Amstrad CPC

Amstrad CPC var en serie 8-biters hjemmedatamaskiner produsert av Amstrad under 1980-tallet og tidlig 1990-tall. CPC sto for Colour Personal Computer, selv om det var mulig å kjøpe CPC-en med en grønn skjerm (GT65/66) i tillegg til standard fargeskjerm (CTM640).

Amstrad CPC
Amstrad CPC 464, med CTM644 fargeskjerm
Utgitt		1984 − 1990
Type		Personlig datamaskin
Prosessor		Zilog Z80A
Prosessor-hastighet		4 Mhz
Minne		64 til 576 KB
Operativsystem (OS)		Locomotive BASIC 1.0, 1.1 og CP/M

Den første maskinen, CPC 464 ble introdusert i 1984. Den var laget for å være en direkte konkurrent til Commodore 64 og Sinclar ZX Spectrum systemene. CPC linjen var suksessrik, og over 3 millioner enheter ble solgt i maskinens levetid.

De egenskapene som kjennetegnet Amstrad mest var det matte, sorte kabinettet med skarpe kanter og lang, rektulangær formfaktor (sistnevnte på grunn av innebygd kassettspiller (CPC 464) eller diskettstasjon (CPC 664 og CPC 6128)), et tastatur med tydelige fargede spesialknapper (alle de ikke-skrivemaskin-standarde knappene på 464 og 664), og den unike kraftforsyningskoblingen med en ledning fra skjermen til datamaskinen (eller en RF-modulator) og, på diskbaserte maskiner, en ledning motsatt vei. Et fjernsyn kunne bli benyttet med en valgfri adapter, og en valgfri tuner var tilgjengelig for å bruke skjermen som et fjernsynsapparat.

Amstrad CPC solgt som et «komplett system»

Nærbilde av den innebygde kassettspilleren

I starten ble CPC annonsert av Amstrad som en forbedring over de konkurrerende ZX Spectrum og C64 fordi det var et komplett system − alt som trengtes for å bruke maskinen var i én pakke. Sammenlignet med en C64 eller ZX Spectrum, ble Amstrad CPC solgt med egen skjerm, innebygd kassettspiller eller diskettstasjon, og en egen liten høyttaler. Denne markedsføringen ga Amstrad CPC en mer «profesjonell» appell, ved å gjøre det på samme måte som forretnings-orienterte systemer, i stedet som spill- eller hjemmeorienterte systemer.

Siden CPC-serien kom sent inn på det europeiske 8-bits markedet, nådde den aldri det totale salgsvolum til verken ZX Spectrum eller C64, men med de fordelene som et korrekt skrivemaskin-tastatur og integrert kassettspiller / diskettstasjon førte med seg, gjorde at den tok betydelige markedsandeler på slutten av 80-tallet. Den ble den mestselgende datamaskin i Frankrike på den tiden, og var også populær i Spania. Mange av de beste programvaretitlene for CPC-en ble laget i Europa, men bare et fåtall ble sluppet kommersielt i Storbritannia.

Firmwaren og programvaren ble laget av Locomotive Software og hardwaredesignet utført av MEJ Electronics, også kjent som Mark-Eric Jones.

CPC familien

Amstrad CPC 464, 472, 664, 6128

Den originale CPC ble solgt i følgende konfigurasjoner:

Konfigurasjoner

Modell	Lagring	Minne	Tastatur	Beskrivelse	Bilde
CPC 464	Kassettspiller	64 KB RAM	Firkantet tastatur
CPC 472	Kassettspiller	72 KB RAM		De ekstra 8 KB med RAM kunne ikke brukes, siden chipen faktisk ikke var koblet til, bare loddet til en falsk printplate; ble produsert i små kvanta for det spanske markedet for å omgå regler som kreved at alle datamaskiner med 64 KB eller mindre RAM måtte bli tilpasset spansk, inkludert tastatur og meldinger på skjermen. Loven ble derpå forandret for å inkludere maskiner med mer enn 64 KB RAM, derav finnes det også en tilpasset versjon av modellen [1].
CPC 664	3" diskettstasjon	64 KB RAM	Senket tastatur	Kortvarig modell, og ble raskt erstattet av den bedre 6128
CPC 6128	3" diskettstasjon	128 KB RAM (aksessert vha. bank switching)	PC-aktig tastatur

