Otto Lous Mohr

Mohr vokste opp i Mandal. Den første undervisningen fikk han av sin mor. Hun holdt selv skole for sine 8 barn frem til de skulle begynne på middelskolen. Faren hadde mangesidige interesser og tok med barna i mange av dem. Mohr skriver at «vi oplevet en sjelden rik og lykkelig barndom tross beskjedne økonomiske kår». Familien flyttet til Stavanger, og Mohr tok examen artium på latinlinjen der i 1905. Han var i tvil om valg av studium, men valgte medisin «nærmest i det håp at lægegjerningen vilde gi anledning til å dyrke en del andre små pasjoner, blant annet interesse for biologi, ved siden av».

Allerede i studietiden vikarierte Mohr for prosektoren i anatomi, og professor Kristian Schreiner oppmuntret ham til å dra utenlands for videre studier umiddelbart etter at han hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1912. Han dro til Brussel og studerte cellelære og embryologi hos professor Jean Brachet i 8 måneder. Schreiner og Brachet inspirerte ham til å undersøke kromosomer nærmere med mikroskopisk teknikk. Etter at Mendel-genetikken var gjenoppdaget i år 1900, ble det snart klart at Mendels gener på en eller annen måte var knyttet til cellekjernenes kromosomer. Mohrs forskningstema var derfor meget aktuelt og spennende. Cytologiske undersøkelser av kromosomer forble sentrale i Mohrs egen forskning i de neste 15 år.

Etter hjemkomsten fra Brussel ble Mohr prosektor i anatomi og bestyrer for Universitetets biologiske stasjon i Drøbak. Hans tre første vitenskapelige arbeider ble utført med kjønnsceller fra store gresshopper, som han fanget i Drøbak, som forsøksobjekt. Etter doktordisputas i 1917 tilbrakte han et år i professor Thomas Hunt Morgans laboratorier ved Columbia University i New York. Morgan hadde innført bananflue som forsøksobjekt for genetiske studier. Bananfluen har en generasjonstid på 12 dager (mens gresshoppere har ett år) og er derfor meget velegnet for genetiske studier. Mohr beskriver oppholdet hos Morgan som sitt livs rikeste arbeidsår. I 1933 fikk Morgan Nobelprisen i medisin etter forslag fra Mohr.

Mohr tok med seg en koloni bananfluer tilbake til Anatomisk institutt, og alle hans kromosomarbeider i de følgende 10 år ble utført på dette insektet. Internasjonalt er Mohr i dag særlig kjent for sine grundige studier av en bestemt type mutasjoner hos bananflue, der den synlige endringen (fenotypen) fremkommer som resultat av et tap av et lite stykke av et kromosom.

Parallelt med bananfluearbeidene samarbeidet Mohr i 1920-årene med andre medisinere, zoologer og landbruksforskere om studier av arvelige egenskaper hos mennesker og dyr. Han ledet diskusjonene i Norsk forening for arvelighetsforskning, der han var styremedlem, og populariserte sitt fag i radioforedrag, artikler og bøker, blant annet Arvelærens grunntrekk og Menneskeavlen under kultur. I begge disse bøkene og i artikler deltok han i tidens diskusjon om rasehygiene med grundige og saklige argumenter. Han var avvisende til de aller fleste av de tiltakene som på den tiden ble diskutert: «Chauvinismens og antisemitismens hestefot stikker overalt frem,» men «I enkelte tilfelle – hvis man for eksempel kjenner anlegget for en eller annen dominerende arvelidelse – har man det i sin makt å stoppe dens utbredelse,» og «De recessive anlegg unddrar sig i det altoverveiende antall tilfelle vår kontroll.» Mohr har trolig hovedæren for at norske medisinere og biologer med svært få unntak stilte seg avvisende til rasehygieniske tiltak i 1920- og 1930-årene.

I likhet med sin kone Tove Mohr, og til dels sammen med henne, arbeidet Mohr for avholdssaken, for seksualundervisning i skolen, for enklere tilgang til prevensjonsveiledning, prevensjonsmidler og provosert abort, og for kvinnefrigjøring. Sent i livet skrev han: «De største verdier i mitt liv har jeg funnet i gleden ved eksperimentell forskning, samt i det moderne ekteskap, d.e. et samliv hvor begge parter har sin egen selvstendige livsgjerning.»

Mohr ledet bananfluelaboratoriet og veiledet kolleger og elever fra mange fakulteter og høyskoler i genetiske forskningsoppgaver frem til 1940. Fra begynnelsen av 1930-årene ble han imidlertid i økende grad opptatt med administrative oppgaver ved universitetet og i Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA). Han var blant annet dekanus ved Det medisinske fakultet (1934) og preses i Vitenskapsakademiet (1940).

