Wikipedia

John Tyndall

britisk fysiker

John Tyndall (født 2. august 1820 i Leighlinbridge i Carlow i Irland, død 4. desember 1893 i Hindhead i Surrey i England) var en irsk fysiker som gjorde betydelige bidrag innenfor flere forskjellige felter, spesielt elektromagnetisk stråling og atmosfærefysikk.

John Tyndall
Født2. aug. 1820[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Carlow
Død4. des. 1893[1][2][5][3]Rediger på Wikidata (73 år)
Surrey
Haslemere[6]
BeskjeftigelseFysiker, glasiolog, fjellklatrer, oppfinner, filosof, skribent, universitetslærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedPhilipps-Universität Marburg[7]
Doktorgrads-
veileder		Michael Faraday
Friedrich Stegmann[7]
Robert Wilhelm Bunsen
EktefelleLouisa Charlotte Tyndall (1876–)[8]
FarJohn Tyndall[9]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtSt. Bartholomew's Churchyard[10]
Medlem av
6 oppføringer
Royal Academy
Kungliga Vetenskapsakademien
Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL
Bayerische Akademie der Wissenschaften
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Royal Medal (1853)
Rumfordmedaljen (1864)[11]
Æresdoktor ved University of Edinburgh (1867)
Bakerian Lecture (1881)
Signatur
John Tyndalls signatur
John Tyndall på Commons

Han ble første gang kjent da han i 1850-årene utførte studier vedrørende diamagnetisme. Senere gjorde han oppdagelser innenfor infrarød stråling, og dette sett i sammenheng med de fysiske egenskapene til luft. Tyndall publiserte også rundt 20 vitenskapelige bøker som ga et bredt publikum innsikt i det som var banebrytende oppdagelser innenfor eksperimentell fysikk på 1800-tallet. Fra 1853 til 1887 var han professor i fysikk ved Royal Institution of Great Britain i London, en stilling han overtok etter Michael Faraday.

Han tok også del i viktoriatidens debatt vedrørende evolusjonsteorien, og skillet mellom tro og vitenskap. Her tok han et klart standpunkt ved at han argumenterte for at vitenskapen måtte holdes klart adskilt fra troen.

Tyndall fattet interesse for fjellklatring da han var i Alpene første gang i 1856. Med tiden ble han en pioner innenfor klatring og han var med på flere klatreekspedisjoner, blant annet som leder av en av de første bestigningene av Matterhorn.

Tidlige år og utdanning

rediger

Tyndall ble født i Leighlinbridge i Carlow i Irland. Faren var politikonstabel, og hans forfedre var immigranter fra Gloucestershire som kom til Irland rundt 1670. Tyndall gikk på lokale skoler og var sannsynligvis assistentlærer på slutten av sine unge år der. På skolen leste han fag som teknisk tegning og matematikk med anvendelse innenfor landmåling.

Han ble ansatt som tegner ved Ordnance Survey Ireland da han var i slutten av tenårene, i 1839. Noe senere flyttet han for å jobbe for Ordnance Survey i Storbritannia i 1842. I 1840-årene var det omfattende jernbaneutbygging i Storbritannia, og Tyndalls erfaring som landmåler var etterspurt av jernbaneselskapene. Mellom 1844 og 1847 hadde han en god stilling innenfor planlegging av jernbanebygging.[12][13]

Utdannelse i Tyskland

rediger
 
John Tyndall cirka 1850

I 1847 ble Tyndall lærer i matematikk og landmåling ved internatskolen Queenwood College i Hampshire. Han skrev senere at «ønsket om å vokse intellektuelt hadde ikke sviktet meg, og når jernbanearbeidet ble mindre intenst, tok jeg i 1847 en stilling som lærer ved Queenwood College.»[14] En annen ung lærer som ankom Queenwood på samme tid, var Edward Frankland, som tidligere hadde jobbet som assistent ved British Geological Surveys kjemilaboratorium. Frankland og Tyndall ble gode venner. De dro i 1848 sammen til Tyskland for å studere realfag. Frankland visste at enkelte tyske universiteter var langt framme i fag som eksperimentell kjemi og fysikk. Britiske universiteter var på denne tiden mer opptatt av klassiske fag og matematikk, enn av anvendt vitenskap.[15] De valgte Philipps-Universität Marburg på grunn av Robert Wilhelm Bunsens renommé. Tyndall studerte under Bunsen fra 1848 til 1850. Tretti år senere roste han sin tidligere lærer for å forklare kjemi og fysikk gjennom praktiske eksperimenter: «Jeg kan fortsatt se tilbake på Bunsen som mitt ideal av en universitetslærer.»[15]

Professor Hermann Knoblauch hadde også stor betydning for Tyndalls studier, og Tyndall brevvekslet med ham i mange år etterpå. Tyndalls avhandling ved Marburg var en matematisk analyse av skruers overflater. Han bodde i Marburg i ytterligere ett år for å gjøre forskning på magnetisme sammen med Knoblauch, inkludert noen måneders besøk i Heinrich Gustav Magnus’ laboratorium i Berlin.

Tidlig vitenskapelig arbeid

rediger
 
John Tyndall (til høyre) sammen med noen av victoriatidens mest prominente forskere: Michael Faraday, Thomas Huxley, Charles Wheatstone og David Brewster.

Tyndall tidligste selvstendige arbeid i fysikk var eksperimenter på magnetisme og diamagnetisk polaritet, som han arbeidet med fra 1850 til 1856. Hans to mest innflytelsesrike publikasjoner var de to første, som var forfattet sammen med Knoblauch. En av dem var The magneto-optic properties of crystals, and the relation of magnetism and diamagnetism to molecular arrangement fra mai 1850. De to artiklene beskriver og kommenterer et eksperiment. Disse og andre undersøkelser av magnetisme gjorde Tyndall raskt kjent blant samtidens ledende forskerne.[16]

Han ble medlem av Royal Society i 1852. I 1853 ble han utnevnt til professor i naturfilosofi (fysikk) ved Royal Institution i London. Utnevnelsen bygget i stor grad på det positive inntrykket Michael Faraday hadde fått av ham.[17] Da Faraday et tiår senere trakk seg tilbake, ble han etterfulgt av Tyndall i stillingen og andre roller som Faraday hadde hatt ved Royal Institution.

Viktigste vitenskapelige arbeid

rediger

På slutten av 1850-årene studert Tyndall virkningen av strålingsenergi på bestanddeler av luft, noe som førte ham inn på flere problemer innenfor fysikken hvor han oppnådde flere originale forskningsresultater.

 
Tyndalls oppsett for måling av varmestråling ved absorpsjon i gasser. (Klikk på bildet for en beskrivelse).

