Hopp til innhold

Røykstue: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 9: Linje 9:
Røykstuer har vært brukt over hele Norge i tiden før det ble vanlig med skorstein eller røykpipe. Munksgaard tror at røykovnen ikke var vanlig på landsbygda i middelalderen og fortrengte åren først på 1600-1700-tallet.<ref name=Munksgaard>{{Kilde bok|forfatter=Munksgaard, Jan Henrik|år=1977|artikkel=Byggeskikkene – litt av hvert av mange sorter|tittel=Møre og Romsdal|redaktør=Larsen, Pio|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal}}</ref> Lengst holdt røykstuene seg i enkelte avsidesliggende strøk: [[Setesdal]], [[Hardanger]] og [[Nordmøre]]. På [[Finnskogen]], blant [[skogfinner]], var den tradisjonelle finske røykstua i bruk. [[Eldhus]] og [[seter]]stuer var lenge røykstuer. På [[Kirkjubøargarður]] på [[Færøyene]] finnes en røykstue som sammenholdt med norsk bygningsmateriale, som storstovo på [[Agatunet|Aga]] i [[Ullensvang]], kan dateres til omkring 1300.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Berg, Arne|år=1995|artikkel=Bispagarðurin í Kirkjubø|tittel=Norske tømmerhus frå mellomalderen|bind=bd. V|side=249–257|type=utgitt av Riksantikvaren|utgivelsessted=Oslo|forlag=Landbruksforlaget|isbn=82-529-1381-4|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050603032}}</ref><ref>{{Kilde bok |forfatter=Arge, Símun V. |artikkel=Kirkjubøur – Færøernes middelalderlige bispesæde. Monumenter og bevaring |redaktør=Arge, Símun V. og Mortensen, Andras |år=2008 |tittel=Nordisk Ruinseminar, Færøerne 18.–20. september 2007. Indlæg fra seminaret |utgivelsessted=Tórshavn |utgiver=Føroya Fornminnissavn |side=21–35 |isbn=978-99918-3-262-3 |url=http://savn.fo/documents/00223.pdf |dødlenke=ja |arkivurl=https://web.archive.org/web/20160810041445/http://savn.fo/documents/00223.pdf |arkivdato=2016-08-10 }}</ref> [[Gerhard Schøning]] noterte på sin reise gjennom Nordmøre i 1773 at i Stangviks, Aures og Surnadals prestegjeld er «Røgstuer endnu meget i Brug».<ref>{{Kilde bok | forfatter = Bøe, Bernt | utgivelsesår = 1996 | tittel = "Kyrkja i Stangvik": stavkyrkja 1407-1783, korskyrkja 1784-1896 : Stangvik kyrkje 100 år 1897-1997 | isbn = 82994117118 | utgivelsessted = [Kvanne] | forlag = Stangvik sokneråd | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072108202 | side = }} </ref>
Røykstuer har vært brukt over hele Norge i tiden før det ble vanlig med skorstein eller røykpipe. Munksgaard tror at røykovnen ikke var vanlig på landsbygda i middelalderen og fortrengte åren først på 1600-1700-tallet.<ref name=Munksgaard>{{Kilde bok|forfatter=Munksgaard, Jan Henrik|år=1977|artikkel=Byggeskikkene – litt av hvert av mange sorter|tittel=Møre og Romsdal|redaktør=Larsen, Pio|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal}}</ref> Lengst holdt røykstuene seg i enkelte avsidesliggende strøk: [[Setesdal]], [[Hardanger]] og [[Nordmøre]]. På [[Finnskogen]], blant [[skogfinner]], var den tradisjonelle finske røykstua i bruk. [[Eldhus]] og [[seter]]stuer var lenge røykstuer. På [[Kirkjubøargarður]] på [[Færøyene]] finnes en røykstue som sammenholdt med norsk bygningsmateriale, som storstovo på [[Agatunet|Aga]] i [[Ullensvang]], kan dateres til omkring 1300.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Berg, Arne|år=1995|artikkel=Bispagarðurin í Kirkjubø|tittel=Norske tømmerhus frå mellomalderen|bind=bd. V|side=249–257|type=utgitt av Riksantikvaren|utgivelsessted=Oslo|forlag=Landbruksforlaget|isbn=82-529-1381-4|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050603032}}</ref><ref>{{Kilde bok |forfatter=Arge, Símun V. |artikkel=Kirkjubøur – Færøernes middelalderlige bispesæde. Monumenter og bevaring |redaktør=Arge, Símun V. og Mortensen, Andras |år=2008 |tittel=Nordisk Ruinseminar, Færøerne 18.–20. september 2007. Indlæg fra seminaret |utgivelsessted=Tórshavn |utgiver=Føroya Fornminnissavn |side=21–35 |isbn=978-99918-3-262-3 |url=http://savn.fo/documents/00223.pdf |dødlenke=ja |arkivurl=https://web.archive.org/web/20160810041445/http://savn.fo/documents/00223.pdf |arkivdato=2016-08-10 }}</ref> [[Gerhard Schøning]] noterte på sin reise gjennom Nordmøre i 1773 at i Stangviks, Aures og Surnadals prestegjeld er «Røgstuer endnu meget i Brug».<ref>{{Kilde bok | forfatter = Bøe, Bernt | utgivelsesår = 1996 | tittel = "Kyrkja i Stangvik": stavkyrkja 1407-1783, korskyrkja 1784-1896 : Stangvik kyrkje 100 år 1897-1997 | isbn = 82994117118 | utgivelsessted = [Kvanne] | forlag = Stangvik sokneråd | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072108202 | side = }} </ref>


