Både på det skjønnlitterære og det vitenskapelige område er Hans E. Kinck en ruvende skikkelse. Den svenske forfatteren og journalisten Tage Aurell har kalt ham “Nordens ypperste novellist”, og han var dessuten en stor romanforfatter og dramatiker, en særegen lyriker og en allsidig essayist.
Kinck ble født i Øksfjord i Loppa, men faren, som var distriktslege, ble snart forflyttet, først til Namdalen 1867, så til Setesdal 1871 og tre år senere til Strandebarm. Møtet med Setesdalens “middelalderlige romantik” og kystsamfunnets “sjøsalte rasjonalisme”, som Kinck selv uttrykte det, skapte en interesse for folkepsykologi som senere skulle komme til å prege både hans forskning og hans diktning.
Kinck tok examen artium på Gjertsens skole i Kristiania 1884, og 1890 tok han embetseksamen i klassisk filologi. Deretter vikarierte han som lektor ved flere høyere skoler, og i drøyt et år var han assistent ved Universitetsbiblioteket. 1892 skrev han en prisoppgave Om forholdet mellem middelalderens ballade og oldtidens mythisk-heroiske digtning i norden. Det ble ingen gullmedalje, men han sier selv at han derved lærte å “skille ud hvad der i digtning og kunst er ægte og ikke”.
1893 giftet Kinck seg med stud.real. Minda Ramm, og samme år fikk han stipend og reiste til Paris. Han fikk i årenes løp Houens legat og Statens forfatterstipend flere ganger og oppholdt seg mye i utlandet, både med og uten familien. Som regel bodde han i Italia, men han besøkte også Frankrike og Spania. Særlig Italia skulle få stor innvirkning på hans diktning, og en rekke av hans dramatiske arbeider har emner hentet fra Italia og italiensk litteratur og historie. I særlig grad gjenspeiler hans møter med fremmede folk og kulturer seg i hans essays. Med sin inngående kjennskap til Italia kunne han allerede fra 1921 advare mot fascismen i korrespondanser til norske aviser.
Kinck debuterte 1892 med romanen Huldren, året etter kom Ungt folk og 1895 novellesamlingen Flaggermusvinger. Modig og nyskapende som han var, både med hensyn til motiver og språk, nådde han ikke straks et bredt publikum. Å synliggjøre brytningen mellom embets- og bondekultur var for ham en nasjonal oppgave. Dermed utfordret han den stand som utgjorde størsteparten av hans lesere. Trass i sin evne til å finne mennesket bak enhver maske ble han beskyldt for å karikere.
Hans språk var preget av hans enestående språkøre og kjennskap til norske dialekter. Hans gjengivelse av den direkte tale i de forskjellige bygdelag representerte en litterær fornyelse. “Man hører”, skrev Trygve Knudsen, “et mylder av nyanser: barnesprog, backfischsprog, emissærsprog, seminaristsprog, knot”. Mot de “mange krefter som truer med å gjøre oss sløve og ukresne i det sproglige”, har vi “vårt beste vern i Kincks tindrende morgenfriske sprog”. Danske lesere følte imidlertid at han satte et ettertrykkelig punktum for felleslitteraturen. “De må være gal eller rik!” skrev Georg Brandes til ham.
Når Kinck søkte “linjerne i en folkestammes sind”, var det for å finne det han kalte “samme folks udødelighet”. Og enten han skildret Norge eller Italia, så han folkene i forhold til naturen og til den historie de hadde gjennomlevd.
Debutromanen Huldren og oppfølgeren Ungt folk skildrer menneskeskjebner i et trangt bygdemiljø. I de neste romanene, Sus og Hugormen, tegner han 1880- og 1890-årenes kulturbilde med den begynnende industrialismen som et sentralt tema. Disse to bøkene ble senere omarbeidet og utgitt i ett bind under tittelen Herman Ek.
Fru Anny Porse, Dr. Gabriel Jahr, Emigranter og Præsten har alle en hovedperson som står dikteren meget nær. Kritikken gjorde den feil å lese disse bøkene som realisme. Fru Annys opplevelse av storfolkets julefest er et stykke ekspresjonisme. Eller, som Edvard Beyer sier, festen er sett “med store skremte barneøyne”. Bortsett fra kunsterromanen Dr. Gabriel Jahr foregår disse romanene i embetsmannsmiljø på Vestlandet.
Trebindsromanen Sneskavlen brast (1918–19) gir et helhetsbilde av Norge presentert gjennom en vestlandsbygd i en overgangstid, hvor bondekulturen søker utover seg selv, mens embetsmannskulturen, den sneskavl som den griper etter, er i smuldring og brister. Hovedpersonen, den unge fru Sofie, gjennomlever en krise, hvor hennes innfølingsevne blir for tung å bære, så hun svinger over i “løyer”, dvs. skaper situasjoner hvor menneskenes motiver avsløres. Som dikteren selv skaper hun “komedie til sinnets renselse”. Romanen ender likevel med tro på en lysere fremtid.