En ekstern diskettsatasjon (DDI-1) var tilgjengelig for 464-modellen, DOSet ble innlemmet i en interface-enhet. En neste stasjon (FD-1) kunne bli koblet til både denne og 664/6128 maskiner. Kassettspillere kunne også bli koblet ti 664 og 6128. For det meste var de senere versjonene kompitable med tidligere maskiner, men det var noen kombatibilitetsproblemer når det kom til udokumenterte egenskaper. Tredjeparts programvare som Romantic Robots populære Multiface gjorde det mulige å ta «gjør-det-selv» sikkerhetskopier av det meste av programvare på tape til disk.

De fleste spillene, særlig fra de tidligere årene, var ment for 64 KB RAMs 464 og 664 modellene. Men, et økende antall programvare og demoer utnyttet det større minnet til 6128 som tiden gikk, til det punkt at mye av programvaren fra 1990-tallet ikke vil kjøre på en u-utvidet 464/664. RAM-utvidelser var tilgjengelig, den mest populære produsert av dk'Tronics.

Minnelayouten til systemet gjorde det mulig for CPC-ene å kjøre CP/M 2.2 og CP/M programvare tilpasset spesielt for maskinenenes terminal emulering var ikke uvanlig. En Amstrad-spesifikk variant av CP/M 3.1 (også kalt CP/M Plus) fulgte med 6128.

Vest-Tyskland: Schneider CPC 464, 664 og 6128

Schneider CPC664

Schneider CPC6128 fra Vest-Tyskland

Amstrads tyske partnerfirma Schneider produserte sine egne modeller av CPC 464, 664 og 6128. Disse maskinene hadde grå knapper i stedet for Amstrads fargede, og en industri-standard D-connector Centronics porter i stedet for pinnesokler. De var ellers identiske på hardwarenivå, med en kobling på kretskortet satt til å vise hallobeskjeden som Schneider i stedet for Amstrad. Dokumentasjon og merker var oversatt til tysk.

Øst-Tyskland: KC compact

KC compact
Instruksjonsbøker	Taper

Som de fleste datamaskiner på denne tiden, ble det laget en CPC-inspirert kopi i østblokken – KC compact, laget i Øst-Tyskland av sovjetiske og østtyske komponenter.

Visuelt skilte maskinen seg fra CPC med en annerledes kabinett, ekstern kraftforsyning og valgfri ekstern 5.25" Robotron diskettstasjon. Den kunne i motsetning til Amstrad modellene bli brukt som fjernsynsskjerm uten ekstra adapter. Den kjørte BASIC 1.1 og en CP/M-klone, det tyskspråklige MicroDOS. Den var utstyrt med 64 KB RAM innebygd, og ekstra 64 KB RAM fulgte med i den eksterne diskettstasjonen / kassettspilleren.

Z80 prosessoren var erstattet med en U 880 (som er 100% bug-kompatibel), og enkelte I/O merkechips erstatter med kopier basert på Z8536. Denne klonemaskinen var rundt 95% kompatibel med originalen.

CPC 5512

«CPC 5512» var en aprilspøk påfunnet av den ukentlige franske databladet, Hebdogiciel. De hevdede spesifikasjonene lød på 512 KB RAM, en 5.25" diskettstasjon og Digital Researchs GEM på en CPC 6128-klone. Amstrad France bestemte seg til slutt for å ikke saksøke for tapt omsetning, men tvang bladet å betale erstatning pålydende kjøpsprisen til skuffede lesere.