Årestuene hadde ofte hardtrampet jord ellet steinheller som gulv, blant annet i [[Voss]]ebygdene der det var god tilgang til skifer var hellegulv vanlig. På Voss hadde noen årestuer tregulv der bordet sto og ikke rundt åren eller ved døren. På Voss var det en del årestuer med kjeller der kjellertaket (etasjeskilleren) var av tykke skiferheller dekket med et tykt lag hardtrampet jord som trolig tjente som isolasjon. Lagmannsstova i Aga i Hardanger hadde åre i overetasjen midt på tregulvet. Da det ble vanlig med røykovn ble det vanlig med heldekkende tregulv i røykovnstuene. På Voss var det vanlig at selve åren var bygget opp av skiferheller på høykant. De fire sperrene rundt ljoren var ofte fint tilhugget og dekorterte. Det forekom at det ble satt en kasse på mønet over ljoren for å få røyken høyere opp. Røykstuer og ljore var i bruk i flere hundre år etter at peis og pipe var kjent. I byene ble pipe vanlig på 1500-tallet, mens ljore var i bruk til 1700-tallet på Østlandet og til 1800-tallet på Vestlandet og Sørlandet. Ljoren ga godt lys ovenfra og sammen med døren ga den effektiv ventilasjon av rommet. Ifølge Eilert Sundt var årestuer vanlig øst i landet og røykstuer vest i landet. Åren krever mer ved enn røykovnen. Røykovnen lignet på en peis uten skorstein og var et oppmuret steinmassiv ofte med leire som bindemiddel. Den store steinmassen kunne magasinere varmen en hel dag og det kunne være nok å fyre to ganger i døgnet. Ljoren ble vanligvis stengt når fyringen var ferdig og ovnen oppvarmet. Røykovnen sparte plass fordi sto i et hjørne i stedet for midt på gulve som åren.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Lærum, Ole Didrik | tittel = Røykstova: bustad gjennom tusen år | isbn = 8200210448 | forlag = Joh. Nordahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112700002 | utgivelsesår = - | side = }}</ref>
Årestuene hadde ofte hardtrampet jord ellet steinheller som gulv, blant annet i [[Voss]]ebygdene der det var god tilgang til skifer var hellegulv vanlig. På Voss hadde noen årestuer tregulv der bordet sto og ikke rundt åren eller ved døren. På Voss var det en del årestuer med kjeller der kjellertaket (etasjeskilleren) var av tykke skiferheller dekket med et tykt lag hardtrampet jord som trolig tjente som isolasjon. Lagmannsstova i Aga i Hardanger hadde åre i overetasjen midt på tregulvet. Da det ble vanlig med røykovn ble det vanlig med heldekkende tregulv i røykovnstuene. På Voss var det vanlig at selve åren var bygget opp av skiferheller på høykant. De fire sperrene rundt ljoren var ofte fint tilhugget og dekorterte. Det forekom at det ble satt en kasse på mønet over ljoren for å få røyken høyere opp. Røykstuer og ljore var i bruk i flere hundre år etter at peis og pipe var kjent. I byene ble pipe vanlig på 1500-tallet, mens ljore var i bruk til 1700-tallet på Østlandet og til 1800-tallet på Vestlandet og Sørlandet. På Østlandet ble peis og pipe tatt i bruk på 1600-1700-tallet, mens i Telemark og Setesdal samt en del indre bygder på Vestlandet var åren i bruk mye lengre. I Ryfylke ble åren erstattet av røykovn på tidlig 1800-tallet. På Vestlandet ellers var røykovnen dominerende i hundreårene før jernovnen med pipe ble innført. I [[Snorre Sturlason]]s fortelling om [[Olav Kyrre]] nevnes ovnsstuer, det er usikkert om dette var røykovnsstuer eller stuer med peis og pipe. Arkeologiske undersøkelser tyder på at det har forekommet oppmurte og kanskje overbygde ildsteder i hjørnet av hus fra middelalderen i Norge, blant annet i byene. Røykovnen kan ha vært brukt i byene lenge før den ble tatt i bruk på bygdene. Etter brannen i Bergen i 1702 ble det forbud mot røykovner og forbudet ble ikke respektert og røykovn var vanlig på Bryggen.<ref name="Lerum" />
Ljoren ga godt lys ovenfra og sammen med døren ga den effektiv ventilasjon av rommet. Ifølge Eilert Sundt var årestuer vanlig øst i landet og røykstuer vest i landet. Åren krever mer ved enn røykovnen. Røykovnen lignet på en peis uten skorstein og var et oppmuret steinmassiv ofte med leire som bindemiddel. Den store steinmassen kunne magasinere varmen en hel dag og det kunne være nok å fyre to ganger i døgnet. Ljoren ble vanligvis stengt når fyringen var ferdig og ovnen oppvarmet. Røykovnen sparte plass fordi sto i et hjørne i stedet for midt på gulve som åren.<ref name="Lerum">{{ Kilde bok | forfatter = Lærum, Ole Didrik | tittel = Røykstova: bustad gjennom tusen år | isbn = 8200210448 | forlag = Joh. Nordahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112700002 | utgivelsesår = - | side = }}</ref>