Undersøkelser for å forklare jordens drivhuseffekt

rediger

Tyndall forklarte varmen i jordens atmosfære på grunnlag av egenskapene til de ulike gassene for å absorbere varmestråling (infrarød stråling). Måleanordningen som ble anvendt, var en termosøyle, en milepæl innenfor utviklingen av absorpsjonsspektroskopi for gasser.[18][19] I 1859 var han den første til å gjøre korrekte målinger av den relative infrarøde absorpsjonsstyrken for gassene nitrogen, oksygen, vanndamp, karbondioksid, ozon, metan, et cetra. Han konkluderer med at vanndamp er den gassen som sterkest absorber varmestråling i atmosfæren og er en hovedgass når det gjelder innflytelse på atmosfærens lufttemperatur. Absorpsjon av de andre gassene er ikke ubetydelig, men forholdsvis liten. Før Tyndalls tid var det allment antatt at jordens atmosfære har en drivhuseffekt, men han var den første til å bevise det. Beviset var at vanndamp har en sterk virkning på absorpsjon av infrarød stråling som emitteres fra jordens overflate. Han understreket at klimaet ville vært mye kaldere om natten i fravær av drivhuseffekten.[20][21] I sammenheng med dette var han i 1860 den første til å demonstrere og kvantifisere at transparente gasser kan sende ut infrarød stråling.[22]

Strålingsfysikk

rediger

Ved undersøkelser av varmestråling i luften hadde det vært nødvendig å bruke luft hvor alle spor av svevestøv og andre partikler hadde blitt fjernet.[23] En effektiv måte å oppdage partikler i luften på er å bruke svært intenst lys. Spredningen av lyset på grunn av partikkelurenheter i gasser og væsker er i dag kjent som Tyndall-effekten. I sine studier av denne typen spredning i slutten av 1860-årene gjorde Tyndall nytte av datidens utvikling innenfor elektrisk lys. Han hadde også bruk for gode lysreflektorer. Han utviklet nephelometeret og lignende instrumenter som viser egenskapene til aerosoler og kolloider. Dette går ut på at konsentrerte lysstråler sendes gjennom mediene mot en mørk bakgrunn, og er basert på å utnytte tyndalleffekten.

Han var den første til å observere og rapportere fenomenet termodiffusjon i aerosoler. Dette ble oppdaget omkring varme gjenstander mens han egentlig undersøkte tyndalleffekten, med fokuserte lysstråler i et mørkt rom. Han utviklet en bedre måte å vise det på, men uten å undersøke fysikken i det i dybden. Tyndall rapporterte om dette fenomenet i 1870.[24]

For en rekke lettflyktige væsker demonstrerte han at om disse var i damp- eller væskeform, hadde de i hovedsak den samme evnene til å absorbere varmestråling.[25] Disse eksperimentene krevde «samvittighetsfull nøyaktighet, og litt oppmerksomhet for detaljer», som han senere sa.[26] I et av hans andre og enklere eksperimenter ble en infrarød og en synlig lysstråle fra en elektrisk lampe sendt mot et fokuspunkt via et kraftig konkavt speil. På sin vei mot fokuspunktet ble strålen ført gjennom et kar med vann. Ved fokuspunktet, utenfor vannet, var strålen i stand til å sette et stykke av tre i brann, men strålen var ikke i stand til å smelte frosset vann. Ved fjerning av det mellomliggende vannet ble derimot det frosne vannet raskt smeltet. Dette indikerer at frekvensene av lyset som fremkommer i vann, er spesielle frekvenser som vannmolekylene ikke absorberer, og der vannets aggregattilstand ikke har noen merkbar rolle.[27][28]

Han konsoliderte og styrket resultatene til den franske fysikeren Paul-Quentin Desains, den skotske fysikeren James David Forbes, Knoblauch og andre, som viser at de viktigste egenskapene til synlig lys også kan reproduseres for varmestråling. Dette gjelder fenomenene refleksjon, brytning, diffraksjon, polarisering, depolarisering, dobbeltbrytning, og rotasjon i et magnetfelt.[29]

I 1862 da han studerte opptaket av varmestråling i ozon, kom han opp med en demonstrasjon som bekreftet at ozon består av oksygen.[30]

Molekylærfysikk relatert til varmestråle

rediger
 
Med dette oppsettet observerte Tyndall at nye kjemiske reaksjoner inntrer når høyfrekvente lysbølger virker på visse damper. Det som hadde størst vitenskapelig interesse, ut fra hans synspunkt, var det vanskelige spørsmålet om naturen til de mekanismene som får molekyler til å absorbere strålingsenergi.

Tyndall utviklet laboratorieutstyr for demonstrasjoner som belyser spørsmålet om hvordan varmestråler absorberes og slippes ut på molekylært nivå. I 1864 viste han eksperimentelt at utslipp av varme fra kjemiske reaksjoner har sin opprinnelse fra dannelse av nye molekyler. Han var sannsynligvis den første som greide å vise dette.[31] I 1865 lagde han demonstrasjoner av hvordan lys fra en glødende gjenstand kunne konverteres fra infrarødt til synlig lys på molekylært nivå. Til dette brukte han materialer som er gjennomsiktig for infrarødt og ugjennomsiktig for synlig lys eller vice versa. Vanligvis refererte han til infrarødt som «varmestråling», og noen ganger som «ultra-rød bølgebevegelser», mens ordet «infrarødt» kom først i bruk i 1880-årene. Hans viktigste rapporter fra 1860-årene ble gjenutgitt som en 450-siders samling i 1872 under tittelen Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat (Bidrag til molekylærfysikk innenfor varmestråling).

Først og fremst var Tyndall eksperimentator og instrumentbygger, han var ellers lite opptatt av abstrakte modeller. Men i sine eksperimenter med stråling- og varmeabsorpsjon for gasser, hadde han en underliggende agenda for å forstå fysikken til molekyler. Tyndall sa i 1879: «I løpet av ni år med arbeid om emnet stråling [i 1860], ble varme og lys håndtert bare av meg, ikke som den som endelig forstår sakens natur, men ved instrumenter som ved hjelp av sinnet kanskje muligens kan begripe de partiklene som er involvert.»[32] Denne agendaen er eksplisitt i tittelen han valgte for sin bok Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat fra 1872. Den finnes mindre eksplisitt til stede i hans mye leste bok Heat Considered as a Mode of Motion fra 1863. Foruten varme undersøkte han også magnetisme og lydutbredelse som relateres til molekylære fenomener. Usynlige molekylers oppførsel var det egentlige grunnlaget for alle fysiske fenomener. Med denne tankegangen og sine eksperimenter skisserte han en forklaringsmodell hvor forskjellige stoffer har ulik absorpsjon av infrarød stråling fordi deres molekylære strukturer gir dem ulik resonanser. Han hadde fått ideen til resonans fordi han hadde sett at noen typer molekyler har ulik absorpsjon avhengig av frekvensen til strålingen, og han ble helt overbevist om at den eneste forskjellen mellom én type stråling og en annen er frekvensen.[33]

Han hadde også observert at absorpsjonen til molekyler er helt forskjellig fra de atomene som utgjør molekylene. For eksempel gassen nitrogenoksid (NO) som absorberte over tusen ganger mer infrarød stråling enn selve atomene for nitrogen (N2) eller oksygen (O2 ) hver for seg.[34] Han hadde også observert i flere typer eksperimenter at uansett om en gass er en svak absorberer av bredspektred varmestråling, så vil en hvilken som helst gass sterkt absorbere strålingsvarme som kommer fra et separat område med samme type gass.[31] Dette viste et slektskap mellom de molekylære mekanismer involvert ved absorpsjon og emisjon. Et slikt slektskap var også blitt påvist ved eksperimenter utført av den skotske fysikeren Balfour Stewart og andre. Tyndall utvidet kunnskapen om dette ved å påvise at når det gjelder bredspektret varmestråling, er molekyler som absorberer svakt, også svake emittere. Visa versa er de som er absorberer sterkt, sterke emittere.[22] For eksempel har bergsalt usedvanlig dårlige evner til å absorbere varme via stråling, men det har gode evner til å absorbere varme via konveksjon. Når et legeme av bergsalt først er oppvarmet via ledning, og etterpå lagt på en varmeisolerende del, tar det usedvanlig lang tid å kjøle det ned. Altså er det en dårlig emitter av infrarød stråling. Slektskapet mellom absorpsjon og emisjon var også konsistent med noen generelle eller abstrakte funksjoner i resonatorer.[35]

