I Bergens kirkehistorie og norsk prekenhistorie fra 1700-tallet fortjener presten Hans Mossin en plass. Selv om han var født i Danmark, hører hans prestetjeneste i alt vesentlig hjemme i Norge, hvor han også publiserte en lang rekke av sine skrifter på sitt eget trykkeri, grunnlagt i Bergen 1760.
Mossin var prestesønn og fikk sin teologiske utdannelse mens han bodde på det kjente Borchs Kollegium i København i årene 1738–42. Etter teologisk embetseksamen 1742 ble han først kateket ved Holmens kirke og senere hospitalsprest. Da hans forhåpninger om en stilling ved universitetet ikke ble oppfylt, søkte han seg til Bergen 1751, hvor hele hans resterende prestetjeneste ble utført, i tur og orden ved Nykirken, Korskirken og Domkirken. 1770–93 var han sogneprest og stiftsprost i Domkirken.
Når en ser listen over Mossins mange publikasjoner, kan en undre seg over at han fikk tid til å fungere som prest, men han fikk et godt ettermæle både som predikant og som menighetshyrde. Hans skrifter spenner over emner av moralfilosofisk og naturhistorisk art, foruten en rekke større og mindre skrifter av teologisk og oppbyggelig innhold. Hans store prekensamling i tre bind utkom 1766–69 og ble trykt på hans eget trykkeri i Bergen. Det er store bind, hvert på rundt 1000 sider, med en innledende teologisk del til hvert bind. En liste over forhåndssubskripsjon på samlingen viser at omkring 1200 eksemplarer var bestilt før trykkingen begynte. Listen rommer navn fra både Danmark og Norge og omfatter geistlige og sivile embetsmenn og borgere og andre boklig interesserte. Bergensbispen Fredrik Arentz skrev en rosende anbefaling av postillen.
Mossin skriver i forordet til første bind at han først hadde tenkt å utgi prekenene slik de var blitt holdt, men de ble ikke utførlige nok til å oppfylle hans ønske om en grundig gjennomgang av troens sannheter. På denne bakgrunn har han funnet det riktig å gi en utførlig fremstilling av tekstene, og særlig å henføre tolkningen på “vor Christelige Troes Tre Hovedartikler, hvor der gaves Leilighed der til i Anledning af den Evangeliske Historie”. Det er derfor i virkeligheten en omfattende dogmatisk presentasjon han gir gjennom sin svært ordrike utlegning av evangelietekstene.
Mossins teologiske utdannelse fant sted i den såkalte statspietismens periode, mens den norskfødte Peder Hersleb satt på Sjællands bispestol. I sine skrifter fremstår Mossin som en tro arvtaker av den pietistiske teologi med dens vekt på personlig opplevd kristendom og en livsførsel som svarte til troen. Hans prestetjeneste i Norge ble påbegynt under pietisten Erik Pontoppidans tid som biskop i Bergen. Den utgjorde også en fruktbar grobunn for den virksomhet den ortodokse Johan Nordal Brun kort tid etter utførte som hans etterfølger i stiftsprostembetet og senere biskop i Bergen.
Mossin fullførte sin magistergrad 1768 og fikk sin teologiske doktorgrad så sent som 1779. Det er kanskje grunn til å regne med at han etter hvert viste seg åpen for den nyorientering som kom med opplysningstidens teologi, som rådde grunnen ved Københavns universitet mot slutten av 1700-tallet. Hans brede vitenskapelige interessefelt og hans moralfilosofiske studier kan ha ført ham i denne retning, slik det fremgår av hans skrift Tanker om Religionens Tilstand blant de Christne, og om Jøders og Hedningers Omvendelse fra 1775.