Eilert Sundt besøkte i 1865 en mann som hadde bygd seg hus med kokeovn (jernovn med skorstein) i stedet for røykovn, noen ingen andre i bygda hadde gjort før. Mannen forklart for Sundt fordelen med kokeovnen: Ikke røyk som skitnet til alt (feks bøkene i bokhylla), det var lett å varme opp stuen når som helst, han kunne koke når som helst (og litt brenselsparende), man unngikk fukten fra ljoren som fikk gulvet til å råtne, unngikk gjennomtrekk i rommet i forbindelse med fyringen, og det var mulig å lage en overetasje eller «lem» over stuen.<ref name="Lerum" />


Myndighetene var oppmerksomme på [[brannfare]]n ved ildsted uten pipe og i [[1776]] ble det påbudt med pipe i nybygde hus. Påbudet ble opphevet i 1806, og utover på 1800-tallet ble det fortsatt muret nye røykovner i blant annet [[Sunnfjord]].<ref name=Vreim>{{Kilde bok|forfatter=Vreim, Halvor|år=1947|tittel=Norsk trearkitektur|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal}}</ref>
Myndighetene var oppmerksomme på [[brannfare]]n ved ildsted uten pipe og i [[1776]] ble det påbudt med pipe i nybygde hus. Påbudet ble opphevet i 1806, og utover på 1800-tallet ble det fortsatt muret nye røykovner i blant annet [[Sunnfjord]].<ref name=Vreim>{{Kilde bok|forfatter=Vreim, Halvor|år=1947|tittel=Norsk trearkitektur|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal}}</ref>

