Speilstadiet
Speilstadiet beskriver utviklingen av egoet gjennom identifisering. Egoet ses som et resultat av å identifisere seg med sitt eget speilbilde. Barnet lærer å kjenne igjen sitt eget speilbilde før det har kontroll over sine egne kroppsbevegelser. Det ser bildet sitt som en helhet, og syntesen av bildet skaper en følelse av motsetning med den manglende kroppskontrollen. Det oppleves som en fragmentert kropp. Denne motsetningen føles først som en rivalisering med sitt eget bilde. For å løse konflikten identifiserer subjektet seg med bildet: denne identifikasjonen med speilbildet er det som former egoet. Identifiseringen oppleves positivt for subjektet og skaper en innbilt følelse av selvbeherskelse. Subjektet kan også oppleve en negativ reaksjon når det sammenligner sin stolthet med morens allmakt. Speilstadiet viser at ego er et produkt av misforståelse, en falsk gjenkjennelse, hvor subjektet blir fremmedgjort fra seg selv.
Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan beskrev dette som en grunnleggende funksjon for jeg-et. Tidlig på 50-tallet anså han det som det ikke lenger som et øyeblikk i et barns liv, men som representert som en permanent subjektiv struktur. I denne fasen er subjektet konstant fanget og fokusert av sitt eget bilde.
Selv om Lacan lanserte teorien om speilstadiet i 1949, er i stor grad basert på psykiateren Henri Wallons arbeid fra 1931 om effekten speilbildet har på barnets utvikling.