I september 1941 ble han arrestert av tyskerne sammen med rektor Didrik A. Seip og professorene Anton Wilhelm Brøgger og Johan Schreiner. Etter seks måneder på Grini ble han forvist til hustruens slektsgård Thorsø ved Fredrikstad for resten av andre verdenskrig. Under forvisningen kommenterte og utgav han Johan Sebastian Welhavens kjærlighetsbrev til Ida Kjerulf, som han hadde fått tilgang til gjennom sin kones familie.

Høsten 1945 ble Mohr valgt til rektor for Universitetet i Oslo. Han ledet universitetet i en vanskelig etterkrigstid og la premissene for mye av den utbyggingen som skjedde i de etterfølgende 50 årene. Hans første to store saker var «nødvendigheten av en byggeperiode for Universitetet og bygging av tidsmessige studentboliger». Den siste av disse sakene fikk sin løsning ved bygging av Studentbyen på Sogn, der de første to blokkene stod ferdig i 1952. Den første var mer komplisert, idet universitetets professorer var sterkt splittet i synet på tomtevalg.

Tomtespørsmålet var avgjort for institutter under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, siden Stortinget allerede i 1920 hadde bestemt at utbyggingen skulle skje på Blindern og tre bygninger var oppført der i 1930-årene. Mange professorer ved Det historisk-filosofiske fakultet ønsket imidlertid en utbygging av sitt fakultet på Tullinløkka og andre eiendommer i nærheten av de gamle universitetsbygningene i Oslo sentrum. Mohr loste saken gjennom en komplisert beslutningsprosess og fikk til sist kollegiet, departementet og Stortinget med på en utbyggingsplan der resten av Øvre Blindern gård og Gaustad gård ble båndlagt for utbygging av universitetet, tekniske forskningsinstitutter og et nytt Rikshospital.

Mohr tok initiativ til å få opprettet Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) i et notat til sin venn statsråd Sven Oftedal høsten 1945. Hovedtankene i notatet var at en del av det «meget betydelige beløp» som fotballtippingen sikkert ville innbringe, skulle brukes til å støtte forskning, og at det burde oppnevnes et eget forskningsråd for å forvalte midlene. Utkast til vedtekter for NAVF ble senere utarbeidet av ekspedisjonssjef Olaf Devik, rektor Mohr og professor Svein Rosseland, og i 1949 ble forskningsrådet opprettet. Mohr fikk også innført ordningen med friår til forskning for universitetsprofessorer. For professorene ved Universitetet i Oslo ble vikarutgiftene dekket av Tøyenfondet (inntektene fra salget av eiendommer rundt Tøyen gård), mens NAVF tok på seg å dekke de tilsvarende utgiftene for professorer fra Universitetet i Bergen og høyskolene.

Da Mohr gikk av som rektor ved utgangen av 1951, hadde han vært borte fra sitt fag i over 10 år. Han valgte derfor å søke avskjed som professor og bosatte seg på Thorsø for å dyrke sine betydelige kulturelle interesser.

Otto Lous Mohr var formann i Statens edruelighetsråd fra 1938 til 1945 og styreformann i Norsk rikskringkasting fra 1945 til 1957. Han var medlem av DNVA fra 1920, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) fra 1951 og av en rekke utenlandske vitenskapsakademier, æresmedlem av blant annet Det norske medicinske Selskab og Nordisk genetikerforbund, samt æresdoktor ved Karolinska Institutet i Stockholm og Edinburgh University. Han mottok DNVAs Fridtjof Nansen-belønning i 1930 og DKNVS’ Gunnerus-medalje i 1957.

• Byste (bronsert gips) av Astri Kraft, 1908–09; privat eie
• Tegning (hode) av Øyvind Sørensen, 1946
• Maleri (halvfigur) av Hugo Lous Mohr, 1951–52; UiO
• Maleri (knestørrelse) av Alf Rolfsen, 1959; NRK, Oslo

• medisinsk historie
• medisinsk genetikk

• Les Mohrs tale til Winston Churchill fra 1948 på Virksomme ord

• Larsen, Øivind: biografi Norges leger, bind 4, 1996
• Sømme, J.D.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 9, 1940
• Universitetet i Oslo 1911–1961, bind 1–2, 1961 (bind 2 s. 352, reg.)
• Walløe, Lars: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 6, 2003
• Waaler, G. og Ruud, J.T.: minnetaler i DNVA Årbok 1967, 1968, s. 114–137