Den nordkinesiske slette
Den nordkinesiske slette (kinesisk: 华北平原, pinyin: Huáběi Píngyuán) er den største alluviale slette i Øst-Asia. Den er oppbygd av avsetninger særlig fra Guleelven. Den er avgrenset i nord av Yanfjellene og i vest av Taihangfjellene. I sør avløses den av Yangtzesletten. Fra nordøst til sørøst ligger den inntil bukten Bo Hai, høydedragene på Shandonghalvøya, og mot Gulehavet. Guleelven renner gjennom sletten og ut i Bo Hai.
Den sørlige delen av sletten omtales tradisjonelt som Kinas sentralslette (中原, Zhōngyuán), der den kinesiske sivilisasjons vugge stod.
Sletten dekker om lag 409.500 kvadratkilometer, det meste under 50 moh. Denne flate sletten med gulaktig jordsmonn er Kinas viktigste produksjonsområde for sorghum, hirse, mais og bomull. Det dyrkes også mye hvete, sesamfrø, peanøtter og tobakk her. Sletten er et av verdens tettest befolkede områder og har omtrent 400 millioner innbyggere. Vintrene er kalde, somrene varme, og høst og vår korte.
Beijing, som er Kinas hovedstad, ligger på den nordøstligste fliken av sletten sammen med havne- og industribyen Tianjin. Blant andre større byer kan nevnes Jinan, Shijiazhuang, Tangshan, Xuzhou und Zhengzhou.
Dagangfeltet i Tianjin og Shenglifeltet i det nordvestlige Shandong er store og viktige oljefelter.
En frykter at global oppvarming og økt bruk av kunstvanning vil føre til at området i fremtiden kommer til å rammes av ekstreme hetebølger. Kombinasjonen av sterk varme og høy luftfuktighet vil gjøre det umulig å arbeide utendørs om sommeren, noe som har stor betydning i dette området der de fleste er sysselsatt med jordbruk. I verste fall kan sletten mot slutten av århundret bli ubeboelig.[1][2]
Referanser
- ^ S. Kang og E.A.B. Eltahir (2018). «North China Plain threatened by deadly heatwaves due to climate change and irrigation». Nature Communications. 9: 2894. ISSN 2041-1723. PMC 6068174
. PMID 30065269. doi:10.1038/s41467-018-05252-y.
- ^ D. Carrington (31. juli 2018). «Unsurvivable heatwaves could strike heart of China by end of century». The Guardian. Besøkt 15. august 2018.