Sideversjonen fra 12. des. 2020 kl. 00:18

«Søndagsgvæl i en Røgstue», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt i 1854. Motivet viser en tradisjonell, norsk bondestue uten skorstein tidlig på 1800-tallet. Røyken siver ut gjennom ljoren i taket, der lyset slipper inn.
Kilde: Nasjonalbiblioteket
Interiør fra Kjellebergstua, ei årestue på Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum i Oslo. Midt på gulvet er ei åre, et åpent ildsted.
Foto: Axel Lindahl 1875–1896/Norsk Folkemuseum
Røykovn, ildstedet i stua på Finngammelgården i Dalarna i Sverige.

En røykstue er et bolighus uten skorstein. Ildstedet er enten en åpen åre vanligvis plassert midt på gulvet, eller en røykovn som er plassert i ett av stuas hjørner. Fra begge disse ildstedstypene slipper røyken ut i rommet, legger seg under taket og slippes ut gjennom en åpning i taket som i norsk tradisjon kalles ljore. Ljoren er forsynt med ei luke, tradisjonelt trukket med ei hinne fra en dyremave (mavesekk eller urinblære). Før vindusglass ble vanlig, tjente også ljoren til å slippe lyset inn. I de skogfinske røykstuene slapp røyken ut av en røykkanal av tre med en hatt på toppen, som stod opp over yttertaket [1] Hensikten med røykstuen var at den tykke røyken fungerte som et isolerende lag i taket og bidro til å begrense varmetap.[trenger referanse] Røykstuene ble også kalt ljorestuer eller rotstuer (dialekt: rotstova). En loftstue står i kontrast til røykstue ved at den har skorstein og dermed kan ha himling og overetasje.[2]

Ei røykstue har vanligvis ikke mer enn én etasje. Hans Strøm beskriver omkring 1760 røykstuen som en stue uten loft, og den var forsynt med et «hvelvet» ildsted nær døren. Så lenge det brant på ildstedet var stuen fylt med røyk og ble innvendig svart av sot, særlig under taket og et stykke ned på veggene. Røykstuene hadde på Strøms tid tradisjonelt ingen vinduer og alt lys kom gjennom ljoren. På Strøms tid var bolighus med glassdekkete vinduer («glass-stuer») blitt mer vanlige.[3] (Ifølge Ivar Aasen ble «glasstue» også brukt om et eget rom, en finstue som ikke ble brukt til daglig.[2])

Røykstuer har vært brukt over hele Norge i tiden før det ble vanlig med skorstein eller røykpipe. Munksgaard tror at røykovnen ikke var vanlig på landsbygda i middelalderen og fortrengte åren først på 1600-1700-tallet.[4] Lengst holdt røykstuene seg i enkelte avsidesliggende strøk: Setesdal, Hardanger og Nordmøre. På Finnskogen, blant skogfinner, var den tradisjonelle finske røykstua i bruk. Eldhus og seterstuer var lenge røykstuer. På Kirkjubøargarður på Færøyene finnes en røykstue som sammenholdt med norsk bygningsmateriale, som storstovo på Aga i Ullensvang, kan dateres til omkring 1300.[5][6] Gerhard Schøning noterte på sin reise gjennom Nordmøre i 1773 at i Stangviks, Aures og Surnadals prestegjeld er «Røgstuer endnu meget i Brug».[7]

