Michel Thomessøn var den fjerde boktrykkeren som hadde sitt virke i Norge. Han drev sitt trykkeri i Christiania i 32 år, lenger enn noen annen i de første hundre årene etter at boktrykkerkunsten kom til landet.
Thomessøn var født i Danmark og ble utdannet der, men 1656 ble han av biskop Henning Stockfleth innkalt fra København til Christiania. Byens forrige boktrykker, Valentin Kuhn, var død et par år tidligere, etter bare fire års virke. Thomessøn fikk kongelig privilegium og måtte forplikte seg til ikke “nogen Materie paa Prenten at lade udgaae, som i nogen Maade vores christelige Religion, Ordinantsen eller udgangne Forordninger kan imod være”. Han kalte seg gjerne “Gymnasiets Bogtrykker”, noe som tyder på at han leverte trykksaker til det gymnasiet som var opprettet i tilknytning til latinskolen i Christiania, og som skulle gi videregående utdannelse til personer som ikke hadde anledning til å studere ved universitetet i København.
Norges første boktrykker, Tyge Nielssøn, var kommet til Norge 1643, etter initiativ fra den velstående og meget produktive sognepresten i Romedal, Christen Staffenssøn Bang, for å trykke hans store Postilla Catechetica, men før første bind var ferdig, kom det til brudd mellom forfatter og boktrykker. Hans etterfølgere Melchior Martzan og Valentin Kuhn døde begge før utgivelsen var ferdig, og det ble Thomessøn som fikk avslutte den, med bind 7 (1660) og bind 8 (1665). Totalt var verket på 9000 trykksider. Bang brukte hele sin formue på å få det ut og døde 1678 i et fattighus.
I alt er det bevart omkring 110 skrifter fra Thomessøns presse – originaltrykk, oversettelser og forskjellige opptrykk. Trykkeriet var godt utstyrt, og kvaliteten på de ferdige trykksakene var høy. 1661 trykte han den første illustrerte bok i Norge, Cestus Sapphicus, av Toten-presten Niels Thomessøn, med 31 kobberstikk av presten og kunstneren Didrik Muus og tittelside dekorert av forfatterens brorsønn og etterfølger, Knud Sevaldsøn Bang.
Det var ikke lett å drive trykkeri i Norge. Tidligere boktrykkere hadde fått støtte fra domkapitlet, men det fikk øyensynlig ikke Thomessøn, selv om en betydelig del av hans oppgaver var knyttet til kirken eller kirkens menn. Han kom til Norge med en formue, men den ble brukt på trykkeriet. 1666 skrev han til stattholderen og søkte om bidrag, siden han ikke hadde penger til husleie eller til å leve av. Han hadde privilegium som trykker, men ikke som bokhandler, derfor kunne han bare arbeide på oppdrag eller selge til bokhandlere. Samtidig arbeidet en godt organisert dansk bokhandel fritt i landet.
Thomessøn solgte bøker også til dansk bokhandel. Københavnerbokhandleren Christian Cassube, som også hadde bevilling til å selge trykksaker i Norge, kjøpte et opplag av H. Müllers Aandelige Spare-Timer (1667). Thomessøn hadde fått enerett til boken gjennom oversetteren, en norsk prest, men da Cassube hadde solgt de bøkene han hadde kjøpt, trykte han selv et piratopplag, der han freidig polemiserte mot Thomessøn.
En Christiania-bokhandler, Hans Hoff, var i flere år kunde hos Thomessøn, men skaffet seg så materiell (sannsynligvis Tyge Nielssøns beslaglagte presse) og begynte eget trykkeri. Hoff ble 1676 stevnet for domkapitlet, som påla ham å stoppe den ulovlige virksomheten, men han fortsatte enda i fem år, hvoretter Wilhelm Wedemann, hans senere svigersønn, overtok trykkeriet. Wedemann trykte ulovlig opp flere av Thomessøns bøker (med dårligere kvalitet), bl.a. Dorothe Engelbretsdatters Siælens Sang-Offer (opprinnelig trykt hos Thomessøn 1678). De første årene måtte Wedemann holde seg i Frederikshald, men 1688 fikk han etter en overenskomst med Thomessøn flytte tilbake til Christiania. Thomessøn fikk etter denne avtalen bare trykke forordninger og leilighetsskrifter.
Da Michel Thomessøns første kone døde, kunne han ennå betale for sørgeringing med alle kirkens klokker, men da hans annen kone døde, ble han bevilget fri jord og klokkeringing. Thomessøns egen død er ikke registrert i kirkebøkene. Han kan ha reist tilbake til sitt fedreland, i 1688 eller senere.