Elise Ottesen-Jensen
| Elise Ottesen-Jensen | |||
|---|---|---|---|
 Elise Ottesen-Jensen holder foredrag i Sverige på 1940-tallet | |||
| Født | 2. jan. 1886[1][2][3][4] Høyland i Rogaland | ||
| Død | 4. sep. 1973[2][3][4][5] (87 år) Stockholm | ||
| Beskjeftigelse | Seksualopplyser, journalist, | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Albert Jensen (1931–1945)[2] | ||
| Nasjonalitet | Norge Sverige | ||
| Gravlagt | Skogskirkegården (1973)[6] | ||
| Utmerkelser | The KTH Great Prize (1971) | ||
Elise Ottesen-Jensen (født 2. januar 1886 i Høyland, i dagens Sandnes kommune, i Rogaland, død 4. september 1973 i Stockholm) var en norsk-svensk seksualopplyser som ble kjent for sitt arbeid for familieplanlegging og kvinnenes rett til å forstå og styre over sin egen seksualitet, og som grunnlegger og leder i både Riksförbundet för sexuell upplysning og International Planned Parenthood Federation.
Hun vokste opp i Norge og flyttet til Sverige etter første verdenskrig. I unge år var hun aktiv i den syndikalistiske bevegelsen og arbeidet som journalist i den syndikalistiske pressen. I Sverige ble hun kjent som grunnlegger og mangeårig leder for Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU); deres tidsskrift Ottar er oppkalt etter henne. Hun prøvde å samle bredt i arbeidet for seksualopplysning, og modererte mange av sine tidligere synspunkter. Hun var siden medgrunnlegger og fra 1959 til 1965 president i International Planned Parenthood Federation. Organisasjonene hun grunnla og ledet arbeider i dag for abortrettigheter, familieplanlegging og LHBT+-rettigheter, og ser på seksuelle rettigheter som en menneskerett. Hun fikk stor betydning i arbeidet for seksualopplysning både i Sverige og internasjonalt.[7]
Barne- og ungdomstid
Ottesen-Jensen ble født Elise Ottesen i tidligere Høyland kommune ved Sandnes i Rogaland, som prestedatter og nummer 17 i en søskenflokk på 18. Både moren og faren tilhørte embetsstanden; faren Immanuel Ottesen var prest, moren Karen Essendrop biskopsdatter. Allerede som barn reagerte hun mot mangelen på demokratisk tanke- og handlingsmåte, mot oppdelingen i «fine» og «simple». I sin ungdom ble hun tiltrukket av Arne Garborgs antikirkelige pamfletter, hvor han satte spørsmålstegn ved den autoritet som presteskapet påberopte seg, og pekte på den trangsyntheten og forutinntattheten mange av prestene møtte omverdenen med. På grunn av religiøs tvil nektet hun å konfimere seg, noe som skapte uro hjemme. Hun var også en stor beundrer av Henrik Wergeland, og hans opplysningsskrifter for arbeiderklassen, samt hans forsvar for jødene, påvirket henne. Hun ble utdannet til tannlege, men måtte avbryte studiene etter at hun ble skadet i en eksplosjon på tannlegekontoret. Da lillesøsteren Magnhild bare 16 år gammel ble sendt til Danmark av sin rasende far for å føde et «uekte» barn, som så skulle bortadopteres, begynte Elise å interessere seg for stigmatiseringen av ugifte mødre og deres barn. Magnhild savnet barnet og ble innlagt på mentalsykehus i Danmark.
Liv og arbeid
Hun begynte aktivt i arbeiderbevegelsen i 1909. Hun deltok i Fagopposisjonen, og virket særlig for kvinnenes faglige organisering. Hun kom under sterk innflytelse av Martin Tranmæl. Hans arbeid for å organisere arbeiderkvinnene imponerte henne. Den svenske ungsosialisten «Hinke» Bergegren påvirket Elises syn på seksualvaner med foredraget «Kärlek utan barn» i 1910. Senere skulle også den danske syndikalisten Christian Christensen få stor innflytelse på Elises tidlige arbeider som seksualopplyser. Albert Otto Jensens historier om de franske syndikalistenes arbeid for familieplanlegging og salg av preventiver var også viktig.