Kincks noveller gir en god innfallsport til hans diktning; de behandler gjerne ett eller flere hovedtemaer: betydningen av førstegangsopplevelsen av det erotiske som livsmakt, brytningen mellom gammelt og nytt, hvordan nordmenn ordner seg med kristendommen. Samlingen Flaggermusvinger dreier seg om ensomme sinn. Det låter en fele “i ville skogen”. Hvis ingen hører og forstår, oppstår “dyret”, et tungsinn som kan føre i døden når ingen “fangtar” det. I Fra hav til hei brytes gamletidens sagn og levesett med kirke og øvrighet. I Trækfugle og andre er temaet nordboens møte med syden. Sentral i denne samlingen er novellen Renessanse, hvor en ung norsk kunstner knuses av så vel bygdetrangheten som hovedstadens klassisk-orienterte kunstsyn. Kinck så humanismen som en europeisk kultursykdom, og ordet 'renessanse' har besk smak. Samlingen avsluttes med en sørgmodig visjon av italiensk samtidsutvikling, en dramatisk vårløsning som kan ende i diktatur. Den rå Cæsare som griper makten, virker i ettertid som en forutsigelse av Mussolinis maktovertakelse noen tiår senere.
Helt til sin død sendte Kinck ut nye samlinger med novellistiske perler, som i psykologisk innsikt, humor, raffinement og språklig bredde søker sin like på verdensbasis. Vaarnetter utkom 1901, Naar kjærlighed dør 1903, Livsaanderne 1906, Guldalder 1920 og Fra Fonneland til Svabergsveen 1921. I hans siste samling, Foraaret i Mikropolis fra 1926, sluttes en ring: Novellen Mot ballade blir den kunstneriske parallell til prisoppgaven fra ungdommen og til essaysamlingen Storhedstid fra 1922. Samlingen Torvet i Cirta ble utgitt etter hans død.
Også som dramatiker gikk Kinck sine egne veier. Hans lyriske drama Agilulf den vise var det første eksempelet på hans revolusjonerende metriske teorier. Stykket ble en suksess, men formen møtte motstand, og Kinck måtte forsvare sine teorier i essayet Rytme og rim. Trekanten den gamle konge, hans unge dronning og stallgutten er hentet fra Boccaccios Dekameronen.
1908 fulgte storverket Driftekaren, et gripende bilde av en vital dikters forhold til sitt land, symbolisert i en elsket kvinne, og 1910 Den sidste gjest, dramaet om verdens første skandalejournalist Pietro Aretino. Like sterkt er Mot karneval, om den ensomme patriot Machiavelli, hvis fedreland er en liten stat som prøver å greie seg i “en ulvetid”. Parallellen til Norges stilling under den første verdenskrig er åpenbar. Kjærlighetens psykologi preger Bryllupet i Genua, men i de to siste dramaene, Lisabettas brødre og På Rindalslægret, kombineres psykologien med en advarsel mot fascismen.
Institusjonsteatrene har fremført Kincks dramaer i forkortet form. Suttungteatret har imidlertid lyktes meget godt med å fremføre dem i sin helhet. Mange av Kincks verker har inspirert til musikk. Allerede i 1920-årene skrev Eivind Groven musikk til sangene i dramaene og lyrikkinnslagene i romanene. Over dansevisen i Mot ballade skapte han et verk for kor og orkester, og over novellen Renessanse skrev han et orkesterverk. Ludvig Irgens-Jensen skrev scenemusikk til Driftekaren og Tore Sinding ballettmusikk til Mot ballade.
Kincks essayistikk omfatter historie, saga, teori, litteratur, malerkunst, samtidsdiagnose og politikk. Han utgav en lang rekke essaysamlinger, bl.a. Italienere, Spanske høstdøgn, Stammens røst. Fem italienske digtere fra vor tid, Rormanden overbord, Storhedstid og Italien og vi. 1912 kom En penneknegt, som er en pendant til dramaet om Pietro Aretino, og 1916 Renessansemennesker, en pendant til dramaet om Machiavelli. Hans essays ville alene ha vært nok til å skaffe ham den spesielle plass han inntar i utlandet. Om hans europeiske posisjon skrev franskmannen Jean Lescoffier: “Der findes europæiske berømmelser, som skapes med en fart som brand i en høisaate [...] Men saa findes der navn, som litt efter litt, smaat om senn, men sikkert stiger til ærens tinde. Slik er det Kincks geni viser sig i Europas horisont.”
Kinck døde bare 61 år gammel, fremdeles på høyden av sin dikteriske evne. Hans illustratør Nikolai Astrup uttrykte sin sorg i et bilde av for tidlig snø over en ennå frodig hage. Nuten i bakgrunnen har Kincks profil.