I 1853 hadde den svenske fysikeren Anders Ångström argumentert for det samme ut fra generelle prinsipper for resonans. Etter at dette ble bekreftet og mer generelle eksperimenter utført av Tyndall og andre i 1860-årene, fikk Ångström stor anerkjennelse.[35] Kjemisk nedbrytning av molekyler som utsettes for lysbølger (fotokjemisk effekt) overbeviste Tyndall om at molekylet som en helhet ikke kunne være en resonator, det måtte være en eller annen struktur på lavere nivå som var årsaken; uten en slik forklaring ville fotokjemiske reaksjoner være umulig.[36] Men han var uten testbare ideer om formen på denne lavere strukturen, og han ville ikke delta i å publisere spekulasjoner om dette. Hans promotering av en idé om molekylære årsaker, og hans innsats for eksperimentelt å avsløre hva molekyler egentlig er, har vært diskutert av en historiker, som beskrev ham slik: «John Tyndall er retorikeren rundt det molekylære.»[37][38]

Oppfinnelser

rediger
 
Tyndalls oppsett for å oppbevare kjøtt og grønnsak -buljong i «optisk ren» luft

På grunnlag av sin ekspertise på absorpsjon av varmestråling i gasser oppfant han et system for å måle mengden av karbondioksid i en prøve av pusten fra et menneske; dette skjedde mellom 1862 og 1864. Det grunnleggende prinsippet som Tyndall fant opp, brukes fremdeles i medisinske instrumenter for å overvåke pasienter under anestesi.[39][40]

For bruk i laboratorier kom han opp med en enklere måte å skaffe «optisk ren» luft på, det vil si luft som ikke har noen synlige tegn på partikler: Han bygde en firkantet trekasse med et par glass innsatt. Før boksen ble lukket, hadde han belagt innsiden av veggene og bunnen i boksen med glyserin, som har konsistens som klissete sirup. Han fant ut at etter et par dagers ventetid var luften inne i boksen helt partikkelfri når han gjennomstrålte den med sterkt lys gjennom glassvinduene. De svevende partiklene hadde endt opp med å feste seg til veggene eller på det klebrige gulvet.[41] I den optisk rene luften som oppstod, var der ingen tegn til noen «bakterier», det vil si ingen tegn til svevende mikroorganismer. Tyndall steriliserte noen kjøttbiter ved å koke dem, for deretter å sammenligne hva som skjedde om han la disse kjøttbitene i optisk ren luft og i vanlig luft. De stykkene som ble plassert i optisk ren luft forble «søte» (som han selv sa) i lukt og smak etter mange måneder, mens de som ble oppbevart i vanlig luft begynte å bli råtne etter noen dager. Denne demonstrasjonen var en utvidelse av den franske bakteriologen Louis Pasteurs tidligere demonstrasjoner som viste at tilstedeværelsen av mikroorganismer er en forutsetning for nedbryting av biologisk materiale. Tyndall fant senere opp en metode for å utrydde bakteriesporer som ble kjent som tyndallisering.[42][43]

I 1871 og senere i 1874 arbeidet han med, og fant opp, en bedre gassmaske for brannmenn. Denne bestod av en hette som filtrerte røyk og skadelig gass fra luften.[44][45][46]

Lydforplantning

rediger
 
Et av Tyndalls oppsett for å vise at lyden reflekteres i grenseflaten mellom luftmasser med ulik tetthet.
 
Demonstrasjon av en tåkelur for blant annet Droning Victoria av Storbritannia.

I slutten av 1860-årene og tidlig i 1870-årene skrev han en innledende bok om lydutbredelse i luft og var deltaker i et storstilt britisk prosjekt for å utvikle en bedre tåkelur. I laboratoriedemonstrasjoner for å eksperimentere med problemer rundt tåkelurer etablerte Tyndall kunnskap om at lyden delvis blir reflektert, altså at den delvis sendes tilbake som et ekko, ved grenseflater der en luftmasse med en temperatur møter en annen med en forskjellig temperatur. Mer generelt vil det si at der to eller flere luftmasser med forskjellige tettheter eller temperaturer møtes, vil lyden forplante seg dårligere på grunn av refleksjoner ved grenseflatene. Ekstra dårlige blir forholdene når mange slike grensesnitt er til stede. Han hevdet at dette er den vanligste og viktigste grunnen til at den samme fjerne lyden, for eksempel fra en tåkelur, kan høres sterkere eller svakere på ulike dager eller til forskjellige tider av døgnet.[47]

Demonstrasjoner

rediger

Tyndall la stor vekt på å holde gode foredrag ved Royal Institution. Han var spesielt dyktig til å lage livlige og gode demonstrasjoner basert på konsepter fra fysikken. Tyndall og hans publikum likte eksperimentelle demonstrasjoner som hadde et element av teater, og Tyndall valgte ofte tema til sine forelesninger med dette hensynet i tankene.[48]

I en forelesning demonstrerte Tyndall forplantning av lys gjennom en strøm av vann via totalrefleksjon av lyset. Det ble referert til som en «lysfontene». Det er en historisk viktig oppdagelse fordi dette viser det vitenskapelige grunnlaget for dagens fiberoptikk. I andre halvdel av 1900-tallet ble Tyndall vanligvis ansett for å være den første til å gjøre denne demonstrasjonen. Men Jean-Daniel Colladon publiserte en rapport om det i Comptes Rendus (fransk tidsskrift, Comptes rendus de l'Académie des sciences) i 1842, og det er noen antydninger om at Tyndalls kunnskap om det kom fra Colladon. Imidlertid er det heller ingen bevis for at Tyndall hevdet å ha oppdaget det helt på egen hånd.[49]

Fjellklatring og glasiologi

rediger

Tyndall besøkte Alpene i 1856 for å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser og endte opp med å bli en pionér innenfor fjellklatring. Han dro til Alpene nesten hver sommer fra 1856 og framover og var med i det aller første laget av fjellklatrere som nådde toppen av Weisshorn i 1861. Senere, i 1868, var han leder av et av de første lagene som nådde toppen av Matterhorn. Hans navn er forbundet med «tindebestigningens gullalder» i midten av Viktoriatiden da de vanskelige toppene i Alpene ble besteget for første gang.[50][51][52]

 
John Tyndall utforsket isbreers bevegelse i Mer de Glace i 1857. Generell topologi til venstre og stein som følger med i breen til høyre.

I Alpene studerte Tyndall isbrene og spesielt deres bevegelse. Hans forklaring på fenomenet med isbreenes flytende bevegelse brakte ham i konflikt med andre, spesielt den britiske fysikeren og glasiologen James David Forbes. Mye av det tidlige vitenskapelige arbeid angående bevegelsen til breene hadde blitt gjort av Forbes, men Forbes visste ikke på den tiden om fenomenet regelasjon. Dette fenomenet ble oppdaget litt senere av Michael Faraday. Regelasjon spilte en nøkkelrolle i Tyndalls forklaring. Forbes kunne ikke se regelasjon i denne sammenhengen. Dette kompliserte deres debatt og offentlig uenighet oppsto om hvem som fortjente å få æren for hvilke undersøkelser. Venner av Forbes, samt Forbes selv, mente at Forbes burde få æren for det meste av vitenskapen innenfor feltet, mens Tyndall mente at anerkjennelsen burde vært fordelt på flere. Tyndall kommenterte: «Ideen om semi-flytende bevegelse stammer helt tilbake til Louis Rendu; bevis for raskere sentrale strømninger stammer delvis fra Rendu, men nesten helt fra Louis Agassiz og Forbes, beviset angående retardasjonen av breer tilhører Forbes alene, mens oppdagelsen av punktet med maksimal bevegelses tilhører, antar jeg, meg».[53] Etter at Forbes og Tyndall var døde, ble deres uenighet videreført av deres respektive offisielle biografer. Alle prøvde å være redelige, men noen enighet ble ikke oppnådd. Heller ikke ble aspekter ved isbreenes bevegelse forstått eller bevist.

