Rekviem (Mozart)

Første side av partituret i Mozarts håndskrift. På en del av siden utenfor bildeutsnittet finnes underskriften «di me W. A. Mozart mppr. 1792» (di me = «av meg», mppr. dvs manu propria = «egenhendig»). Håndskriftsanalyser viser at underskriften er en forfalskning av Süßmayr.

Requiem i d-moll (KV 626) fra 1791 er Wolfgang Amadeus Mozarts siste komposisjon. Selv om bare to tredeler stammer fra Mozarts penn er det et av hans mest kjente og beundrede verk. Mozart døde mens han komponerte verket, og siden det dreide seg om et oppdragsverk, ble det fullført av to av Mozarts elever på oppdrag av Mozarts enke Constanze. Omstendighetene rundt verkets tilblivelse og kvaliteten på de påfølgende utvidelsene har gitt opphav til heftige diskusjoner over lang tid. De uvanlige omstendighetene rundt komposisjonsoppdraget og den tidsmessige nærheten mellom denne sjelemessen og Mozarts tidlige død har gitt opphav til frodige mytedannelser.

Verket har fire solistiske stemmer for sopran, alt, tenor og bass. Orkesteret består av to bassetthorn, to fagotter, to trompeter, tre tromboner (alt, tenor, bass), strykere (1. og andre 2. fiolin, bratsj, cello, kontrabass) og orgel.

Mozart fullførte egenhendig de to første satsene. I satsene tre til syv har han skrevet vokalstemmene, basslinjen og angitt rytmisk figurasjon for resten av orkesteret. Kun de åtte første taktene av korstemmen fra Lacrimosa er bevart fra Mozart, disse og resten av satsen ble instrumentert og fullført av Mozarts elev Franz Xaver Süßmayr, med et lite bidrag av Joseph von Eybler. Sats ni og ti er som tre til syv, med instrumentasjon av Süßmayr. Sats elleve til tretten er egenhendig komponert av Süßmayr. I den avsluttende satsen har Süßmayr brukt deler av første sats, og hele andre sats, kun med justeringer for forskjeller i tekst.

Oppbygning

(i versjonen Süßmayr fullførte)

I. Introitus: Requiem aeternam, Adagio, d-moll (kor, sopransolo, kor). Umiddelbart deretter:

II. Kyrie, allegro, d-moll (fuge) (kor)

III. Sequenz

1. Dies irae, Allegro assai, d-moll (kor)
2. Tuba mirum, Andante, B-dur (solistkvartett)
3. Rex tremendae, g-moll (kor)
4. Recordare, F-dur (Solistkvartett)
5. Confutatis, andante, a-moll (kor)
6. Lacrimosa, d-moll (kor)

IV. Offertorium

1. Domine Jesu, andante con moto, g-moll (kor, solister), Quam olim Abrahae (korfuge)
2. Hostias, Ess-dur (kor) med gjentakelse av fugen Quam olim Abrahae

V. Sanctus, adagio, D-dur med fugen Osanna (kor)

VI. Benedictus, andante, B-dur (solistkvartett) og fugen Osanna (kor)

VII. Agnus Dei, d-moll(kor). Deretter umiddelbart:

VIII. Communio: Lux aeterna, adagio, d-moll (sopransolo, kor) + allegro, d-moll (fuge, kor) (parodi av Mozarts Introitus [fra takt 19] og Kyrie)

Litteratur

• Wolfgang Hildesheimer: Mozart. Nytt opplag Insel TB, 2005, ISBN 3-458-34826-3.
• Hartmut Schick: Das «Requiem» d-Moll KV 626. I Silke Leopold (red.): Mozart-Handbuch. Bärenreiter, Kassel 2005, s. 240–247, ISBN 3-7618-2021-6.
• Thomas Schipperges: Mozart. Requiem (d-moll) KV 626. I Silke Leopold, Ullrich Scheideler (red.): Oratorienführer. Metzler, Stuttgart 2000, ISBN 3-476-00977-7, s. 493–496.
• Christoph Wolff: Mozarts Requiem. Geschichte, Musik, Dokumente. Mit Studienpartitur. Bärenreiter, Kassel 1991, 4. korr. Auflage 2003, ISBN 3-7618-1242-6.
• E.T.A. Hoffmann: Alte und neue Kirchenmusik. Arkivert 11. oktober 2018 hos Wayback Machine. I Allgemeine musikalische Zeitung, 1814
• Gottfried Weber: Ueber die Echtheit des Mozartschen Requiem og Weitere Nachrichten über die Echtheit des Mozartschen Requiem. I Cäcilia, 1826 (bind 3, hefte 11, s. 205–229 og bind 4, hefte 16, s. 257ff.)

Eksterne lenker

(en) Requiem (Mozart) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• Ulrich Konrad: Requiem, aber keine Ruhe. Mozarts Requiem – Geschichte und Ergänzungsversuche.
• Nikolaus Harnoncourt: Gedanken und Eindrücke zum Requiem – Mozarts einziges Werk mit autobiografischem Bezug