En artikkel i Ny Tid i juli 1911 av Pjotr Kropotkin, hvor han kritiserte den militaristiske sabelraslingen i de europeiske landene, gjorde et dypt inntrykk på henne, og økte hennes interesse for hvordan man skulle avskaffe verneplikten. Artikkelen bidro med flere argumenter til fordel for denne kampsaken. Hun var pasifist. Både i Trondheim og Bergen forsøkte hun, med lite hell, å organisere arbeiderkvinnene.
I 1913 møtte hun den svenske syndikalisten Albert Jensen i Bergen, hvor han talte og deltok i debatter, og en romanse blomstret opp. Da Jensen begynte å redigere Direkte Aktion trengte han hjelp med språket, og hun ble hans veileder. I brevene sine skolerte Jensen henne i syndikalistisk teori. Hun foretrakk Pjotr Kropotkins bøker, spesielt Gjensidig Hjelp. Også Kropotkins «Erobringen av brødet» appellerte sterkt til henne.
Albert og Elise flyttet sammen og slo seg ned i Danmark i 1915. I 1919 ble de utvist for revolusjonær virksomhet. De bodde senere fast i Stockholm. I Sverige kastet hun seg ut i arbeidet for den syndikalistiske bevegelsen. Hennes spesialområde skulle bli rekruttering av kvinner. I tillegg skulle hun stå for opplysning om famlieplanlegging til arbeiderklassen. I 1922 ble hun aktivt medlem av SAC.
Skribentvirksomhet
I de svenske syndikalistenes avis Arbetaren, og i ungsosialistenes Brand, kjempet Elise for arbeiderkvinnenes rett til å få informasjon om, og tilgang til, prevensjonsmidler som ved denne tid (1922‑25) ikke fikk selges offisielt. Hun var redaktør av kvinnesidene i Arbetaren 1922-24. Hun skrev om emner innen seksualitet og samliv, om kvinners situasjon og for deres rettigheter. Hun skrev om viktigheten av at arbeiderbarna skulle oppdras til å bli selvstendige tenkende individer. Tenkende mennesker var det som skulle til for å få slutt på den underdanige holdningen altfor mange menn og kvinner med arbeiderklassebakgrunn viste overfor «øvrigheten». Hun forsøkte å unngå drøftelser av offentlige sosiale tiltak, og understreket heller betydningen av hjelp til selvhjelp-tiltak som arbeiderne selv kunne styre innenfor familien, i samvirkelagsgrupper eller i de mindre enhetene som syndikalistene forestilte seg skulle utgjøre grunnlaget for det ideelle samfunn. Hun skrev også i norske Revolt og Alarm.
Familieplanlegging og RFSU
Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet
Elise Ottesen-Jensen
I 1923 begynte hun å reise rundt i Sverige og holdt foredrag om familieplanlegging og seksualitet. De første innbydelsene kom som regel fra områder hvor syndikalistene og ungsosialistene sto sterkt. Hun tilpasset også pessar for de kvinnene som ønsket det. I 1925 ble Ottesen-Jensen redaktør av det syndikalistiske tidsskriftet «Vi kvinnor». Bladet kom i seksten utgaver. Hun fortsatte å skrive i Brand, blant annet om aktivisme i arbeiderbevegelsen, fredsbevegelsen, foreldreansvar og seksualpolitisk reform, samt rasehygiene.