Årestuene hadde ofte hardtrampet jord ellet steinheller som gulv, blant annet i Vossebygdene der det var god tilgang til skifer var hellegulv vanlig. På Voss hadde noen årestuer tregulv der bordet sto og ikke rundt åren eller ved døren. På Voss var det en del årestuer med kjeller der kjellertaket (etasjeskilleren) var av tykke skiferheller dekket med et tykt lag hardtrampet jord som trolig tjente som isolasjon. Lagmannsstova i Aga i Hardanger hadde åre i overetasjen midt på tregulvet. Da det ble vanlig med røykovn ble det vanlig med heldekkende tregulv i røykovnstuene. På Voss var det vanlig at selve åren var bygget opp av skiferheller på høykant. De fire sperrene rundt ljoren var ofte fint tilhugget og dekorterte. Det forekom at det ble satt en kasse på mønet over ljoren for å få røyken høyere opp. Røykstuer og ljore var i bruk i flere hundre år etter at peis og pipe var kjent. I byene ble pipe vanlig på 1500-tallet, mens ljore var i bruk til 1700-tallet på Østlandet og til 1800-tallet på Vestlandet og Sørlandet. På Østlandet ble peis og pipe tatt i bruk på 1600-1700-tallet, mens i Telemark og Setesdal samt en del indre bygder på Vestlandet var åren i bruk mye lengre. I Ryfylke ble åren erstattet av røykovn på tidlig 1800-tallet. På Vestlandet ellers var røykovnen dominerende i hundreårene før jernovnen med pipe ble innført. I Snorre Sturlasons fortelling om Olav Kyrre nevnes ovnsstuer, det er usikkert om dette var røykovnsstuer eller stuer med peis og pipe. Arkeologiske undersøkelser tyder på at det har forekommet oppmurte og kanskje overbygde ildsteder i hjørnet av hus fra middelalderen i Norge, blant annet i byene. Røykovnen kan ha vært brukt i byene lenge før den ble tatt i bruk på bygdene. Etter brannen i Bergen i 1702 ble det forbud mot røykovner og forbudet ble ikke respektert og røykovn var vanlig på Bryggen.[8]

Ljoren ga godt lys ovenfra og sammen med døren ga den effektiv ventilasjon av rommet. Ifølge Eilert Sundt var årestuer vanlig øst i landet og røykstuer vest i landet. Åren krever mer ved enn røykovnen. Røykovnen lignet på en peis uten skorstein og var et oppmuret steinmassiv ofte med leire som bindemiddel. Den store steinmassen kunne magasinere varmen en hel dag og det kunne være nok å fyre to ganger i døgnet. Ljoren ble vanligvis stengt når fyringen var ferdig og ovnen oppvarmet. Røykovnen sparte plass fordi sto i et hjørne i stedet for midt på gulve som åren.[8]

Eilert Sundt besøkte i 1865 en mann som hadde bygd seg hus med kokeovn (jernovn med skorstein) i stedet for røykovn, noen ingen andre i bygda hadde gjort før. Mannen forklart for Sundt fordelen med kokeovnen: Ikke røyk som skitnet til alt (feks bøkene i bokhylla), det var lett å varme opp stuen når som helst, han kunne koke når som helst (og litt brenselsparende), man unngikk fukten fra ljoren som fikk gulvet til å råtne, unngikk gjennomtrekk i rommet i forbindelse med fyringen, og det var mulig å lage en overetasje eller «lem» over stuen.[8]

Myndighetene var oppmerksomme på brannfaren ved ildsted uten pipe og i 1776 ble det påbudt med pipe i nybygde hus. Påbudet ble opphevet i 1806, og utover på 1800-tallet ble det fortsatt muret nye røykovner i blant annet Sunnfjord.[9]

Røykstuen er på grunn av røyken bare en etasje, uten loft eller himling. Den skogfinske røykstua har ei himling eller et brekt innertak som hviler over to svære bærestokker. Disse åsene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og som leder røyken ut fra røykstuerommet [1]. Betegnelsen «røykstue» har tildels blitt brukt om den lave bygningstypen dette medførte, da pipe eller skorstein ble tatt i bruk kunne rommene få himling og bolighusene kunne bygges i flere etasjer.[9][10] Røykstue – loftstue er en kombinasjon av to bygningstyper. Disse tilhører en sunnmørsk byggetradisjon.[11] Vanligvis var røykstuen eldst og senere har loftstuen kommet som påbygg. På Sunnmøre ble den lave langstrakte byggestilen beholdt også etter at huset fikk skorstein, mens på Nordmøre og tildels i Romsdal ble våningshusene oppført som toetasjers «lån» i trøndersk stil.[4]

Erik Pontoppidan skjelnet i 1753 mellom «klarstue» med peis og vinduer, og røykstue med åpent ildsted og ljore i taket. Ljoren sørget for både å slippe røyk ut og lys inn skrev Pontoppidan.[12]

