Slaget ved Bov
Slaget ved Bov | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Første slesvigske krig 1848-1851 | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Schleswig-Holstein | Danmark | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
General August Krohn | General Hans Hedemann | ||||||
Styrker | |||||||
Opptil 7 000 mann | 11 000 mann | ||||||
Tap | |||||||
35 døde, 143 sårede, 923 tatt til fange | 16 døde og 78 sårede |
Første slesvigske krig | |
---|---|
Bov – Slesvig – Oversø – Nybøl – Dybbøl – Eckernförde Fjord – Dybbøl – Kolding – Gudsø – Århus – Dybbøl – Helgoland – Fredericia – Isted Hede – Jagel – Mysunde – Friedrichstadt – Lottorp |
Slaget ved Bov var det første feltslag under treårskrigen 1848–1850. Slaget stod den 9. april 1848 ved landsbyen Bov, like nord for den nåværende dansk-tyske grense. De danske styrkene var klart overlegne i mannskap og materiell, og slesvig-holstenerne ble slått tilbake med store tap.
Forspillet
[rediger | rediger kilde]Det som satte i gang denne striden og gjorde den til en borgerkrig, var at prins Frederik av Nør overrumplet den danske garnisonen i Rendsburg ved å opptre i dansk uniform den 24. mars 1848. Etter kuppet ble han krigsminister i den tyske slesvig-holstenske opprørsregjeringen. Dette var opptakten til treårskrigen. Den danske regjeringen i København og den provisoriske regjeringen i Kiel startet krigsforberedelser med de styrkene de hadde til rådighet. Begge regjeringene forsøkte å få en rask militær avgjørelse om å få kontroll over Slesvig.[1]
Prins Frederik av Nør ble militærkommandant for de slesvig-holstenske troppene, og han hadde til å begynne med altfor små styrker til å ta opp kamp med de danske styrkene. De klarte likevel å danne en liten hær på 6 000 mann. Prinsen ønsket å vente med et angrep mot den danske hæren i det omstridte hertugdømmet Slesvig. Men den provisoriske regjeringen i Kiel krevde at den nydannende hæren skulle rykke nordover for å vinne til seg slesvigernes tilslutning, og tross protester måtte prinsen beordre troppene nordover i slutten av mars.
Prinsens stedfortreder, generalmajor August Krohn, tok seg fram til terrenget nord for Flensborg og stilte opp sine styrker ved landsbyen Bov og langs Kruså som renner ut i Flensborg Fjord ved Kobbermølle og Wassersleben. Den 6. april var den slesvig-holstenske hæren på mellom 6 000 og 7 000 mann, og generalmajor Krohn samlet den ved enden av Flensborg Fjord, like nord for landsbyen Bov.
Den danske hæren som var mobilisert av regjeringen i København, ble delt i to korpsformasjoner som et ledd i de strategiske krigsplanene som generalmajor Hedemann og kaptein Frederik Læssøe hadde utarbeidet. Det første korpset, «Det Nørrejyske Armékorpset» på 7 800 mann under Hedemanns befaling, skulle samles ved Kolding og derfra rykke sørover. Mens hovedstyrken rykket ned mot Bov, skulle en mindre styrke marsjere rundt fiendens venstre flanke for å forflytte seg ned mot Flensburg, og dermed forhindre dem i å trekke seg tilbake.[2]
Den danske orlogsflåten hadde et transportsystem som bestod av nye dampskip, og de kunne frakte tusener av soldater med minimal forpleining over lengre strekninger. Planen var at den danske flåten skulle gi ildstøtte for hæren og bekjempe fiendens høyre flanke. Dessuten skulle store styrker settes i land ved halvøya Holnis.
Oberst Schleppegrell ble den nye korpskommandanten for det danske Flankekorpset, og han kom til Als med rundt 3 800 mann. Den strategiske viktige øya med byen Sønderborg er skilt med Alssund fra den sønderjyske delen av Jylland, som den gang utgjorde mesteparten av hertugdømmet Slesvig. Schleppegrell skulle gå til et flankeangrep fra Als og deretter slutte seg til Hedemann foran Flensborg.
Den tyske kommandanten Krohn ventet på det danske angrepet, og 6. april 1848 fikk han melding om at danske styrker var gått i land på halvøya Holnis i Flensborg Fjord, og at de var på vei mot Glücksburg. Tre bataljoner og et frikorps, eller nesten en tredjedel av hele hæren, ble sendt ut til Glücksburg fordi han følte seg truet av et mulig dansk flankeangrep østfra. Men det var bare en bataljon som hadde gått i land som en avledningsmanøver, så den kunne trekke slesvig-holstenere vekk fra hovedstillingen ved Bov.