Plus modeller

GX4000 med to håndkontrollere og spillet Switchblade

Amstrad introduserte i 1990 «Plus»-serien som modifiserte hardwaren på mange måter og la til en kassett-åpning i alle modeller. De fleste forbedringer ble gjort med grafikken som fikk en økning til 4096 farger og åpnet for muligheten for sprites. Oppdeling av skjermen i flere modi og pixelscrolling ble nå fullt ut støttet av hardwaren, selv om førstnevnte var enkelt, og sistnevnte mulig på ikke-«Plus»-maskinvare ved å benytte seg av finurlig programmering av den eksisterende Motorola 6485.

Et automatisk DMA-overføringssystem for å mate lydchipen ble også lagt til, noe som muliggjorde spilling av høykvalitets sampler, med minimale prosessorkostnader. Selve lydbrikken forble derimot uforandret. BASIC kommandosettet for diskaksess ble i tillegg forbedret.

En nedskåret versjon av CPC+ uten verken tastatur eller støtte for media som ikke var på kassetter ble sluppet samtidig som spillkonsollen GX4000.

Disse modellene gjorde det ikke markedsmessig bra, og klarte ikke å trekke til seg tredjeparts' støtte. 8-biters teknologien bak CPC begynte å bli gammeldags i 1990, og Amstrads markedsføring klarte ikke å fremme noen særlige fordeler over de konkurrerende Atari ST og Commodore Amiga systemene. Det finnes også anektdotiske antydninger om at brukere motsatte seg den vesentlige prisøkningen for kassettspill sammenlignet med deres tape- og diskmotparter. Dette ble i tillegg forverret av tendensen med å gjenutgi gamle CPC-spill på kassett uten å dra nytte av den forbedrede Plus-hardwaren.

Hardware beskrivelse

Zilog Z80

Alle CPC-modellene baserte seg på en Zilog Z80 prosessor klokket ved 4 Mhz. Siden RAMen er delt med videokretsene, kan Z80en bare lese minnet på hver fjerde syklus – noe som medfører at lengden på alle instruksjonssyklusene blir rundet av til det neste multiplum av fire. Hastigheten blir derfor omtrentlig tilsvarende til en 3,3 Mhz-maskin.

Det fulgte med 64 KB eller 128 KB RAM avhenging av modellen (med mulighet for utvidelse til 512k innen adresseområdet standard for Amstrad). Maskinene hadde også en (nesten) standard Atari-type joystick kontakt; med mulighet for å koble til to joysticker via en splitter.

Video (grafikk): modi, utmating

Amstrads fargeskjerm

En Motorola 6845 adressegenerator sto for CPC-ens videosignal. Denne brikken var koblet til en pixelgenerator som hadde støtte for 4 bpp, 2 bpp og 1 bpp utmating. Denne adressegeneratoren var klokket med en konstant frekvens, på en slik måte at 4 bpp-modusen viste halvparten så mange piksler som 2 bpp-modusen og en fjerdedel så mange som 1-modusen. Tre innebygde displaymodi var tilgjengelige, men en økt skjermstørrelse kunne bli oppnådd ved å omprogrammere 6845-brikken.

Amstrads skjermodi

Navn	Størrelse	Farger	Oppløsning
Mode 0	160×200 piksler	16 farger	(4 bpp)
Mode 1	320×200 piksler	4 farger	(2 bpp)
Mode 2	640×200 piksler	2 farger	(1 bpp)
Se eksempler på GFX ZONE

Amstrads fargepalett

En fargepalett bestående av 27 farger var støttet, utledet fra RGB-fargene med hver komponent angitt som enten av, halvveis på eller på. De senere Plus modellene utvidet dette til 4096 farger, og i tillegg støtte for hardware sprites.

Denne hardwaren tåler sammenligning med de andre 8-biters datamaskinene. CPC-en har ikke fargeblandingene til ZX Spectrum, og dyktig programmering av 6845-brikken gjorde det mulig å fremskape overscan, forskjellige oppløsninger, og jevn pikselscrolling.