I 1933 grunnla hun Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU) som hun også ledet frem til 1959. Organisasjonen bygde både på individuelt og kollektivt medlemskap. Mye av Elises syndikalistiske retorikk forsvant og dette gjorde det lettere for blant annet Det svenske sosialdemokratiske kvinneforbundet (SSKF) å bli medlem. Som av styreleder for RFSU ønsket hun ikke å bli identifisert med et politisk parti eller en spesiell ideologi. Hun forsøkte å skape et bilde av seg selv som «sosialist» i en bred betydning av ordet. For å oppnå mest mulig, hadde hun lært seg å moderere noen av prinsippene sine.
Under andre verdenskrig gjorde hun en innsats for flyktningene som leder av Stockholm-kontoret til International Rescue and Relief Committe (IRRC) (Den internasjonale rednings- og støttekomité). Ottesen-Jensen hjalp jødiske flyktninger fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, og ga senere sin støtte til Israel, hvor hun fikk en gate og et barnehjem oppkalt etter seg i Or Akiva. Hun ble en internasjonalt kjent ekspert i befolkningsspørsmål. Hun var med å starte The International Committee on Planned Parenthood (ICPP) (Den internasjonale komiteen for familieplanlegging) i 1949 og International Planned Parenthood Federation (IPPF) (Internasjonal føderasjon for familieplanlegging) i 1953. I 1959 ble hun president for IPPF. Hun ble medisinsk æresdoktor ved universitetet i Uppsala i 1958. Hun kjempet også for de homofiles sak. I sine siste leveår arbeidet hun med familieplanlegging i utviklingsland.
Fremdeles syndikalist
I et TV-program på svensk TV 6. juli 1971 ga Ottesen-Jensen uttrykk for at hun i bunn og grunn var syndikalist, og roste Albert Jensen for hans lange innsats i kampen for å holde de verdifulle syndikalistiske ideene høyt hevet. 17. desember 1971 hadde hun en artikkel i Arbetaren med tittelen «Jag är syndikalist i hjärtat!». I diskusjonsprogrammer i radioen, og i intervjuer, i 1972 og 1973 fikk hun mulighet til å minnes syndikalistenes banebrytende idéer, særlig de som hadde oppstått i Brand-kretsen. Ottesen-Jensen ønsket å oppmuntre den fornyede interessen for syndikalistiske idéer om en mer desentralistisk form for demokrati, som den nye venstresiden sto for. I 1972 nominerte 48 medlemmer av Sveriges riksdag henne til Nobels fredspris. Det var en skuffelse for henne at Den Norske Nobelkomite avgjorde at det ikke skulle deles ut noen fredspris i 1972. 4. september 1973 døde Ottesen-Jensen. I 1986 sendte den svenske regjeringen ut et minnefrimerke med Elises portrett og utsagnet hennes: «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet.» I forbindelse med hundreårsdagen for Elises fødsel ble det reist et minnesmerke over henne i Sandnes, laget av kunstneren Kari Rolfsen.
Som forfatter gav Elise Ottesen-Jensen ut flere bøker, blant annet Ovälkomna barn i 1926, Könslagarnas offer i 1927, Människor i nöd i 1932, Säg barnet sanningen i 1945, Och livet skrev i 1965 og Livet skrev vidare i 1966. Hun gav også ut Populär tidskrift för psykologi och sexualkunnskap i perioden fra 1950 til 1958.
Ettermæle
Ottesen-Jensen brukte tidvis pseudonymet «Ottar» fra 1912. Både RFSUs tidsskrift Ottar (grunnlagt 1971) og den norske Kvinnegruppa Ottar (grunnlagt 1991) er oppkalt etter henne.
Referanser
- ^ Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter, urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Svenskt biografiskt lexikon, «Elise Ottesen-Jensen», Svensk biografisk leksikon-ID 7869[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Elise_Ottesen-Jensen[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 21268, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 135588687, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svenskagravar.se, www.svenskagravar.se, oppført som Jensen, Elise, besøkt 7. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Doris H. Linder (1996). Seksualpolitikk og kvinnekamp : historien om Elise Ottesen-Jensen. Tiden forlag. [Om Elise-Ottesens betydning.]