Det ligger en bre oppkalt etter Tyndall i Chile og en annen i Colorado, begge heter Tyndall Glacier. Det samme er Mount Tyndall i California.[54] og Mount Tyndall i Tasmania.[55]

Formidler og folkeopplyser

rediger
 
John Tyndall bøker om fysikk inneholdt mange illustrasjoner. Denne fra Heat Considered as Mode of Motion, er hans oppsett for å demonstrere at om luftens volum økes vil den kjøles ned. Motsatt vil luften varmes opp ved komprimering av gassvolumet. (Klikk på bildet for ytterligere forklaring).

John Tyndall er registrert som forfatter av minst 147 artikler i vitenskapelige tidsskrifter, det meste publisert mellom 1850 og 1884. Altså et gjennomsnitt på mer enn fire artikler i året over denne 35-årsperioden.[56]

Foruten å være vitenskapsmann var John Tyndall en entusiastisk formidler. Han brukte mye av sin tid til å spre kunnskap til allmennheten. Han ga hundrevis av offentlige forelesninger ved Royal Institution i London.[57] Da han startet en offentlig foredragsturné i USA i 1872, var det store folkemengder som løste billetter for å høre ham forelese om lysets natur.[58]

Hans største publikum var allikevel de han fikk gjennom sine bøker, de fleste var heller ikke skrevet for eksperter eller spesialister. Han publiserte mer enn et dusin vitenskapelige bøker. Fra midten av 1860-årene var han en av verdens mest berømte fysikere. De fleste av hans bøker ble oversatt til tysk[59] og fransk,[60] der de viktigste utgavene ble trykket opp i nye opplag på disse språkene i flere tiår etterpå.

Den boken som fikk best mottagelse og sannsynligvis ble den som solgte i størst opplag, var en bok på 550 sider med tittelen Heat: a Mode of Motion. Denne ble utgitt første gang i 1863, med oppdaterte utgaver helt frem til 1880, og ble trykket i nye opplag i minst 50 år etter.[61] Dens primære funksjon er, som James Clerk Maxwell sa i 1871: «læresetninger fra vitenskapen [om varme] vil en legge seg på minnet ved hjelp av velvalgte illustrerende eksperimenter.»[62]

Avgrensning av vitenskap fra religion

rediger
 
Tyndall karikert som en predikant i bladet Vanity Fair i 1872.

De fleste av de progressive og innovative britiske fysikerne i Tyndalls generasjon var konservative og ortodokse i spørsmål om religion. Det gjaldt for eksempel James Joule, Balfour Stewart, James Clerk Maxwell, George Gabriel Stokes og William Thomson Kelvin, som alle undersøkte varme eller lys samtidig med Tyndall. Disse konservative vitenskapsmennene trodde at religion og vitenskap var forenelig. Tyndall var på sin side medlem av den såkalte X Club som støttet Charles Darwins evolusjonsteori og forsøkte å skille religion og vitenskap. Det mest fremtredende medlemmet av denne klubben var anatomen Thomas Huxley. Tyndall møtte Huxley først i 1851, og de to ble deretter venner. Kjemikeren Edward Frankland og matematikeren Thomas Archer Hirst, som Tyndall hadde kjent siden før 1850, var også medlemmer. Sosialfilosofen Herbert Spencer var også medlem av klubben.

Selv om Tyndall ikke var så aktiv som Huxley i den filosofiske striden, spilte Tyndall rollen som folketaler og framholdt at det var viktig å skille mellom vitenskap (kunnskap og rasjonalitet) og religion (tro og spiritualitet).[63] Da Tyndall ble president i British Association for Advancement of Science i 1874, holdt han en lang tale på foreningens årsmøte. Emnet var evolusjonsteorienes historie, og Darwin ble nevnt mer enn 20 ganger. Tyndall sa at religiøse følelser ikke bør «trenge seg inn på domenet for 'kunnskap', hvor de ikke har noen autoritet». Dette var et hett tema på denne tiden, og Tyndalls tale styrket evolusjonistenes posisjon, slik at dette synet vant frem.[64]

Paven erklærte i 1864 at det var en feil at «fornuften skal være den viktigste basis som mennesket kan og bør komme frem til kunnskap på» og en feil at «guddommelig åpenbaring er ufullkommen» i Bibelen. Enhver som forsøkte å opprettholde disse feilene skulle bli bannlyst. Og senere i 1888 erklærte den katolske kirke: «rasjonalismens grunnidé er at den menneskelige fornuften er overlegen, og ikke vil underkaste seg Guds og evighetens lover, men krever uavhengighet … En slik lære er skadelig både for staten og det enkelte menneske.»[65]

Kirkens oppfatning og Tyndalls prinsipper var ikke forenelige. Heldigvis for Tyndall trengte han ikke å gå i strid om dette i Storbritannia, og heller ikke i de fleste andre land. I England, der Tyndale bodde, var den dominerende Church of England delt i synet på den nye vitenskapelige innsikten, med sentrale personer på begge sider.[66] Selv i Italia ble Huxley og Darwin tildelt æresmedaljer.[67] Men i Irland var majoriteten av befolkningen i Tyndalls levetid lojale mot de katolske doktriner, dette synet vokste også sterkere politisk. Det ville ha vært bortkastet for Tyndall å debattere med irske katolikker. Imidlertid var Tyndall mellom 1886 og 1893 aktiv i debatten i England, der det ble diskutert om en skulle gi katolikkene i Irland mer frihet til å gå sin egen vei. Som de aller fleste irsk-fødte vitenskapsmenn på 1800-tallet var også han imot Irish Home Rule movement (Hjemmestyre-bevegelsen). Han hadde sterke synspunkter om dette som ble publisert i aviser og brosjyrer.[68] Et eksempel er en debattartikkel i The Times den 27. desember 1890, hvor han anså prester og katolisismen som «hjertet og sjelen til denne bevegelsen» og skrev at plassering av den ikke-katolske minoriteten under innflytelse av «prestehordene» ville være «en usigelig forbrytelse».[69] Han prøvde uten hell å få Storbritannias fremste vitenskapssamfunn til å fordømme det irske hjemmestyrets forslag som etter hans syn stride mot interessene til vitenskapen.[70]

I flere essays, samlet i boken Fragments of Science for Unscientific People, advarte Tyndall mot å tro at bønner kunne hjelpe. På samme tid var han heller ikke anti-religiøs.[71][72]

Mange har oppfattet Tyndall som en uttalt agnostiker,[73][74][75][76][77][78][79] selv om han aldri eksplisitt erklærte seg å være det.[71][72] Dette sitatet fra Tyndall er et eksempel på hans agnostiske tankesett: «Krefter og materie er innenfor vår intellektuelle rekkevidde ... men bak, over og rundt oss ligger de virkelige mysteriene i universet uløst og uløselige. La oss bøye hodet og erkjenne vår uvitenhet, både prester og filosofer.»[71]

Privatliv

rediger
 
Et minnesmerke for John Tyndall ovenfor Belalp i de sveitsiske alper.
Foto: Zacharie Grossen

Tyndall giftet seg ikke før han ble 55 år. Han giftet seg da med Louisa Hamilton, som var 30 år gammel og datter til politikeren Lord Claud Hamilton. Året etter, i 1877, bygde de en sommerhytte i de sveitsiske alper. Tyndall hadde bodd i mange år i en leilighet ved Royal Institution, og sammen med sin hustru fortsatte han å bor der helt til 1885, da de flyttet til et hus i nærheten av Haslemere sørvest for London. Ekteskapet var lykkelig, men barnløst. Han pensjonerte seg fra Royal Institution i en alder av 66 av helsemessige årsaker.

