Antikkens greske teater
Antikkens greske teater, eller antikkens greske drama, er den teaterkunst som ble utviklet og blomstret i antikkens Hellas og greskspråklige områdene i tiden mellom rundt 550 og 220 f.Kr. Bystaten Athen, som ble en betydelig kulturell, politisk og militærmakt i løpet av denne perioden, var dets senter og omdreiningspunkt. Her ble teateret institusjonalisert som en del av en religiøs og folkelig festival kalt Dionysia som æret den ekstatiske guden Dionysos. Tragedien (slutten av 500-tallet f.Kr.), komedien (486 f.Kr.) og satyrspill var de tre dramatiske formene som oppsto her. Teateret hadde en viktig posisjon i antikkens Hellas, man diskuterte og lærte seg de dyder og holdninger som var sentrale i samfunnet. Athen eksporterte festivalen til sine tallrike kolonier og allierte for å fremme en felles kulturell identitet. Vestens teater i Europa og Nord-Amerika har sin opprinnelse i Athen, og dets drama har siden hatt en betydelig og vedvarende innflytelse på vestlig kultur som helhet.
Etymologi
Ordet τραγῳδία (tragoidia), som ordet «tragedie» er avledet fra, er et tøyelig sammensetning av to greske ord: τράγος (tragos) eller «geit» og ᾠδή (ode) i betydningen «sang», fra ἀείδειν (aeidein), «å synge».[1][2] Denne etymologien, ordforklaringen, indikerer en forbindelse mellom praksisene til oldtidens dionysiske mysterier, noe henvisningen til geitbukken og «geitesang» peker på, men det er selvsagt ikke mulig med sikkerhet å vite hvordan disse ekstatiske fruktbarhetsritualene ble grunnlaget for fastlagte dramaforestillinger som tragedie og komedie, men muligens var det et behov for samfunnet å kontrollere de ekstatiske og ville aspektene ved kulten.[3] Mulig var også det greske koret i dramaforestillingene kledde som satyrer i geitelignende kostymer.[4]
Opprinnelse
Det er antagelig summen av flere grunner til framveksten av det greske teater. En bakgrunn er at i byer som Athen synes det å ha blitt alminnelig at de som tilhørte den frie delen av befolkningen kunne lese, skrive og regne. Undervisningen var en privat og uformell veiledning fra eldre og lærde, gjerne i et mester-disippelforhold. Bokproduksjon var begrenset og i beskjeden målestokk. En for sterk vekt på det skrevne ord er derfor en fortegnet bilde: grekerne foretrakk å tale og å lytte. Arkitekturen var formet for det talte ord med store utendørsscener og forsamlingshaller. Lyrisk diktning ble skapt med tanke på offentlig framføring, ofte ved et kor, ved høytidelige anledninger. Det gjaldt også prosa, om enn i mindre grad, og eksempelvis holdt Herodot offentlige opplesninger fra sitt historieverk og de fleste av Platons bøker er karakteristisk nok i dialogform.[5]
Selve opprinnelsen til teateret, og da tragedien, er dunkel. Framveksten av lyrisk diktning innebar sang ved seremonielle anledninger, særlig i tilknytning til gudene, og ble sunget til akkompagnement av en lyre og senere også fløyte. Sangen, og særlig korsangen, ble ofte ledsaget av dans eller mime, og tidvis bar danserne masker eller særskilte drakter. Det var gjerne når de skulle forestille satyrer som ledsaget Dionysos, den sentrale guden sammen med fruktbarhetsgudinnen Demeter. Dionysos var en folkelig gud (oversett av Homer), vinen og ekstasen, raseriet og orgienes gud.[6]
Martin Litchfield West har spekulert om at tidlige studier av gresk religion og teater, som er innbyrdes forbundet, særlig de orfiske mysterier, var tungt påvirket av sentralasiatisk sjamanistisk praksis. Et stort antall av orfiske skriblerier som ble avdekket i Olbia i Ukraina synes å bekrefte at denne greske kolonien var et betydelig kontaktpunkt.[7] Eli Rozik har pekte på [8] at sjamanen som sådan er sett på som en urtypisk skuespiller som påvirket ritualene i det tidligste greske teater.[9] Man ser gjerne kombinasjonen av lyrisk diktning og dionysisk ritual som tragediens forhistorie, men denne forklaringen vanskelig å se ettersom det som vokste fram var verken rituell dans eller korsang til ære for guddommen, eller sammenkobling av dem begge, men noe helt nytt, nemlig teateret.[10]
Dramatiske forestillinger var viktige for athenerne, det er åpenbart ved at det ble opprettet dramatevlinger i forbindelse med den urbane (i motsetning til rurale) festen Dionysia. Dette ble organisert muligens for å fostre lojalitet blant de greske stammene på Attika. Festivalen oppsto en gang rundt 508 f.Kr. Mens det ikke eksisterer noen dramatiske tekster fra 500-tallet f.Kr. kjenner vi navnene på tre stykker som konkurrerte om å få sine stykker satt opp: Thespis, Pratinas og Frynikhos. Hver av dem er kreditert med ulike nyvinninger innenfor dramaet.
