Kirkjubøur
Kirkjubøur (IPA: [ˈtʃɪʃʊˌbøːʊr], foreldet dansk skrivemåte: Kirkebø) er en bygd på Færøyene. Den ligger på vestkysten av Streymoy, en mil sør for hovedstaden Tórshavn. Kirkjubøur regnes som det viktigste historiske stedet på Færøyene. Kirkjubøur var Færøyenes bispesete før reformasjonen. Den gotiske kirkeruinen Magnuskatedralen ligger her fortsatt. Kirkjubøargarður er Færøyenes største gård, og har gått i arv i kongsbondeslekten Patursson siden 1557.
| Kirkjubøur | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Land |  Danmark | ||
| Autonomt område |  Færøyene | ||
| Landsdel | Suðurstreymoy | ||
| Kommune | Tórshavn | ||
| Tidssone | WET (UTC+0) | ||
| Befolkning | 82 (2020[1]) | ||
 Kirkjubøur 61°57′21″N 6°47′36″V | |||
Med innføringen av det kommunale selvstyret i 1872 var Kirkjubøar sókn, som også omfatter Velbastaður, en del av Suðurstreymoyar prestagjalds kommuna. I 1930 ble sognet utskilt som Kirkjubøar kommuna. I 2005 ble Kirkjubøar kommuna innlemmet i Tórshavnar kommuna. Den 1. januar 2020 hadde bygda 82 innbyggere, og hele sognet 329 innbyggere.[1]
Geografi
rediger.JPG)
Kirkjubøur ligger ved Hestsfjørður, på Streymoys vestkyst, og er øyas sydligste bebyggelse. Kirkjubøhólmur er en holme utenfor Kirkjubøur, og var tidligere en halvøy. Naturkreftene har imidlertid isolert den, og den er i dag omtrent 2 hektar stor.
Fjellet Kirkjubøambur er 308 meter høyt, og er Streymoys sørligste fjell. I fjellet finner man grotten Sverrihola, «Sverres hule», hvor det sies at den senere kong Sverre Sigurdsson ble født og oppfostret. Streymoys sørspiss kalles Kirkjubønes. Før fergekaia Gamlarætt ble bygd like i nærheten av Kirkjubøur, gikk fergen fra Tórshavn til Hestur, Koltur og Sandoy rundt Kirjubønes. Mellom Kirkjubøur og Kirkjubønes ligger Úti á Bø. Det andre fjellet ved Kirkjubøur heter Kirkjubøreyn, og er 351 meter høyt.
Mellom de to nevnte fjellene, Kirkjubøambur og Kirkjubøreyn, går en vandringssti til Argir, som i dag er hovedstaden Tórshavns sydligste bydel. En annen vandringssti går rundt Kirkjubøreyn, i nordlig retning. Dette området er for færøyinger et forholdsvis lavtliggende område, og derfor er vandringsrutene her lette og populære å gå. En vei forbinder Kirkjubøur med Velbastaður og Tórshavn. Fra Tórshavn sentrum til Kirkjubøur er det 12 km, en strekning som trafikkeres av både buss og syklister.
Forstmann C.E. Flensborg beskrev i 1902 ankomsten til Kirkjubøur slik: «Kirkebø ligger en god Mils Vej fra Thorshavn paa den anden Side af et højt Fjeld, som altsaa først maa passeres, inden man kan komme ned til Gaarden, der ligger ved Foden af Fjældet lige ved Søen, der her som et smalt Sund skiller Strømø fra Hestø og Waagø.»[2]
Historie
redigerKirkjubøurs historie anses for å gå tilbake til vikingtiden på Færøyene.[3] Etter at Færøyene ble kristnet av Sigmundur Brestisson i år 999, fantes det to kirker på øyene. Disse lå på Skúvoy og ved Sandur. Muligens stammer en tredje kirke, som ligger i Kirkjubøur, fra denne tiden. Murrester fra Úti á Líkhúsið («ute ved likhuset») i Kirkjubøur kan ha vært denne tredje kirken, men nye teorier sier at disse restene kommer fra den påbegynte Sankt Brandanuskirken fra 1420.
I alle fall etablerte Den katolske kirke seg på Færøyene, og fra år 1111 var Færøyene et eget bispedømme med sete i Kirkjubøur, Kirkjubøur bispedømme. Den tilhørende presteskolen hadde stor betydning, og var Færøyenes første og eneste skole frem til reformasjonen på Færøyene i 1538. Blant de som gikk i prestelære her, var den senere kong Sverre Sigurdsson.
På 1200-tallet ble Ólavskirkjan bygd. Den er i dag øyenes eldste kirke som fortsatt er i bruk. Færøyenes mest kjente biskop var Erlendur, fra 1269 til 1308. Han er sannsynligvis den som skrev Fårebrevet i 1298, og han satte i gang byggingen av Magnuskatedralen, ment som en ny domkirke, i nettopp Kirkjubøur.