Tyndall var økonomisk velstående som følge av boksalg og forelesningshonorarer. I mange år fikk han inntekter for å være vitenskapelig rådgiver for forskjellige etater, dels donerte han utbetalingene til veldedighet. Hans foredragsturné i USA i 1872 ga ham en betydelig inntekt, som han donerte til en stiftelse for å fremme vitenskap i Amerika.[80] Sent i livet gikk hans donasjoner mest sannsynlig til irske unionister.[81]

I sine siste leveår tok Tyndall ofte kloralhydrat som middel mot søvnløshet. Da han var sengeliggende og skrantende, døde han til sist av en utilsiktet stor dose i 1893.[82] Han ble begravet i Haslemere.[83]

Hans kone tok besittelse i hans papirer, og tok selv rollen som veileder for en offisiell biografi om ham. Dette arbeidet gikk langsomt, og det var fortsatt uferdig da hun døde i 1940 i en alder av 95 år.[84] Boken ble imidlertid utgitt i 1945, ettersom Louisa Tyndall hadde godkjent to forfattere til biografen rett før hun døde.

Bibliografi

rediger
  • The Glaciers of the Alps, 1860
  • Heat as a Mode of Motion, 1863
  • On Radiation: One Lecture, 1865[85]
  • Sound: A Course of Eight Lectures, 1867;
  • Faraday as a Discoverer, 1868
  • Natural Philosophy in Easy Lessons, 1869 (lærebok)
  • Three Scientific Addresses by Prof. John Tyndall, 1870[86]
  • Notes of a Course of Nine Lectures on Light,1870
  • Notes of a Course of Seven Lectures on Electrical Phenomena and Theories,1870
  • Researches on Diamagnetism and Magne-crystallic Action, 1870
  • Hours of Exercise in the Alps, 1871
  • Fragments of Science: A Series of Detached Essays, Lectures, and Reviews , 1871
  • The Forms of Water in Clouds and Rivers, Ice and Glaciers, 1872 (ungdomsbok)
  • Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat, 1872
  • Six Lectures on Light, 1873
  • Lessons in Electricity at the Royal Institution, 1876 (lærebok)
  • Essays on the Floating-matter of the Air in relation to Putrefaction and Infection, 1881
  • New Fragments, 1892

