Erik Emune
| Erik II Emune Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1090 | ||
| Død | 18. september 1137 (ca. 47 år) Urnehoved ved Ribe | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Malmfrid Mstislavsdatter | ||
| Partner(e) | Thunna | ||
| Far | Erik Eiegod | ||
| Søsken | Harald Kesja Knud Lavard Ragnhild Eriksdatter | ||
| Barn | Med Thunna: Svein Grathe | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Ribe domkirke | ||
| Regjeringstid | 1134–1137 | ||
Erik II Emune (født ca. 1090, død 18. september 1137) var konge av Danmark fra 1134 til sin død. Han ryddet av veien kongsemnene Magnus den sterke og sin halvbror Harald Kesja. Tilnavnet «Emune» betyr «evig minnet», «evig husket». Etter å ha flyktet til Skåne ble han også kalt Erik Harefot.[1]
Erik var frillesønn av Erik Eiegod og ble gift med Malmfrid Mstislavsdatter, datter av Mstislav I av Kiev. Malmfrid hadde tidligere vært gift med den norske kong Sigurd Jorsalfare.[2]
Under et familiebesøk i Haraldsted nord for Ringsted ble Knud Lavard 7. januar 1131 drept i et bakhold av sin fetter, kong Nils' sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen. Mordet opprørte Knud Lavards familie, venner og tilhengere. Knud Lavards halvbrødre Harald Kesja og Erik Emune ledet et opprør mot kong Nils. I løpet av de neste tre årene ble det hver sommer utkjempet regelrette slag. Først ved Ribe, så ved Hals i Jylland og endelig i 1133 i slaget ved Værebro på Sjælland. Kong Nils og Magnus gikk seirende ut, og Erik måtte flykte til Norge. Sommeren etter gikk han i forbund med erkebiskop Asser i Lund, og den tyske keiser Lothar 3. (1075-1137)[3] sendte en moderne rytterhær på 300 mann til Skåne. Andre pinsedag 1134 sto slaget ved Fodevig i det sydvestlige Skåne. Saxo har en meget dramatisk beskrivelse av slaget, der Magnus ble drept og hans far kong Niels jagd på flukt og senere drept i Schleswig.
Etter den blodige borgerkrigen som kulminerte i slaget ved Fodevig, ble seierherren Erik Emune hyllet som konge på Sankt Libers haug ved Lund. Han tok Lund som sete og gjorde byen til Danmarks hovedstad, Metropolis Daniæ.[4]
I Viborg var biskop Eskil tilhenger av kong Niels, og 20. oktober 1132 fikk Erik ham drept foran alteret i Asmild kirke. Erik bar også nag til halvbroren Harald Kesja, ettersom faren deres hadde utpekt denne til å styre mens han selv og dronning Bodil la ut på en valfart til Jerusalem i 1103. Den gang hadde Harald støttet Niels, og ble etter Niels’ død valgt til konge på Urnehoved ting. Da Erik fikk makten, lot han Harald Kesja hjemme på gården sin i landsbyen Skibet utenfor Vejle. 7 av Haralds sønner ble fraktet som fanger til Skåne, der de senere ble henrettet. Den 8. sønnen greide seg fordi han hadde kledd seg ut som kvinne. Han het Olav Haraldsson og kjempet senere med Erik Lam om makten i Danmark.[5]
Erik arbeidet for å få halvbroren Knud Lavard opphøyd til helgen i håp om å styrke sitt krav på tronen. Knud Lavards familie og tilhengere ønsket at han skulle begraves i Roskilde med pomp og prakt, men Erik Emune fikk igjennom at han i stedet ble gravlagt i Ringsted kirke. I 1135 grunnla han også et kloster i Ringsted, og ga munkene 10 mark årlig av byens «midsommergæld» (dvs. byskatten) til klær, noen eiendommer på Sjælland og halvparten av Ringsted lund.[6]
Der var store forventninger til den nye kongen. På Sjælland startet arbeidet med å nedskrive de lovene som senere ble til Den sjællandske lov. Erik forsøkte også å forsone fiender.
I 1136 dro Erik Emune på korstog til Arkona på Rügen. Paven hadde på denne tiden oppfordret de kristne fyrstene i Europa til å bekjempe de vantro, og det enkleste da var å angripe de hedningene som bodde nærmest. Soldatene hadde kors på skjoldene og skjortene sine. Den nye roskildebiskopen Eskil holdt avskjedsgudstjeneste. Erik Emune lot soldatene grave en kanal tvers over den smale landforbindelsen som forbandt Arkona med Rügen og en etterfølgende sjakt inn i krittklippen under borgen, slik at festningens brønn ble tømt for vann. Dermed måtte Arkona overgi seg. Innbyggere som frivillig lot seg døpe, fikk alle en fin, ny dåpsskjorte.
Hjemme i Danmark gikk det mindre godt for Erik Emune som fikk flere og flere fiender. På Sjælland gjorde biskop Eskil og stormannen Peder Bodilsøn opprør mot ham, og snart ulmet opprøret overalt. Han måtte avstå fra å dra til Arkona den følgende sommeren. Etter tre år på tronen var det over. Den 18. september 1137 ble Erik Emune drept på vei til et tingmøte på Urnehoved ting ved Ribe av adelsmannen Sorte Plov[7] («Svarte plog»).
Erik Emune er begravd i Ribe domkirke.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Erik Emune», danmarkshistorien.dk
- ^ Krag, Claus: «Malmfrid» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 13. juli 2023 fra [1]
- ^ Keiser Lothar 3.
- ^ «Erik Emune»
- ^ Kongegraver: Erik Emune
- ^ «Ringsted kloster»
- ^ Urnehoved ting, kongegrave.dk
- ^ Stilling 2000, s. 169
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Stilling, Niels Peter (2000), Danmarks kirker, København: Politikens Forlag,