Maskinen mangler både RF TV eller komposittvideo utgang og ble i stedet solgt med en proprietær 6-pinners DIN tilkobling som var ment brukt kun på den medfølgende Amstrad-skjermen. En ekstern adapter for RF TV kunne bli kjøpt separat.

Den 6-pinners DIN-tilkoblingen er i stand til å drive et SCART-fjernsyn med riktige koblede ledninger. Videosignalet har en PAL-frekvens.

Audio (lyd)

General Instrument AY-3-8912

CPC-en brukte lydbrikken General Instrument AY-3-8912, som ga tre kanaler, hver kunne konfigureres til å generere firkantbølger, hvit støy eller begge deler. Tilgjengelig var også en liten tabell med hardware volum-modulasjonskurver.

Lyden ble spilt på en liten (4 cm), mono, innebygd høyttaler med volumkontroll, drevet av den interne forsterkeren. Stereolyd var tilgjengelig ved å bruke høretelefoner.

Det var mulig å spille av samples ved en oppløsning på rundt 5 bit ved å sende en strøm av verdier til lydbrikken. Dette trikset var veldig prosessorintensivt, og lot seg vanskelig kombinere med annen prosessering. En slik metode kan høres på tittelskjermen til spillet RoboCop.

3" diskettstasjon

Disketten har et hardere ytre enn en 3½" diskett, metalluken åpnes ved å bruke en plastknott på høyre side.

3-tommers diskettstasjon

Den valgte diskettstasjonen (innebygd på senere modeller) var en enkelt-sidet 40-spors enhet som krevde brukeren fysisk tok disketten ut og snudde den for å lese på begge sider. Hver side hadde sin uavhengige skrivebeskyttelses-bryter. Sidene ble kalt «A» og «B», med hver enkelt vanligvis formatert til 180 kB (i AMSDOS-format, bestående av 2 kB-register og 178 kB-lagring), tilsammen 360 kB for hver diskett.

Grensesnittet til stasjonene var en NEC 765 diskettstasjon kontroller, som også var brukt i IBMs PC/XT, PC/AT og PS/2-maskiner. Mange av dens muligheter sto ubrukte for å skjære ned på kostnadene. Eksempler er DMA-overføringer og støtte for enkelt lagringstetthetsdisker (engelsk: single density), de ble formatert som dobbelt lagringstetthetsdisker (engelsk: double density) ved hjelp av modifisert frekvensmodulasjon.

Disketter kom vanligvis i et papirfutteral eller hardt plastikkfutteral som minnet om CD-ers "jewel"-omslag. Innfatningen er tykkere og mer solid enn 3.5"-disketter. Et metalldeksel som beskytter mediaoverflaten er på innsiden og låst, i motsetning til Sonys enkle, eksterne skyvedeksel. Enkelte anmeldere fortalte at de kunne kjøre over dem uten problemer. Grunnet dette var de en god del dyrere enn 5.25"- og 3.5"-alternativene. Dette, kombinert med lav kapasitet og de essensielt var proprietær av natur, førte til at formatet ble avsluttet kort tid etter at CPC-en selv gikk ut av produksjon.

Ved siden av Amstrads andre 3"-maskiner (PCW og ZX Spectrum+3), var det kun få andre datamaskiner som brukte dem. Sega SF-7000 og for det meste obskure CP/M-systemer som Tatung Einsting og Osborne-maskiner benyttet seg av formatet. De ble også brukt i integrerte systemer.

Shugart-standard grensesnittet gjorde det mulig for Amstrad CPC-maskinene å bruke standard 3", 3½" eller 5¼" stasjoner som sekundærstasjon. Programmer som ROMDOS og ParaDOS utvided det standarde AMSDOS systemet og tilbydde støtte for dobbelsidige, 80-spors format, noe som muliggjorde lagring av opptil 800k på en enkelt disk.