Bøkene kan lastes ned via Archive.org.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 008696[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 62896[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tyndall-john, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6w37zm7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage, The Peerage person ID p11065.htm#i110645[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mzk2003202346, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p11065.htm#i110645, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ royalsociety.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Da han arbeidet for regjeringens landmålingskontor i Lancashire, var Tyndall blant en rekke ansatte som signerte et opprop for høyere lønn, samt noen ønsker for endringer av arbeidsforholdene. Alle de som undertegnet oppropet ble oppsagt fra stillingene sine. Det var i november 1843. I august 1844 ble Tyndall ansatt av et selskap for oppmåling av jernbaneprosjekter i Lancashire. Her fikk han nesten fire ganger høyere lønn enn hva staten hadde gitt ham.D. Thompson (1957). «John Tyndall: A study in vocational enterprise». The Vocational Aspect of Education. 9 (18): 38–48. doi:10.1080/03057875780000061.  Also Eve, A.S. & Creasey, C.H. (1945). Life and Work of John Tyndall.
  13. ^ Tyndall var sjefslandmåler for planlegging av jernbanelinjen fra Halifax til Keighley i 1846, ifølge matematikkeren Thomas Archer Hirst, som arbeidet under Tyndall ved det samme ingeniørkontoret på den tiden – Ref Arkivert 9. august 2016 hos Wayback Machine.. Tyndall described himself as the "principal assistant" at the firm – «Tyndall's Obituary for Hirst». Proceedings of the Royal Society of London. 52: xiv – xv. 1893. 
  14. ^ Tyndall har gitt detaljerte beskrivelser om sitt liv i 1840-årene i «Address Delivered at the Birkbeck Institution on October 22, 1884», som er publisert som et kapittel i hans New Fragments essays (1892).
  15. ^ a b New Fragments.
  16. ^ Tyndalls viktigste forskningsrapporter fra 1850-årene om diamagnetisme ble senere gjenutgitt som en samling, de er tilgjengelig på Archive.org. I forordet til samlingen skriver Tyndall om verkets historiske kontekst. (Se William T. Jeans' biografi om Tyndall s. 22-34) som også går inn i den historiske konteksten til Tyndalls diamagnetiske undersøkelser.
  17. ^ Michael Faraday promoterte Tyndall, blant annet ved å skrive et brev til ledere av Royal Institution i 23. mai 1853, der han roste Tyndalls evner som foreleser: «Jeg har hørt ham ved to eller tre anledninger; hans måte å utlegge om naturen på ved diskusjon og eksperimenter er etter min dom utmerket». Emily Hankin (2008), "John Tyndall's Lecture Courses at the Royal Institution and their Reception" Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine..
  18. ^ James Rodger Fleming (2005). Historical Perspectives on Climate Change. Oxford University Press. s. 69–70. ISBN 978-0-19-518973-5. 
  19. ^ Tyndall: Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat Kapittel I.
  20. ^ Baum, Sr., Rudy M. (2016). «Future Calculations: The first climate change believer». Distillations. 2 (2): 38–39. Besøkt 17. februar 2017. 
  21. ^ Tyndall redegjorde for «drivhuseffekten» i et offentlig foredrag i januar 1863 med tittelen «Om stråling gjennom jordens atmosfære». tilgjengelig her.
  22. ^ a b Etter målingene av infrarød absorpsjon av gasser i 1859, målte Tyndall infrarød absorpsjon av gasser i 1860, med hensyn på bredspektret infrarød stråling. Han gjorde dette for mange forskjellige gasser, og når gassene ble rangert etter sin evne til å emittere i rekkefølge, var denne evnen den samme som den var for deres absorberende evner. «On the Absorption and Radiation of Heat by Gases and Vapours, and on the Physical Connexion of Radiation, Absorption, and Conduction» av John Tyndall i Philosophical Transactions of the Royal Society of London, Volume 151, side 1-36 , 1861. Artikkelen ble senere publisert i boken Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat, kapittel I, og i samme bok er det mer i kapittel II (1862), og kapittel IX seksjon 6 (1865). De to relevante artikler av Balfour Stewart som ble publisert i 1901 er: The Laws of Radiation and Absorption: Memoirs by Prévost, Stewart, Kirchhoff and Bunsen.
  23. ^ Arthur Whitmore Smith tilgjengelig online. American scientific monthly, 1920
  24. ^ En kort redegjørelse for den tidlige oppdagelsene innenfor studier av termodiffusjon er gitt i Encyclopedia of Surface and Colloid Science, andre utgave, 2006, side 6274-6275. Termodiffusjon ble først beskrevet av Tyndall i et foredrag ved Royal Institution med tittelen "On Haze and Dust", år 1870, som er inkludert i Tyndalls bok Scientific Addresses i 1870. Han observerte termodiffusjon i gassblandinger. Uavhengig og ukjent for ham, ble termodiffusjon observert i flytende blandinger i 1856 av Carl Ludwig.
  25. ^ Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat side 199-214, (1863).
  26. ^ "Atoms, Molecules, and Ether Waves" (1882) i New Fragments
  27. ^ Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat side 314 (1865)
  28. ^ John Tyndall: Fragments of Science Volum I page 84-85 (1866).
  29. ^ James W. Gentry; Lin Jui-Chen (1996). «The Legacy of John Tyndall in Aerosol Science». Journal of Aerosol Science. 27: 503–S504. doi:10.1016/0021-8502(96)00324-2.  Tyndall presentasjon av faget begynner under overskriften "The Identity of Light and Radiant Heat" i Six Lectures on Light. (1873)
  30. ^ Tyndalls eksperiment på ozon er beskrevet i seksjonene 17–19 i "Further Researches on the Absorption and Radiation of Heat by Gaseous Matter", januar 1862; online.
  31. ^ a b Mot slutten av 1850-årene hadde Balfour Stewart vist at kaldt steinsalt i stor grad absorberer stråling fra varmt mineralsk salt, selv om mineralsk salt absorberer svakt stråling fra alle andre typer varmekilder som ble testet. På begynnelsen av 1860-årene hadde dette blitt generalisert i den vitenskapelige litteraturen til prinsippet om at ethvert stoff i stor grad vil absorbere stråling som har opprinnelse fra et stoff med samme kjemisk form. Tyndall formulerte «prinsippet som ligger til grunn for spektrumanalyse,... nemlig, at et stoff som er kompetent til å avgi stråling, enten varme eller lys, er kompetent i samme grad til å absorbere samme type stråling Fragments of Science Volum I (1866). Tyndall gjorde flere originale observasjoner rundt 1863 ved å begynne med antagelsen om at dette prinsippet er riktig. Det følgende er en oppsummering av en av dem. Det var godt kjent på dette tidspunktet at i en flamme av brennende karbonmonoksid vil karbonmonoksid kjemisk reagere med oksygenet i luften under dannelse av karbondioksid og varme. Tyndall observerte at hvis et område bestående av karbondioksid med lav temperatur eller romtemperatur blir plassert i nærheten av flammen, vil «den kalde gassen bli intenst ugjennomsiktig [det vil si at den meget sterkt absorberer] strålingen fra denne flammen, selv om det er meget transparent for [det vil si veldig svakt absorberer] varmen av alle andre typer.» Slik det aller meste av varmen i karbonmonoksidflammen passer emisjonsspekteret til karbondioksid, noe som tyder på at varmen er et utslipp av stråler fra nydannede karbondioksid molekyler. Tyndall fikk samme type resultater med en flamme av brennende hydrogen, en annen flamme som er kjent for å være kjemisk enkel, i den forstand at svært lite mellomliggende eller forbigående molekyler oppstår i prosessen, synes å være den første demonstrasjon på at varmen gitt ut i kjemiske reaksjoner har sin fysiske opprinnelse i de nye molekyler. Tyndall beskrev demonstrasjonen i Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat, seksjon 11–17 i kapittel VI (1864).
  32. ^ Tyndall: Fragments of Science, Volume II.
  33. ^ I 1861 skrev Tyndall: «Alle gasser og damper hittil nevnt [som er absorbenter av varmestråling] er gjennomsiktig for lys, det vil si, bølger av det synlige spekteret passerer gjennom dem uten sansbar absorpsjon. Derfor er det klart at deres absorpsjonsevne avhenger av periodisiteten av bølgene som treffer dem....av Kirchhoff er det blitt entydig vist at hvert atom absorberer i en spesifikke grad de bølger som er synkron med deres egne vibrasjonsperioder.» Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat.
