Len

Len^[a] er en råderett som gis over land og inntekter av dette fra Kongen til en vasall mot visse forpliktelser. De måtte historisk stille soldater og betale skatt av inntektene. Dette ble først brukt av frankerne rundt 700 e.Kr. da kongene forsøkte å forbedre administrasjonen av riket. Land ble på denne måten delt ut til menn kongen stolte på. Det var store variasjoner med tid og sted i hvor autonome len var; de kunne i noen tilfeller i praksis være suverene stater under ren nominell overhøyhet av en annen hersker, mens de i andre tilfeller kunne være regionale forvaltningsområder i en relativt sentralisert stat. I Danmark og Norge ble betegnelsen len brukt om den øverste kategorien forvaltningsområder frem til den ble avløst av betegnelsen amt i 1662.

Lensordningen i Norge

I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen i Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. På 1400-tallet var det ca. 50 len i alt, men antallet ble redusert, og omkring 1530 var det i Norge i alt 4 hovedlen og omkring 30 smålen eller underlen med varierende tilknytning til hovedlenet. Lenene ble styrt av adelige, fortrinnsvis danske lensmenn utpekt av kongen, det vil si sentralstyret i København. Lensmennene hadde sete i (de store) byene, der kongsgårdene eller borgene lå. Hovedlenet bestod av slottslenet som hovedlensherren hadde, og de smålenene innenfor grensene som var forlent til ulike lensherrer.

Høymiddelalderens sysselmannsstyre fortsatte nokså uendret som senmiddelalderens lensstyre. Syslene ble nå kalt len. Håkon V hadde rundt femti sysselmenn som representerte kongemakten rundt om i Norge, med ansvar for rettsvesen, forsvar og skatteinnkreving. Som assistent hadde sysselmannen en bondelensmann med lokal tilknytning. Lensmannen var datidens bindeledd mellom sentralmakt og lokalbefolkning.^[2]

I senmiddelalderen skilte man mellom smålenene som var basert på høymiddelalderens femti sysler, og slottslenene knyttet til byenes kongsgårder, dvs. Akershus slott i Oslo, Bergenhus, Nidaros, Tønsberg og Båhus. Her var lensherren også slottshøvedsmann og representerte kongen i hovedlenet. Han hadde en foged til å ta seg av innkreving av bøter og landskyld. Ordningen fremstod ofte uoversiktlig, med lensherrer som iblant hadde flere len under seg, eller ikke var bosatt i lenet.^[3]

Et avgiftslen innebar at lensherren svarte en avgift eller leie til kongen. Et eventuelt overskudd tilfalt lensherren. Hovedlenene var imidlertid regnskapslen, der lensherren måtte legge frem regnskap over lønnsutgifter og forvaltning. Overskuddet herfra tilfalt kronen. Mest etterspurt var len til kvitt og fritt, der alle inntekter tilfalt lensherren, mot at han administrerte lenet på kongens vegne. Det fikk kongen ingen gevinst av, så her var det bare snakk om de minste lenene. Pantelen ble opprettet når kongen opptok lån. Inntektene av lenet tilfalt lensherren til lånet var nedbetalt. Både kirkelige institusjoner og private kunne sitte med pantelen. Enda en type len var fateburslen (et «fatebur» er et spiskammer^[4]) der inntekten var kongens eller dronningens private inntekt som ble holdt utenfor kongehusets regnskaper. Regnskapsåret 1520/21 var de samlede inntektene for Bergenhus len rundt 10.500 mark, hvorav 6.000 ble fratrukket som utgifter. Det var altså et betydelig overskudd som ble overført til Danmark. Lensordningen tappet dermed Norge for ressurser.^[5]

1500-tallet

På 1500-tallet var Norge inndelt i følgende fire hovedlen eller slottslen, med underliggende len eller fogderi:

Baahuus
Agershuus Len
- Akers fogderi
- Follo fogderi
- Romerike og Solør fogderi
- Bragernes fogderi
- Hedemarkens fogderi
- Østerdalens fogderi
- Smaalenene
- Hamar len
- Idre og Særna len
- Tunsberg(hus) (opphevet som hovedlen 1503)
- Brunla len
- Bratsberg len
- Nedenes len
- Raabyggelaget
- Mandal len
Bergenhus
Trondhjem

1636

I 1636 var Norge inndelt i disse hovedlen, underlen og fogderier:

1660

I 1660 hadde Norge følgende hovedlen og underlen:

Akershus hovedlen
- Brunla len
- Eiker len
- Numedal og Sandsvær len
- Smaalenene (flere mindre len)
Tønsberg len
Bratsberg len
Agdesiden hovedlen
Stavanger len
Bergenhus hovedlen
- Romsdal len
- Nordlandene len (flere mindre len)
Hardanger len
Trondheim hovedlen
Vardøhus len

Ved forordning av 19. februar 1662 ble betegnelsen «len» erstattet av «amt» for disse forvaltningsområdene.

Län i Sverige

Utdypende artikkel: Sveriges len

Len, med skrivemåten län, betegner fortsatt en administrativ enhet i Sverige tilsvarende fylkene i Norge. Sverige er delt inn i 21 len. Hvert av dem blir ledet av en landshövding og en länsstyrelse. De svenske lenene er egne politiske systemer med landsting som velges for fire år av gangen. De har større makt enn fylkene i Norge. Finland var inntil 2010 inndelt i len, men er nå kun inndelt i landskap.

Se også

Fotnoter

Type nummerering

^ latinsk feudum, derav føydalsamfunnet, av norrønt lén, fra middelnedertysk lēn, «lån»; samme ord som lån; i denne betydningen jf. tilsvarende svenske län^[1]

Referanser

^ «len», NAOB
^ Erlsland & Sandvik (1999), s. 109
^ Erlsland & Sandvik (1999), s. 110
^ «Fadebur» Danske ordbog
^ Erlsland & Sandvik (1999), s. 111

Litteratur

Erlsland, Geir Atle; Sandvik, Hilde ([1999] 2008): Norsk historie 1300-1625, Oslo: Det Norske Samlaget, ISBN 978-82-521-5182-4

[2] tinsk feudum, derav føydalsamfunnet, av norrønt lén, fra middelnedertysk lēn, «lån»; samme ord som lån; i denne betydningen jf. tilsvarende svenske län^[1]

[1] «len», NAOB

[3] Erlsland & Sandvik (1999), s. 109

[4] Erlsland & Sandvik (1999), s. 110

[5] «Fadebur» Danske ordbog

[6] Erlsland & Sandvik (1999), s. 111

[a]

[2]

[3]

[4]

[5]

[1]