Lars Vegard var nordlysforskeren Kristian Birkelands nærmeste medarbeider og etterfulgte ham som professor i fysikk ved universitetet i Kristiania/Oslo.
Vegard vokste opp på slektsgården Grasåsen i Vegårshei. Etter middelskoleeksamen i Risør reiste han til Kristiania, hvor han gikk gymnaset på Ragna Nielsens skole og tok examen artium 1899. Deretter studerte han realfag ved universitetet og ble cand.real. 1905 med fysikk som hovedfag. I studietiden var han aktiv i Studentersamfundet.
Lars Vegard var professor Birkelands assistent fra 1906. Han ble universitetsstipendiat 1908 og fikk et studieopphold i Cambridge hos professor J. J. Thompson ved Cavendish-laboratoriet 1908–10. Samarbeidet med Birkeland og studieoppholdet i Cambridge fikk avgjørende betydning for hans senere vitenskapelig arbeid.
1910 ble Vegard amanuensis i fysikk ved universitetet i Kristiania. Året etter arbeidet han for professor W. Wien i Würzburg og skrev der avhandlingen Über die Lichterzeugung in Glimmlicht und Kanalstrahlen, som han forsvarte for den filosofiske doktorgrad i Kristiania 1913. Samme år ble han utnevnt til dosent ved universitetet, en stilling han innehadde til 1918, da han ble utnevnt til professor i stillingen etter Birkeland. Professoratet hadde han til 1952, to år etter at han falt for aldersgrensen. Vegard var dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1937–41.
Vegards vitenskapelige arbeider er først og fremst knyttet til kartleggingen av nordlysets fargespektrum. Han kartla nøyaktig og tydet mange forskjellige linjer og bånd i spekteret, spesielt de emisjoner som kommer fra nitrogenmolekyler og atomer. Spektralfordelingen av nordlyset gir informasjon om atmosfærens sammensetning i nordlyshøyden. Vegard var den første som påviste at nordlysspektrene også inneholder informasjon om temperaturen til den gassen som sender ut lyset.
Den enkeltoppdagelsen som gjør at Vegard fortsatt omtales som en nordlyspioner, er at han var den første som påviste eksperimentelt (1939) at også hydrogenemisjoner opptrer i nordlyset. Disse emisjonene er svake og ikke synlige med det blotte øye. Det var et arbeid som krevde utholdenhet med observasjoner natt etter natt om vinteren. Ved nøyaktige undersøkelser av forskyvning og bredde av spektrallinjene fant Vegard dopplereffekten i nordlysets hydrogenlinjer 1948. Hydrogenlinjene i nordlyset fungerer som et speedometer: Fra graden av forskyvningen kunne han bestemme farten til de bombarderende protonene; jo blåere protonlyset var, desto større fart hadde partiklene. Observasjonene dokumenterte at Solen også sender ut positive ioner – protoner – og åpnet dermed et nytt vindu for studier av Jordens nære verdensrom.
Vegards påvisning av protonnordlyset var et viktig bidrag til en mer komplett nordlysteori og gav i tillegg informasjon om farten til nordlyspartiklene. Takket være den moderne romforskningen har vi i dag mer nøyaktige metoder for å bestemme energien til nordlyspartiklene og temperaturen i den øvre atmosfære. På grunn av sin innsats har Vegard fått sitt navn knyttet til fosforescens av fast nitrogen på grunn av bestråling med elektroner, de såkalte Vegard-Kaplan-båndene.
Lars Vegard var sentral i etableringen av et moderne nordlysobservatorium i Tromsø (1928) og Det norske institutt for kosmisk fysikk i Oslo (styreformann 1928–35 og 1939–55). Hans vitalitet var navngjeten, og han var en inspirerende lærer. Gjennom et langt liv gav han ut omkring 100 vitenskapelige arbeider som avslørte viktige egenskaper ved nordlyset. Han var formann i komiteen som utvirket at universitetet fra 1920-årene gradvis flyttet til Blindern, og formann i byggekomiteen for det kjernefysiske laboratorium. Vegard var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1914 og visepresident i Den internasjonale fysiske union 1932–40. 1938–45 var han medlem av Aker herredsstyre, valgt av Venstre. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1952.