  34. ^ Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat, side 80–81 (1862). Han skriver Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat side 334 (1869) at forskjellen i absorpsjonstyrke «kan være en millionfold»: «[forkortet] La nitrogen og hydrogen blandes mekanisk sammen i forholdet 14:3, varmestråling vil passere gjennom blandingen som gjennom vakuum, den varmemengde som blir mottatt er så liten at den er praktisk talt ufølsom for øyeblikket nitrogen og hydrogen bygges seg sammen inn i...molekyler av ammoniakk [NH3] mengden av varmestråling som de absorberer forsterkes mer enn ett tusen ganger. Det kan være en millionfold, for vi vet ennå ikke hvor liten absorpsjon er for en helt ren blanding. Hendelsen med kjemisk sammenbinding er den eneste årsaken til den enorme endringen i mengden av varme mottatt. Det motsatte er også sant: oppløs den kjemiske bindingen av ammoniakken, og du vil umiddelbart ødelegge opptaket»
  35. ^ a b John Charles Drury Brand (1995). Lines of light: the sources of dispersive spectroscopy, 1800–1930. CRC Press. s. 61–. ISBN 978-2-88449-162-4. 
  36. ^ Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat side 428. (1868). Når en snakker om kjemiske reaksjoner som er produsert av lys, sier han «hvis absorpsjon [strålingsenergi] var lov av molekylet som helhet, vil de relative bevegelser av dets bestanddeler, atomene forblir uendret, og det ville ikke være noe mekanisk årsak for deres separasjon [i en fotokjemisk nedbryting].» Derfor, når det skjer fotokjemisk nedbrytning «er det sannsynligvis en synkronisme av vibrasjoner av 'en del' av molekylet med de innfallende bølger som muliggjør amplituden av de vibrasjoner for å forsterke [det vil si resonerer] til kjeden som binder delene av molekylet sammen som er knipset i stykker.»
  37. ^ Maria Yamalidou (1999). «John Tyndall, The Rhetorician of Molecularity. Part One. Crossing the Boundary towards the Invisible». Notes and Records of the Royal Society of London. 53 (2): 231–242. doi:10.1098/rsnr.1999.0077.  Maria Yamalidou (1999). «John Tyndall, The Rhetorician of Molecularity. Part Two. Questions Put to Nature». Notes and Records of the Royal Society of London. 53 (3): 319–331. doi:10.1098/rsnr.1999.0085. 
  38. ^ "Atoms, Molecules, and Ether Waves" (1882), New Fragments.
  39. ^ Michael B. Jaffe (2008). «Infrared Measurement of Carbon Dioxide in the Human Breath: Breathe-Through Devices from Tyndall to the Present Day» (PDF). Anesthesia & Analgesia. 107 (3): 890–904. doi:10.1213/and.0b013e31817ee3b3. 
  40. ^ John Tyndall, Contributions to Molecular Physics in the Domain of Radiant Heat, avsnitt 4 i kapittel II (1862) og avsnitt13 i kapittel VI (1864).
  41. ^ Omtalt i Tyndall bok The Floating-saken av Air. Tyndall skriver (side 46): «Gravitasjon er ikke det eneste middel .... Det er praktisk talt umulig å omgi et lukket rom med en helt ensartet temperatur, og hvor temperaturforskjeller eksisterer, selv om de er små, vil luftstrømmer etableres. Ved en slik forsiktig strømning vil de flytende partiklene beveges slik at de gradvis bringes i kontakt med de omgivende flater. Til slutt vil alt det suspenderte materiale endelig forsvinne fra luften.»
  42. ^ Microform.co.uk Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. inneholder en katalog med brev fra Pasteur til Tyndall. Kommunikasjonen mellom dem var mest omfangsrik på midten av 1870-årene. Det tidligste brevet fra Pasteur til Tyndall er datert 10. august 1871. Pasteurs tidlige forskning hadde vært i gjæring og kjøttbiter. Da han forsøkte å utvide sitt program til luft, fikk han kontakt med Tyndall som var ekspert på å håndtere tekniske forhold rundt luft. I juni 1871 ble et utdrag fra et foredrag av Tyndall med tittelen «Dust and Disease» publisert i British Medical Journal. «Dust and Disease» foredrag var Tyndalls første publikasjon innenfor dette området. Ti år senere publisert Tyndall en bok på 350 sider, Essays on the Floating-matter of the Air in relation to Putrefaction and Infection som hovedsakelig består av beskrivelser av hans egne eksperimenter.
  43. ^ Conant, James Bryant (1957). «Pasteur's and Tyndall's Study of Spontaneous Generation». Harvard Case Histories in Experimental Science. 2. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. s. 489–539. 
  44. ^ Ian Taggart: History of air-purifying type gas-masks in the 19th-century Arkivert 2. mai 2013 hos Wayback Machine..
  45. ^ John Tyndall (1871), Fireman's Respirator
  46. ^ John Tyndall (1874). «On Some Recent Experiments with a Fireman's Respirator». Proceedings of the Royal Society of London. 22 (148–155): 359–361. JSTOR 112853. doi:10.1098/rspl.1873.0060. 
  47. ^ Lord Rayleigh, som publiserte tekster om lyd i 1877-1878, har en gjennomgang av Tyndalls originale bidrag til vitenskapen om lyd i Proceedings of the Royal Institution , Volume XIV, side 221–223, 16. mars 1894. Tyndall egen presentasjon av hans "Researches on the Acoustic Transparency of the Atmosphere" finnes i kapittel VII i tredje utgave (1875) av Tyndall bok Sound.
  48. ^ Emily Hankin: "John Tyndall's Lecture Courses at the Royal Institution and their Reception" Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. (2008), side 28-31.
  49. ^ Daniel Colladons artikkel «light fountain» fra 1842 med undertittelen «On the reflections of a ray of light inside a parabolic liquid stream». Historien til utviklingen av dette gjennom 1900-tallet er beskrevet i boken The Story of Fiber Optics av Jeff Hecht, 1999, kapittel 2. I Tyndall's egen bok fra 1870 Notes on Light har han en seksjon med tittel «Total Reflexion» hvor han forklarer: «Når lyset passerer fra luft inn i vann, er den brutte strålen avbøyd 'mot' perpendikulæren...Når strålen passerer fra vann til luft er den avbøyd 'fra' perpendikulæren...Hvis vinkelen som strålen i vann omslutter med de vinkelrett på overflaten være større enn 48 grader, vil strålen vil ikke gå ut av vannet i det hele tatt: den vil være 'fullstendig reflektert' ved overflaten...den vinkel som markerer grensen hvor total refleksjon begynner kalles grensevinkelen for mediet. For vann er denne vinkelen 48°27', for flintglass er den 38°41', mens for diamant den er 23°42'.»
  50. ^ Glaciers of the Alps).
  51. ^ A History of Mountaineering in the Alps by Claire Eliane Engel.
  52. ^ Ronald Clark: The Victorian Mountaineers.
  53. ^ Sitatet fra Tyndall finnes i 1911 Encyclopædia Britannica i artikkelen om Tyndall. For Forbes' syn på saken se "Appendix A" (og kapittel XV) i Life and Letters of James David Forbes.
  54. ^ Brewer, William H. (1873). «Discovery of Mount Tyndall». The Popular Science Monthly. 2: 739–741. 
  55. ^ Haast, Julius (1864). «Notes on the Mountains and Glaciers of the Canterbury Province, New Zealand». Journal of the Royal Geographical Society of London. 34: 87–96. JSTOR 1798467. 
  56. ^ I en bibliografi fra Royal Society er det 147 oppføringer som viser Tyndalls publiseringer mellom 1850 og 1883. Mellom 1850 og 1863 publiserte Tyndall 74 artikler i forskningstidsskrifter, et gjennomsnitt på nesten én artikkel annenhver måned. En liste over disse artiklene kan finnes i Royal Societys publikasjon Catalogue of Scientific Papers Volume VI fra 1872. Fra 1864 til 1873 publiserte han 41 artikler, og disse er oppført i Royal Society Catalogue of Scientific Papers Volume VIII . Fra 1874 til 1883 publiserte han 32 artikler, disse er listet opp i Catalogue of Scientific Papers Volume XI . Han produserte svært lite etter at han ble syk i 1885. I tillegg til hans forskningsartikler, mellom 1860 og 1881, publiserte han også 13 vitenskapelige bøker.
  57. ^ Her holdt han i 1861, 1863, 1865, 1867, 1869, 1871, 1873, 1875, 1877, 1879, 1882 og 1884 den årlige såkalte Royal Institutions juleforelesninger for unge studenter med titler som Light; Electricity at Rest and Electricity in Motion; Sound; Heat and Cold; Light; Ice, Water, Vapour and Air; The Motion and Sensation of Sound; Experimental Electricity; Heat, Visible and Invisible; Water and Air; Light and the Eye and The Sources of Electricity. Appendix A at REF Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. viser en liste av populariserte forelesninger både av Tyndall og andre ved Royal Institution.