Kirkjubøur skal en gang ha bestått av rundt 50 hus, men de fleste av disse ble ødelagte i en storm som raset en gang på 1400- eller 1500-tallet. Med reformasjonen ble stiftet og presteskolen nedlagt. Den katolske kirkens tid var forbi, og all dens eiendom (omtrent 40 prosent av øyenes areal) ble lagt under kronen.
Magnuskatedralen
redigerUtdypende artikkel: Magnuskatedralen
Magnuskatedralen kalles av færøyinger fleste for Múrurin, «Muren». Domkirken ble oppført på biskop Erlendurs tid omkring år 1300. Bygningen er 26,5 meter lang, 10,8 meter bred, og 9 meter høy. Murene er 1,5 meter tykke. Det er dog uklart om Magnuskatedralen noen gang ble ferdigstilt. I alle fall er den høygotiske katedralen i dag en ruin som Færøyene har bedt om å få på UNESCOs verdensarvsliste.
Ruinen har verken tårn, vinduer eller tak. Dermed er den konstant utsatt for det harde færøyske klimaet. En grunnleggende renovering er gjennomført, og man vurderer å dekke ruinens vindusåpninger med glass.
Ólavskirkjan
redigerUtdypende artikkel: Ólavskirkjan
Ólavskirkjan var opprinnelig dedisert til jomfru Maria, senere til Olav den hellige. Derfor heter kirken nettopp Ólavskirkjan, «Olavskirken». Ólavskirkjan er landets eldste kirke som enda er i bruk, og var Færøyenes domkirke under den katolske tiden.
Bygningen ble oppført på 1200-tallet, og er 21,8 meter lang og 7,5 meter bred. Tårnet ble oppført i 1855. Kirken ble ombygd i 1874, og mye av den opprinnelige utsmykningen forsvant. Det var V.U. Hammershaimb og Hannes Finsen (Niels Ryberg Finsens far og fogd på Færøyene), som så til at takstolene fra Kirkjubøur, sammen med andre klenodier havnet på Nationalmuseet i København. I 2002 ble denne skatten gitt tilbake til Færøyene, og kan nå betraktes på Færøyenes nasjonalmuseum.
Altertavlen i kirken er malt av Sámal Joensen-Mikines.
Kirkjubøargarður
redigerUtdypende artikkel: Kirkjubøargarður
Kongsgården i Kirkjubøur kalles Kirkjubøargarður, «Kirkjubøurgården», på færøysk. Navnet kommer av at innehaveren av gården regnes som en kongsbonde. De eldste delene av våningshuset stammer fra 1000-tallet, og kalles roykstovan, «røykstuen». I dag er roykstovan og stokkastovan et museum, men familien Patursson, som tidligere nevnt, bor også i huset. Familien Patursson har bodd på gården siden 1557, og gården drives i dag av 17. generasjon Patursson. Kongsgården regnes som et av verdens eldste fortsatt bebodde trehus.
Kongsgården er Færøyenes største gård. Landbruket er en viktig økonomisk faktor i Kirkjubøur, men naturligvis kommer det mange turister fra inn- og utland dit hvert år. Garðskaffi er en kafé på stedet, men også roykstovan kan leies til fester og andre begivenheter. Kjøtt fra sau og okse kan alltid kjøpes fra gården.
Referanser
rediger- ^ a b «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar (1985–2020)» (på færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 16. mai 2020.[død lenke]
- ^ Flensborg, C.E. (1913). «Planting paa Færøerne». Hedeselskabets Tidsskrift (på dansk). 23: 83. ISSN 0017-9507.
- ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (på færøysk). Heimabeiti. Arkivert fra originalen 15. juli 2015. Besøkt 18. desember 2014.
Litteratur
rediger- Eliasen, Kirstin Súsanna (1994). Kirkjubøur. Kirker og bispegård, med særlig vægt på domkirkeruinen (på dansk). Aarhus Universitet. [Hovedfagsoppgave i arkeologi]
- Jørgensen, Magnus (1991). Om Magnuskatedralen i Kirkjubø på Færøerne og den historiske og kirkehistoriske udvikling i Norge i perioden 1100–1300 (på dansk). Københavns Universitet. [Emneoppgave i kirkehistorie]
- Krogh, Knud J. (1988). Kirkjubøstolene og Kirkjubøur. Et brudstykke af det færøske bispesædes historie (på dansk). Tórshavn: Bókagarður.
- Mahler, Ditlev L. (2007). Sæteren ved Argisbrekka. Økonomiske forandringer på Færøerne i vikingetiden og tidlig middelalder (på dansk). Tórshavn: Fróðskapur. ISBN 978-99918-65-13-3.
- Young, C.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (på engelsk). Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0.