Seriellport adapter

DB-25 porten

Amstrad kom ut med to RS-232-C D25 seriellgrensesnitt, som var koblet til ekspansjonsporten på baksiden av maskinen, med en gjennom-tilkobling for CPC464 diskettstasjon eller annet tilbehør. Det originale grensesnittet kom med et «Book of Spells» (Trolldomsbok) for å forenkle dataoverføring mellom andre systemer, ved å bruke en proprietær protokoll i enhetens egen ROM, i tillegg til å inneholde terminalprogramvare for å koble til British Telecoms Prestel-tjeneste.

Program- og maskinvarebegrensninger i grensesnittet førte til at den ble erstattet med en versjon fra Pace, under Amstrad-merket. Andre seriellgrensesnitt var tilgjengelige fra tredjeparts forhandlere som KDS Electronics og Cirkit.

Programvare

Innebygd BASIC og operativsystem

Som de fleste hjemmedatamaskiner på sin tid, hadde CPC sitt eget operativsystem og BASIC tolk. Den brukte Locomotive BASIC – en forbedret versjon av Locomotive Softwares Z80 BASIC for koprosessor-kortet til datamaskinen BBC Microcomputer.

Andre språk

Selv om det var mulig å skaffe kompilatorere for Locomotive Basic, C og Pascal, ble det meste av CPCs programvare skrevet i Z80 assemblyspråk. Populære assemblere var Hisofts Devpac, Arnors Maxam og (i Frankrike) DAMS. Alle de diskbaserte CPC-maskinene (unntatt Plus) kom med en tolk for det pedagogiske språket LOGO.

Roland-serien

Amsoft hadde et bibliotek på 50 spill ved lansering. Under Alan Sugars bud ble et antall av disse (i tillegg til flere kommende titler) merket med Roland-navnet. Men, siden mange av spillene ikke hadde blitt designet rundt Roland-figuren og bare hadde tittelen lagt til senere, fantes det ingen konsensus på hvilke spill Roland skulle være med i, heller ikke hvordan han så ut. Rolands utseende varierte sterkt, fra en blond tenåring med pigghår (Roland Goes Digging), en mutert loppe (Roland In The Caves), en hvit terning med bein (Roland Goes Square Bashing) til noe som kunne minne om Luigi fra Mario-spillene (Roland On The Ropes). Til slutt ble det bestemt at Roland skulle være en kort og tykk mann i blå hatt, rød genser og gule bukser. Figuren var oppkalt etter Roland Perry, en teknisk leder ved Amstrad.

Spillene i serien var:

• Roland In The Caves (Indescomp, 1984)

(Dette var spillet som inspirerte Alan Sugar til å komme på Rolandserien)

• Roland Ahoy (Computersmith, 1984)
• Roland On The Ropes (Indescomp, 1984) (Dette fulgte med i den originale CPC-pakken)
• Roland Goes Digging (Gem, 1984)
• Roland On The Run (Epicsoft, 1984)
• Roland Goes Square Bashing (Durell, 1984)
• Roland In Time (Gem, 1984)
• Roland In Space (Gem, 1985)

Tidsskrifter

Blad tilgjengelige med fokus på maskinen inkluderte Amtix!, Computing With The Amstrad, Amstrad Computer User (Amstrads offisielle publikasjon), Amstrad Action, Amstradbladet og CPC Attack.

Amstrad sammenlignet med sine konkurrenter

Siden Amstrad CPC spesielt var laget for å konkurrere med ZX Spectrum og C64, og kom ganske sent inn i markedet av 8-biters datamaskiner, var sammenligninger mellom disse datasystemene vanlige i både i fagblad og blant brukerne selv. Siden mange spill ble sluppet samtidig for de tre maskinene, var det enkelt og fristende å sammenligne kvalitet, tekniske egenskaper og plattformavhengige særtrekk.

Amstrad kontra C64

Commodore 64 hadde bedre lyd- og skrollemuligheter enn sine konkurrenter, takket være til dedikert maskinvare. Særlig var mulighetene for lydgenerering overlegne, på grunn av SID-brikken.