  58. ^ I løpet av de 14 dagene i desember 1872 da Tyndall ga publikum kveldsforedrag i Manhattan, trykte The New York Times nyhetssaker om Tyndall på ni av dagene, noen med omfattende referat fra Tyndalls foredrag om lysets natur. The New York Times bemerket at mer enn halvparten av publikummerne som deltok på forelesningene var kvinner (som generelt også var tilfelle for Tyndalls foredrag i London), og bemerket at serien av kveldsforedrag om lys som ble avholdt i Washington DC ble fulgt av amerikanske senatorer, statsråder og en natt av den amerikanske presidenten selv, ledsaget av sin datter. The New York Times arkiv, 4. desember 1872 – 9. februar 1873.
  59. ^ Katalog over Tyndalls bøker på tysk finnes her: Worldcat.org.
  60. ^ Katalog over de franske utgavene av Tyndalls bøker finnes her: Worldcat.org.
  61. ^ Den britiske forleggeren var Longmans og den amerikanske var Appleton. Longmans trykket boken siste gang etter 1908 og Appleton etter 1915. Se Worldcat.org. Den tyske utgiveren, Braunschweig, innførte en fornyet tysk utgaven i 1894, og den franske utgiveren, Gauthier-Villars, i 1887. (ref) En oppdatert russisk versjon kom ut i 1864 (ref).
  62. ^ J. Clerk Maxwell (1871, 1872) Theory of Heat (publisher: Longmans, Green & Co).
  63. ^ En gjennomgang av hvordan Tyndall avgrenset vitenskap fra religion finnes i Gieryn, Thomas F. (1999). Cultural Boundaries of Science. The University of Chicago Press. s. 37–64. .
  64. ^ Teksten i Tyndall Belfast Address fra 1874 er tilgjengelig: Victorianweb.org. Denne talen fikk mer dekning i viktorianske aviser enn noen annen enkelt offentlig tale i den flere tiår lange viktoriansk debatten om status for evolusjonsteorien. En lang gjennomgang av talen og dens mottakelse i London-avisene ble utgitt av The New York Times 5. september 1874. Det finnes her: ref. Det store flertallet av Londons aviser sluttet seg enten til Tyndalls posisjon, eller tok en nøytral, men respektfull holdning til spørsmålet. Bare et mindretall forsvarte at religiøs tro skulle ha en rolle i dannelsen av kunnskap. Som London Times skrev når talen lagde førstesidestoff: «Det er trolig en del av den store endringen i mentaliteten i dette landet at [talen] ... vil møte lite motsigelse selv i de mest religiøse kretser» (New York Times, 7 Sep 1874). Blant unntakene var de irske katolske biskopene som fordømte disse holdningene som hedenskap. Fordi talen fikk stor oppmerksomhet og lite motsigelse, og kom fra ledelsen i British Association for Advancement of Science, har senere historikere sett talen som den «endelige seier» for evolusjonister i det viktorianske Storbritannia. Robert M. Young (1985). Darwin's Metaphor: Nature's Place in Victorian Culture. CUP Archive. s. 257. 
  65. ^ Disse sitatene er fra Syllabus of Errors dekret, utgitt i 1864 av pave Pius IX og Libertas dekret utgitt i 1888, av Leo XIII. Libertas dekret sier også: «Den guddommelige Kirkens lære bringer sikker veiledning av skinnende lys. Det er derfor ingen grunn til at sann vitenskap skal føle seg forurettet over å måtte bære beherskelse av lover, som etter Kirkens mening, sier at menneskelig undervisning må kontrolleres.»
  66. ^ David N. Livingstone, "That Huxley Defeated Wilberforce in Their Debate over Evolution and Religion" i Ronald L. Numbers (red.), Galileo Goes to Jail, Harvard University Press, 2010. Side 152-160
  67. ^ Don O'Leary (2006). Roman Catholicism and modern science: a history. Continuum International Publishing Group. s. 57–. ISBN 978-0-8264-1868-5. 
  68. ^ For en liste over Tyndalls pamfletter mot Irish Home Rule, se både Amazon og National Library of Australia. En av pamflettene, Mr. Gladstone's Sudden Reversal of Polarity, dokumenterer hvordan den britiske statsministeren William Gladstone gjorde en «flip-flop» angående Hjemmestyre-spørsmålet. Hensikten var å undergrave Gladstones intellektuelle troverdighet i spørsmålet. Gladstone forsvarte seg offentlig mot angrepet. Debatten mellom dem fikk mye oppmerksomhet i avisene. Tyndall var deltaker i den irske debatt i Londonavisene mellom 1886 og 1893. Da han døde i 1893, skrev The Times en nekrolog der det ble bemerket at «våre lesere vil huske mange velformulerte brev skrevet av ham i senere år, full av nådeløs fordømmelse av politikken til Mr. Gladstone [angående Irland]». Ref.
  69. ^ Mer fra Tyndalls brev av 1891 er sammenstilt i Gladstone, Ireland, Rome: A word of warning to electors, Fowler Brothers, side 119
  70. ^ Forskerne på De britiske øyer var nesten enstemmige i sin motstand mot Irish Home Rule, men til Tyndalls skuffelse, mente et flertall av dem også at saken ikke hadde nok direkte betydning for de vitale interessene til vitenskap, til å rettferdiggjøre en organisert formell fordømmelse av dem. Jones, Greta (2001). Boyce, D. George; O'Day, Alan, red. Defenders of the Union: A Survey of British and Irish Unionism Since 1801. London: Routledge. s. 188–208. .
  71. ^ a b c Samlingen av Tyndalls essays hvor hans syn på religion er mest tydelig er Fragments of Science, Volume Two (også utgitt under tittelen Fragments of Science for Unscientific People). Gutenberg.org eller Archive.org.
  72. ^ a b DeYoung, Ursula (2011). A Vision of Modern Science: John Tyndall and the Role of the Scientist in Victorian Culture. s. 280. ISBN 0-230-11053-3.  sier at Tyndalls religiøse tro var «halv-agnostiker, halv teistisk» (side 2) og «Tyndall anså religion i seg selv som både uunngåelig og følelsesmessig nødvendig for menneskeheten, selv om hans overbevisning om religionens betydningen ofte tapte på grunn av hans egne kriterier» (side 5)
  73. ^ William Hodson Brock, red. (1981). John Tyndall, essays on a natural philosopher. Royal Dublin Society. s. 67. 
  74. ^ Arthur Whitmore Smith (1920). John Tyndall (1820–1893). The Science Press. s. 338. 
  75. ^ Reconstructing Nature: The Engagement Of Science And Religion. Continuum International Publishing Group. 2000. s. 250 + 254. ISBN 9780567087256. 
  76. ^ John H. Lienhard (2006). How Invention Begins: Echoes of Old Voices in the Rise of New Machines. Oxford University Press. s. 204. ISBN 9780195305999. 
  77. ^ Simon Thompson (2011). Unjustifiable Risk?: The Story of British Climbing. Cicerone Press Limited. s. 38. ISBN 9781849653787. 
  78. ^ Disseminating Darwinism: The Role of Place, Race, Religion, and Gender. Cambridge University Press. 2001. s. 77. ISBN 9780521011051. 
  79. ^ Anthony Kenny (2005). The Unknown God: Agnostic Essays. Continuum International Publishing Group. s. 161. ISBN 9780826476340. 
  80. ^ Professor Tyndall's Deed of Trust in Popular Science Monthly, May 1873. Se også Prof. Tyndall's Trust in The New York Times, 8 July 1885.
  81. ^ Gladstone's Home Rule. The New York Times, 25 June 1892.
  82. ^ I senere år tok han magnesia for fordøyelsesbesvær og kloralhydrat for søvnløshet. Hans kone som administrerte medikamentene, ga ham ved et uhell en dødelig overdose av sistnevnte. En avis rapporterte følgende utsagn fra Fru Tyndalls vitnesbyrd ved likskue:Staff (25. desember 1893). «Mrs. Tyndall's Fatal Error». The New York Times (1893). 
  83. ^ Edward Frankland (1894). «Obituary Notice of John Tyndall». Proceedings of the Royal Society of London. 55: xviii – xxxiv. 
  84. ^ Louisa Tyndall ønsket en samarbeidspartner, men var misfornøyd med alle kandidater. I henhold til Crowther, ville hun senere bare akseptere en biografisk forfatter som ville bo i hennes husholdning, men ingen slike ble funnet. Crowther, J. G. (1968). Scientific Types. London: Barrie & Rockliff, The Crescent Press Ltd. s. 187–188. 
  85. ^ Boken On Radiation (1865) (Om stråling) ble i sin helhet tatt inn i den større boken Fragments of Science (Vitenskapelige fragmenter) (1871).
  86. ^ Boken Scientific Addresses ble bare publisert i Amerika. Den bestod av tre taler som ble holdt i Storbritannia i årene 1868–1870. Senere delvis publisert i Storbritannia i boken Essays on the Use and Limit of the Imagination in Science (Essays om vitenskapens anvendelse og begrensninger). Noe av dette ble senere utgitt i samlingen Fragments of Science.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Tyndall&oldid=24633111»