp de nasjonalsosialistiske jødeforfølgelser ved at han fikk utdannelse ved en internatskole i Sveits som moren hadde fått ham inn på i 1939, også for å hindre at han skulle bli innkalt til tysk militærtjeneste.

Etter endt skolegang der innledet han et kjemistudium ved Eidgenössische Technische Hochschule i Lausanne (under navnet «Gérard Horst»), mens han allerede begynte å oversette fra engelsk filosofiske essays og politiske artikler. Disse var bestilt av et sveitsisk samfunnsengasjert tidsskrift, og han begynte å skrive egne essays. Det var i Sveits at han ble kjent med sin tilkommende engelske hustru, Doreen Keir.

Sin kjemiutdannelse fikk han knapt bruk for. Da han flyttet til Paris i 1949, var han en stund sekretær for Indias militærattaché før han fikk innpass i journalistikken som en del av det eksistensialistiske miljøet omkring Jean-Paul Sartre og tidsskriftet Les Temps Modernes. Gorz' 17 utgitte bøker er uforutsigbare, gitt Gorz' spennvidde med stadig nye emner og perspektiver. Der Karl Marx så menneskelig frigjøring i overtakelse av kapitalismens produksjonsmidler, koblet Gorz menneskelig frigjøring til fravær av de pliktene lønnsarbeid pålegger oss.

Forfatterskap

Han debuterte i 1957 med den selvbiografiske romanen Le Traître («Svikeren», «forræderen»). Om lag samtidig tok hans arbeid en mer politisk retning, og fra og med utgivelsen av Stratégie ouvrière et néocapitalisme i 1964 ble han kjent som en av den franskspråklige «nye venstresides» viktige tenkere.

Han var blant de første som fremsnakket reduksjon i forbruket, ned til et bærekraftig nivå. I 1954 festet han seg ved en opplysning i et amerikansk tidsskrift om at amerikansk næringsliv fordret en forbruksøkning på minst 50 % de neste åtte årene, mens amerikanerne selv ikke så for seg hvilke varer de trengte som kunne øke forbruket deres i en slik grad. Løsningen ble å nedlegge offentlige tilbud og kollektive løsninger. F.eks ble offentlige svømmehaller stengt, så folk i stedet måtte skaffe seg privat svømmebasseng.

I 1973 påpekte han også bilismens problemer. En sykkel og en radio beholder sin bruksverdi selv om hver eneste person har en slik; men en bil derimot taper i verdi jo flere som har bil. Den ble oppfunnet så de rike kom seg raskere frem enn andre; men etter hvert som mange fikk bil, ble folk sittende fast i bilkø, og det tok tid å finne en ledig parkeringsplass. En merkelig løsning ble å strukturere samfunnet rundt bilen, der enorme arealer gikk med til veibygging, så boligområder fjernet seg mer og mer fra bysentra og arbeidsplasser: «Bilen spiller mer tid enn den sparer, og skaper større avstand enn den tilbakelegger.»

Etter en økologisk fase i 1970-årene kom Gorz’ store internasjonale gjennombrudd tidlig i 1980-årene, da han utgav de to små bøkene Adieux au prolétariat (1980) og Les Chemins du Paradis (1983). Fra da kunne det sies at Gorz’ overordnede prosjekt ble å forsøke å bringe den marxske eller marxistiske samfunnsteori og venstresosialistisk politikk med inn i det postindustrielle samfunnet, eller, som det ofte sies, «kunnskapssamfunnet».

Gorz har blant annet visjonen om et samfunn med borgerlønn. Sentrale temaer er ideen om frigjøring som en frihet fra lønnsarbeid, som han mente er på vei ut som følge av økende automatisering av produksjonen, og en tilhørende analyse av kapitalismen som en kriserammet og døende produksjonsmåte/samfunnsform. I motsetning til mange andre venstreorienterte tenkere holdt Gorz slik fast på forestillingen om at et postkapitalistisk samfunn (sosialisme/kommunisme) ikke bare er ønskelig, men også mulig.

Selv om Gorz i Skandinavia er mest kjent for de ovennevnte utgivelser fra 1980-årene, gav han etter det ut flere viktige bøker. Særlig kan nevnes Métamorphoses du travail (1988, engelsk i 1989: Critique of Economic Reason)), Misères du présent, richesse du possible (1997, engelsk 1999: Reclaiming Work) og L'immateriel (2003, tysk i 2004: Wissen, Wert und Kapital). I sistnevnte bok tok Gorz for seg forholdet mellom «kunnskapsøkonomi» og kapitalisme. I motsetning til det fremherskende syn hevdet Gorz at overgangen til kunnskapsøkonomien kaster kapitalismen ut i krise, ettersom det er et avgrunnsdypt motsetningsforhold mellom kunnskap på én side og de grunnleggende kategorier i kapitalismen på den andre — verdi, lønnsarbeid og kapital. Ifølge Gorz peker kunnskapsøkonomien således i retning av det han omtaler som et «kunnskapskommunistisk» samfunn. Med L'immateriel kan man således si at Gorz har skapt en «kunnskapsmarxisme». (I det danske tidsskriftet Social Kritik nr. 107, 2006 er det et lengre intervju der Gorz redegjør for disse tankene).

Deretter (2006) utgav Gorz en liten skjønnlitterær-biografisk bok, Lettre à D, som ut over å være et kjærlighetsbrev til hustruen Dorine rommer refleksjoner over hans intellektuelle virke siden 1950-årene. Lettre à D, hans siste verk, utkom på norsk i 2008 (Brev til D., Pax forlag).

For Gorz er «autonomitet» - selvbestemmelse - sosialismens kjerne, både for å redusere fremmedgjøringen og for å ta kontroll over alle sider av livet. I stedet for å være opptatt av skillet mellom reform og revolusjon, burde arbeiderbevegelsen skape modeller for et kvalitativt bedre samfunn. I stedet for å skyve sosialismen ut i en fjern utopi, som sosialdemokrater og kommunister på hver sin måte gjorde, fikk man konsentrere seg om det praktisk mulige.

Hans kone var uhelbredelig syk da de sammen begikk selvmord i sitt hjem nær Paris.

Eksterne lenker

• Forfatterportrett på Pax forlags nettsider