C64en led også under fra en relativt primitiv innebygd BASIC-dialekt. (Dette kunne bli løst via programvare med såkalte BASIC utvidelsesprogram, som ble lastet inn fra disk, tape eller innstikkskassetter). Selv om man fra et objektivt ståsted kan se på C64 som den mest suksessrike 8-biters maskinen, kan man argumentere for at CPC hadde et mer respektabelt utvalg av programvare som ikke var spill.

Amstrad kontra Spectrum

Spectrum-maskinen hadde den enkleste maskinen av de tre. Det resulterte i fargekonflikter, og i de tidlige versjonene av Spectrum, hadde den interne høyttaleren lav lydkvalitet sammenlignet med C64 og CPC – imidlertid brukte senere modeller den samme lydbrikken som CPC.

Amstrad hadde bedre grafikk sammenlignet med Spectrum, men mange CPC-spill var direkte portet direkte fra Spectrum. Selv når dette ikke var tilfellet, hadde storparten av CPC-titlene ikke jevn scrolling på grunn av programmeringsutfordringer.

Bl.a. gjorde CPC-ens 80-kolonners skjermvisning maskinen til et mer overbevisende valg for arbeid ikke relatert til spill.

Amstrad kontra BBC Micro

Begge bruker Motorola 6845 som videoadressegenerator og de har veldig like lydbrikker; General Instrument AY-3-8912-brikken i CPC-systemet forsyner tre tonekanaler der det valgfritt kan legges til støy på hver, mens Texas Instruments SN76489-brikken i BBC har tre tonekanaler og en eksklusiv støykanal. BBC Micro bruker en Intel 8271 diskettstasjonkontroller. CPC-en bruker en NEC µPD765A (Intel 8272), som er lik, men som inneholder i tillegg en modus for dobbelt tetthet.

«Dobbel-markør»-redigeringssystmet for BASIC som man finner på Amstrad CPC, er lik den man finner i BBC BASIC, selv om denne er forbedret med at man kan fritt bevege den normale markøren. Begge systemene tilbyr full maskinvareabstraskjon gjennom kall til operativsystemet. Dette sparer programmer som ikke trenger tidskritisk maskinvaretilgang fra å måtte røre det underliggende systemet og gir en grad av maskinportabilitet for disse programmene.

Innflytelse på andre Amstrad-maskiners

Amstrad fulgte opp sin suksess med CPC 464 ved å lansere sin tekstbehandlings linje, Amstrad PCW, enda en Z80-basert maskin med en 3" diskettstasjon og programvare fra Locomotive Software. PCW ble opprinnelig utviklet for å være kompatibel med en forbedret versjon av CPC («ANT», «Arnorld Number Two»).I stedet valgte Amstrad å fokusere på PCWen, som ble suksessrik på sin tid, og ANT-prosjektet kom aldri på markedet.

Den 7. april 1986 annonserte Amstrad at den hadde kjøpt fra Sinclair Research «...de verdensomspennende rettigheter til å selge å fremstille alle eksisterende og fremtidige Sinclair datamaskiner og datamaskinprodukter, sammen med Sinclairs merkenavn og de immateriell rettigheter som relaterer til datamaskiner og datamaskinrelaterte produkter.», noe som inkluderte ZX Spectrum, for 5 millioner GBP. Dette omfattet også Sinclairs usolgte lager av Sinclair QL og Spectrum-maskiner. Amstrad tjente mer enn 5 millioner pund på salget av overskuddsmaskinene alene. Amstrad lanserte to nye varianter av systemet: ZX Spectrum +2, basert på ZX Spectrum 128, med en innebygd kassettstasjon (som CPC 464) og, i påfølgende år, ZX Spectrum +3, med en innebygd diskettstasjon, på samme måte som CPC 664 og 6128, og som brukte 3"-diskettene som mange Amstradmaskiner allerede brukte.