Hedemann og Schleppegrell ville gå til hovedangrep ned mot Flensborg med den samlede styrken, så de kunne holde de slesvig-holstenske forsvarere opptatt mens en flankebevegelse ble foretatt rundt Krohns venstre flanke. Tre dager senere gikk danskene til angrep. Deres mål var å tilintetgjøre den slesvig-holstenske hæren før de fikk unnsetning fra de tyske forbundsstatene.
Slaget
[rediger | rediger kilde]Om formiddag den 9. april 1848 rykket de danske avdelingene fram til angrep på de slesvig-holstenske forsvarsstillingene. Etter en hard kamp ble landsbyen Bov raskt erobret av oberstløytnant Magius som ledet «Det tredje Jægerkorpset», 12. bataljon og et halvt batteri. Etter at Bov var tatt av danskene, trakk slesvig-holstenerne seg tilbake til en ny stilling ved Nyhus, men presset fra de tallmessige overlegne danske troppene var for stort.
Mens slesvig-holstenernes venstre flanke raskt ble slått, holdt høyre flanke stand ved Kobbermølle langs Krusåen. «Det første Jægerkorpset», sammen med et par kompanier fra 5. og 9. bataljon, støtte på meget hard motstand fra det slesvig-holstenske jegerkorpset som ble ledet av major Michelsen. Han hadde også fått forsterkninger fra et regulært kompani og et frikorps av studentene fra Kiel. General Krohn gav opp hovedstillingen, men han sendte ikke ordre om retrett til Michelsen som for sent oppdaget at veien tilbake til Harreslev og Nystad lengre oppe i landet var tatt av danskene.
Michelsen ville trekke seg tilbake langs kysten, men ble utsatt for et bombardement av de danske krigsskipene. Deretter gikk «Første danske bataljon» til angrep under ledelse av Olaf Rye. Michelsens tropper overgav seg og mesteparten ble tatt til fange.
Flankebevegelsen rundt slesvig-holstenernes venstre flanke var ikke mulig å gjennomføre i et vanskelig terreng. «Den første danske brigade» måtte derfor vende om mot Flensborg, Harreslev og Nystad. Kavaleribrigaden som skulle avskjære retrettsveien for den slesvig-holstenske hæren, var blitt så forsinket av det vanskelige terrenget at planen om omringing ikke var mulig å gjennomføre. Slesvig-holstenerne flyktet i panikk helt til Rendsborg. Den danske hæren hadde vunnet slaget, og de forfulgte dem ikke.[3]
Tapene
[rediger | rediger kilde]Det vanskelige og til dels ufremkommelige terrenget i Slesvig preget den dansk-tyske krigens militære sammenstøt. De tok preg av spredte sammenstøt mellom infanteristyrker. Derfor ble det ikke store tap, sett i forhold til mange andre sammenstøt under krigen.
Slesvig-holstenerne led et tap på 16 % av deres total styrke. Nesten 1000 mann mistet de, 5 offiserer og 30 soldater døde, 3 offiserer og 135 soldater ble såret, 13 offiserer og 910 soldater ble tatt til fange. Alle de sårede ble ført bort i dansk fangenskap. Danskene hadde mistet 3 offiserer og 13 soldater, 5 offiserer og 61 soldater var såret, totalt ca 1 % av hærstyrken.
Etterspillet
[rediger | rediger kilde]Selv om den slesvig-holstenske hæren led et alvorlig nederlag ved Bov hadde den unngått en total tilintetgjørelse. Slesvig-holstenerne som nådde Rendsborg ble mottatt av tyske styrker fra en prøyssisk divisjon på om lag 12 000 mann. Preussen og Det tyske Forbund hadde sendte sine tropper til Holsten for å beskytte holstenerne.
Den slesvig-holstenske hæren ble forenet med de tyske styrkene og kom seg tilbake med 9 000 mann. En eldre prøyssiske offiser, general Friedrich von Wrangel, ble øverstkommanderende for alle de tyske styrkene i Slesvig-Holsten.
Den danske hæren fortsatte sørover fra Flensborg til byen Schleswig, som ble inntatt uten motstand den 11. april 1848. Men nyhetene om den tyske unnsetningen til slesvig-holstenerne hadde nådd København. Krigsminister Tscherning hadde derfor sendte instrukser til Overkommandoen, den danske hærens stab, om å forsvare Schleswig, men ikke å risikere hæren. Om hæren var tvunget til å forlate byen, skulle den trekke seg tilbake til Bov.[4]
General Wrangel gikk til motangrep på Schleswig 23. april 1848 og startet Slaget ved Slesvig. Tyskerne vant, men klarte ikke å påføre danskene et avgjørende nederlag, siden de allerede hadde trukket seg nordover.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 271
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 272
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 273
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 274
- ^ Hans Chr Bjerg/Ole L. Frantzen: Danmark i krig (Gyldendals Bogklubber, 2005), side 275
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Johs. Nielsen, Treårskrigen 1848-1851 1993 ISBN 87-89022-03-3
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6