Ordet «stue» (stove) brukes i denne sammenheng om det som i dag kalles bolighus, ikke bare ett bestemt rom i bolighuset.[9]

Bilder

  • «Røgstuen, Bygdø» Foto: Axel Lindahl/Norsk Folkemuseum
    «Røgstuen, Bygdø»
    Foto: Axel Lindahl/Norsk Folkemuseum
  • «Askoberget i Grue, Hedmark», røykstue fra 1863 Foto: Ingebret Aas, 1937/Riksantikvaren
    «Askoberget i Grue, Hedmark», røykstue fra 1863
    Foto: Ingebret Aas, 1937/Riksantikvaren
  • Røykstue (rökstuga på svensk) bygd av skogfinner, på friluftsmuseet Karmenkynna hembygdsgård i Torsby i Värmland i Sverige. Legg merke til røykhattene på taket.
    Røykstue (rökstuga på svensk) bygd av skogfinner, på friluftsmuseet Karmenkynna hembygdsgård i Torsby i Värmland i Sverige. Legg merke til røykhattene på taket.
  • Røykovn på Finngården Ritamäki i Torsby i Sverige. Gården ble drevet av skogfinner fram til 1964.
    Røykovn på Finngården Ritamäki i Torsby i Sverige. Gården ble drevet av skogfinner fram til 1964.
  • Løsetstova i Stordal (Sunnmøre) i røykstuestil.[13]
    Løsetstova i Stordal (Sunnmøre) i røykstuestil.[13]

Se også

Referanser

  1. ^ a b Nesholen, Birger (1992). Livet på Finnskogen. Finnetunet. ISBN 82-91208-01-8. 
  2. ^ a b Aasen, Ivar (1977). Norsk Ordbog: med dansk Forklaring. Oslo: Fonna forl. ISBN 8251300290. 
  3. ^ Strøm, Hans (2001 [1762]). Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (ny utgave, latinske bokstaver). Vista forlag.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  4. ^ a b Munksgaard, Jan Henrik (1977). «Byggeskikkene – litt av hvert av mange sorter». I Larsen, Pio. Møre og Romsdal. Oslo: Gyldendal. 
  5. ^ Berg, Arne (1995). «Bispagarðurin í Kirkjubø». Norske tømmerhus frå mellomalderen (utgitt av Riksantikvaren). bd. V. Oslo: Landbruksforlaget. s. 249–257. ISBN 82-529-1381-4. 
  6. ^ Arge, Símun V. (2008). «Kirkjubøur – Færøernes middelalderlige bispesæde. Monumenter og bevaring». I Arge, Símun V. og Mortensen, Andras. Nordisk Ruinseminar, Færøerne 18.–20. september 2007. Indlæg fra seminaret (PDF). Tórshavn: Føroya Fornminnissavn. s. 21–35. ISBN 978-99918-3-262-3. Arkivert fra originalen (PDF) 10. august 2016. 
  7. ^ Bøe, Bernt (1996). "Kyrkja i Stangvik": stavkyrkja 1407-1783, korskyrkja 1784-1896 : Stangvik kyrkje 100 år 1897-1997. [Kvanne]: Stangvik sokneråd. ISBN 82994117118 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  8. ^ a b c Lærum, Ole Didrik (-). Røykstova: bustad gjennom tusen år. Joh. Nordahl. ISBN 8200210448.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  9. ^ a b c Vreim, Halvor (1947). Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal. 
  10. ^ Bilde av røykestue på Stranda hos Kulturminnefondet Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., lest på nett 3. april 2013.
  11. ^ Sylthe, Christ Allan (2005). «Påbyggskikk i Romsdal». Kulturminnevern gjennom 30 år. Fortidsminneforeningen, Romsdal avdeling. s. 42–49. ISBN 82-90052-71-5. 
  12. ^ Maihauge: Byggeskikk i endring lest 3. april 2013.
  13. ^ http://www.fortidsminneforeningen.no/vare-eiendommer/prestestova-i-stordal

Litteratur

Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Røykstue&oldid=20995419»