Harris Birkeland var professor i semittiske språk ved Universitetet i Oslo hvor han gjorde en betydelig innsats ved å innføre den moderne strukturelle metode i studiet av semittiske språk. Han var dessuten en fremragende formidler og lærer og utgav flere populærvitenskapelige verker.
Harris Birkeland var eldst i en søskenflokk på 8 og odelsgutt til gården faren drev ved siden av å være landhandler. Han gjorde seg tidlig bemerket med usedvanlig gode evner. Det berettes f.eks. at han 7–8 år gammel var med faren på bønnemøte og merket seg at de som fremførte vitnesbyrd, bare vitnet i perfektum/preteritum – en observasjon som peker frem mot den senere språkforskerkarrieren: Prøveforelesningen til doktorgraden var om de hebraiske imperfekt consecutivum-formene som preteritum! Det heter seg også at da han skulle begynne på gymnaset i Haugesund, sendte rektor den lærde unge mannen hjem igjen – der på skolen hadde han så menn ikke noe å hente!
Han tok imidlertid examen artium 1923; sommeren 1929 ble det teologisk embetseksamen ved det teologiske fakultet ved universitetet i Oslo, og om høsten eksamen ved det praktisk-teologiske seminar. Etter tre år som universitetsstipendiat lå doktoravhandlingen ferdig i 1933: Die Feinde des Individuums in der israelitischen Psalmenliteratur – et betydelig bidrag til forskningen på de gammeltestamentlige salmene.
1933 ble Birkeland dosent i teologi ved universitetet i Oslo, med Det gamle testamente som arbeids- og undervisningsfelt. Denne stillingen hadde han frem til 1946. Da gikk han over til dosent, og fra 1948 professor, i semittiske språk samme sted – en overgang fra teologi til filologi som enkelte av hans forgjengere hadde gjort før ham, og som kan ha vært like mye personlig som faglig motivert. 1949 ble grunnen lagt til et semittisk seminarbibliotek, som Birkeland kompletterte gjennom bokkjøp i Kairo og Beirut. 1956 ble “seminaret” omgjort til Semittisk institutt, med Birkeland som bestyrer. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1938.
Birkelands vitenskapelige arbeider viser stor bredde. I første del av sin karriere beskjeftiget han seg hovedsakelig med filologiske undersøkelser av hebraisk materiale. Av større arbeider ved siden av doktoravhandlingen bør nevnes Ānî og Ānāw in den Psalmen (1933) og Zum hebräischen Traditionswesen. Die Komposition der prophetischen Bücher des Alten Testaments (1938). Hans undervisning i hebraisk resulterte i Lærebok i hebraisk grammatikk (1950, 1967), hvor han innarbeidet sine originale bidrag til forståelsen av det hebraiske tempussystemet.
Fra 1948 vendte han sin hovedinteresse mot det arabiske. Dels dreide det seg om tekststudier, som undersøkelsene av tidlige surer (vers) i Koranen og deres fortolkningshistorie: Old Muslim Opposition Against Interpretation of the Koran (1955), The Lord Guideth. Studies on Primitive Islam (1956) og Muslim Interpretation of Surah 107 og artikkelen The Interpretation of Surah 107 (begge 1958), dels om rene lingvistiske studier – sterkt inspirert av språkforskeren Roman Jacobsons arbeider. Etter undersøkelsen Akzent und Vokalismus im Althebräischen (1940) kom studiene av utviklingen av arabiske talemål: Altarabische Pausalformen (1940), Growth and Structure of the Egyptian Arabic Dialect (1952) og Stress Patterns in Arabic (1954). Disse er fortsatt i dag standard referanser innen arabiske talemålsstudier. Den strukturalistiske fonologien anvendt på arameisk finner vi i artikkelen The Syriac Phonematic Vowel Systems (1947). Mindre tilslutning fikk studien The Language of Jesus (1954), der forfatteren forsøker å vise at Jesus ikke, som mer allment antatt, snakket arameisk, men snarere en slags folkelig hebraisk.
Harris Birkeland var dessuten en stor formidler. Han var kjent som en fremragende lærer, både på universitetet og på Katedralskolen i Oslo, der han hadde timer i mange år. Bibliografien viser en omfattende innsats på det populærvitenskapelige område – med bøkene Muhammed, Allahs sendebud (1942), Zarathustra, Irans profet (1943) og Jeremia. Profet og dikter (1950), alle i serien Religionens stormenn, som Birkeland redigerte for Gyldendal Norsk Forlag. I tillegg skrev han en rekke artikler til tidsskrifter og leksika – innen religionshistorie, teologi og språk, samt en oversikt over Palestinaproblemet og dets historiske bakgrunn (1952). Han tok på seg redigering og bearbeiding av Wilhelm Schenckes oversatte utvalg Korantekster for utgivelse: Koranen i utvalg (1952).
Av stor potensiell interesse er Birkelands oversettelse av de arabiske middelaldertekster samlet av hans forgjenger Seippel, som dreier seg om arabiske reisendes opplevelser av nordiske folk. Dette materialet ble noe utvidet, oversatt og arrangert av Birkeland til et besnærende (og dels uhyre frodig) stykke litteratur: Nordens historie i middelalderen etter arabiske kilder (1954).
Både muntlige og skriftlige omtaler av Harris Birkeland fremhever ham som et varmt, spennende og fargerikt menneske med en “uvanlig intellektuell energi”. I de senere år av sitt liv slet han med alkoholproblemer. Birkeland stod frem og engasjerte seg i det opplysningsarbeid omkring alkoholisme som særlig bevegelsen Anonyme Alkoholikere stod for.
Da han uventet døde i 1961, var han i ferd med å avslutte 1. avdeling av medisinerstudiet. Det hadde han gått i gang med for å skaffe seg faglig grunnlag for et nytt forskningsfelt: den arabiske medisinske vitenskap i middelalderen.