Paaske hadde et nonfigurativt formspråk som handlet om naturens former og kretsløp og om menneskets følelser. Hun var politisk aktiv og identifiserte seg sterkt med den fremvoksende kvinnebevegelsen, og var blant annet med på å arrangere Kvinneutstillingen i Kunstnernes Hus i 1975.
På utstillingen Fugl i brann i 1972, på Kunstnernes Hus i Oslo, stilte Paaske ut emaljearbeider for første gang, og fra da av ble dette hennes hovedmateriale. Bildene var gjennomsyret av poesi og hun ville formidle drømmen om et bedre liv. Bildene hadde lyriske titler som Utenfor den hvite sneen grønn.
En 30 meter lang frise Blått brev (vist i Molde 1977), handler om naturens kretsløp, med mennesket i hovedrollene. Paaske utforsket grunntemaer som følelser og lengsler, kjærlighet og smerte.
Utstillingen Paaske holdt i Oslo Kunstforening i 1977 var en delvis retrospektiv mønstring. Hun demonstrerte sin fulle bredde innen visuelle uttrykk, med bilder i mange forskjellige teknikker, skulptur og smykker. Inspirert av urfolks kunst og tro på magi lagde Paaske på slutten av 1970-tallet en rekke smykker og amuletter beregnet på både kvinner og menn. Et halssmykke innkjøpt av Riksgalleriet i 1980, viser denne nye tendensen i hennes arbeider.
