forholde

Norsk

Verb

forholde seg (refleksivt) (bokmål/riksmål)

1. være; være tilfellet; henge sammen
2. oppføre seg (på en bestemt måte)

   Jeg forholder meg rolig inntil jeg hører fra deg.

Andre former

• forhalde (nynorsk)

Etymologi

Fra middelnedertysk vorholden («holde tilbake», «holde fast på»)

Grammatikk

Bøyning (sterkt verb)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å forholde	forholder	forholdt	har forholdt	forhold	forholdende		(bokmål/riksmål)

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

ha seg

dansk: forholde sig da(da) engelsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) en finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: zich verhouden nl(nl), samenhangen nl(nl) russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: förhålla sig sv(sv) tysk: sich verhalten de(de), zusammenhängen de(de)

agere

dansk: forholde sig da(da) engelsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) en finsk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fi fransk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) fr italiensk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) it

nederlandsk: zich verhouden nl(nl) russisk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) ru spansk: Legg til denne oversettelsen hvis du kan (hjelp) es svensk: förhålla sig sv(sv) tysk: sich verhalten de(de)

Verb

forholde (bokmål/riksmål)

1. (foreldet, litterært) hindre noen i å få eller oppnå noe; fortie noe for noen
   • ... og fik Rejer selv nogengang Hus, saa — ja saa vilde han se paa den, som vovede at forholde ham Kaffeen saameget som et Minut!. 
     – Gaa paa!, side 156, 1882, Jonas Lie

Referanser

• «forholde» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.
• «forholde» i Det Norske Akademis ordbok (NAOB).