Gresk tragedie ble gjort i Athen en del år før 532 f.Kr. da Thespis var den tidligste kjente skuespiller. Etter å ha vært vinner av den første dramatevling som ble holdt i Athen, ble han exarchon, «lederen»,[11] av de dityramber («jubelhymner») som ble framført i og rundt omkring på Attika, særlige i det rurale Dionysia. På Thespis' tid var dityramben utviklet langt fra sine kultiske røtter. Under innflytelsen fra de heroiske epos, dorisk korlyrikk, og nyvinningene til den dionysiske poeten og musikeren Arion, den hadde blitt en fortellende, balladelignende sjanger. På grunn av dette er Thespis tidvis blitt karakterisert som «tragediens far», men hans betydning her er bestridt, og han er noen ganger listet så sent som den 16. i den kronologiske rekke av greske tragikere; statsmannen Solon er eksempelvis kreditert for å komponere dikt hvor figurene snakker med deres egen stemme, og oppleste framføringer av Homers epos av rapsoder (omreisende skalder eller underholdere) var populære på festivaler i tiden før 534 f.Kr.[12] Således er Thespis' sanne bidrag til dramaet i beste fall uklart, men hans navn har i noen språk blitt udødeliggjort som et fellesbegrep for en utøver, — en «thespianer».
Referanser
- ^ Søk etter Tragedie i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok
- ^ jf. Merriam-Websters definisjon av «tragedy»
- ^ Ridgeway, William (1910): Origin of Tragedy with Special Reference to the Greek Tragedians, s. 83
- ^ Ayto, John (1999): Dictionary of Word Orgins, Bloomsbury Reference, s. 538
- ^ Finley, M. I (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur, Universitetsforlaget, s. 78
- ^ Finley, M. I (1980): Grekerne i antikken, s. 81-82
- ^ West, Martin Litchfield (1983): The Orphic Poems, Oxford: Clarendon Press,. ISBN 0-19-814854-2. s.146.
- ^ Eli Roziks nettside Arkivert 2. april 2011 hos Wayback Machine. ved Universitetet i Tel Aviv
- ^ Rozik, Eli (2002): The roots of theatre: rethinking ritual and other theories of origin, Iowa City: University of Iowa Press. ISBN 0-87745-817-0. Se særlig kapittel 4: «The Shamanistic Source».
- ^ Finley, M. I (1980): Grekerne i antikken, s. 82
- ^ Aristoteles: Poetikken
- ^ Brockett, Oscar G. (2000): History of the Theatre. Allyn and Bacon, s. 16–17
Eksterne lenker
- (en) Ancient Greek theatre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ancient Greek theatre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Ancient Greek theatre history and articles
- Drama lesson 1: The ancient Greek theatre
- The Ancient Theatre Archive, Greek and Roman theatre architecture – Dr. Thomas G. Hines, Department of Theatre, Whitman College
- Greek and Roman theatre glossary
- Illustrated Greek Theater – Dr. Janice Siegel, Department of Classics, Hampden-Sydney College, Virginia
- Searchable database of monologues for actors from Ancient Greek Theatre
