Halfdan Wilhelmsen

Wilhelmsen vokste opp i Tønsberg, hvor hans far startet rederiet Wilh. Wilhelmsen i 1861. «Du bør interessere deg for min forretning, for den skal du overta. Det er din fremtid,» var farens beskjed. Etter eksamen fra Christiania Handelsgymnasium i 1882 fulgte flere års opplæring i Hamburg, London, Antwerpen og Le Havre, før han i 1886 vendte hjem til familierederiet for godt.

I læretiden hadde faren overlatt ham en seilskute med fri disposisjonsrett, men årene utenlands hadde overbevist Wilhelmsen om at fremtiden lå i dampskip, og hjemme arbeidet han energisk for å skaffe kapital til dette. Faren var skeptisk, men Wilhelmsen fikk moralsk og økonomisk støtte hos en annen tønsbergreder, Gustav Conrad Hansen. D/S Talabot ble innkjøpt i 1887, og i løpet av ett år var over en firedel av kjøpesummen inntjent. Forretningen var så vellykket at Talabot inspirerte til bruken av forbokstaven «T» på rederiets skipsnavn. I 1889 kom fire nye dampskip, og veksten fortsatte i årene som fulgte. I 1890 ble Halfdan Wilhelmsen tatt opp som fullverdig partner, og fra 1892 lå øverste ledelse av rederiet hos ham. Ved inngangen til 1900-tallet talte rederiet Wilh. Wilhelmsen 22 dampskip, og i 1902 ble det siste seilskipet solgt.

På 1800-tallet var Wilhelmsens rederi knyttet til trampfart. Ved forrige århundreskifte ble virksomheten delvis spesialisert gjennom flerårige fraktavtaler, hvor store lasteskip transporterte kull fra Hampton Roads i Virginia til anleggsarbeidene ved Panamakanalen og sukker fra Cuba til USA.

Som andre norske rederspirer med opplæring utenlands ble Wilhelmsen opptatt av linjefart, og etter 1900 fattet også norske eksport- og importbedrifter økende interesse for linjefart under norsk flagg til fremme av landets egen utenrikshandel. I 1910 gikk Wilh. Wilhelmsen og Fearnley & Eger sammen med svenske og danske rederier om linjefart mellom Skandinavia, Sør-Afrika og Australia. Året etter stiftet de i fellesskap Den Norske Afrika- og Australialinje A/S, og i 1913 overtok de Norge-Mexico Gulf-Linjen fra skipsreder G. M. Bryde. Takket være Halfdan Wilhelmsens innsats var rederiet Wilh. Wilhelmsen i 1914 engasjert i et linjenett som strakte seg fra Mexicogolfen i vest til Japan i øst – et resultat av økende norsk utenrikshandel og av skandinavisk rederisamarbeid.

Samtidig åpnet han et annet hovedavsnitt i norsk skipsfartshistorie, nemlig tankfart: Med ti tankskip på 10 000 tonn levert i tidsrommet 1913–1918 – over 90 prosent av Norges samlede tankflåte – var Wilh. Wilhelmsen uten sammenligning Skandinavias største tankrederi.

Tross krigstap disponerte Wilh. Wilhelmsen flere skip i 1918 enn da første verdenskrig brøt ut. Rederiet satte høye krigsfortjenester i reserve- og byggefond i stedet for vettløse aksjeutbytter. Da etterkrigskrisen slo til i 1921, hadde rederiet økonomisk styrke til å bygge opp en moderne, gjeldfri flåte til rimelig pris.

Wilh. Wilhelmsen hadde sitt utspring i Tønsberg. Siden 1902 hadde hovedkontoret av skattemessige årsaker ligget på Ørsnes i nabokommunen Nøtterøy. Kristiania fikk stadig større betydning som landets finansielle og merkantile kraftsenter, og i 1916 ble kontoret flyttet til hovedstaden, mens skipene forble registrert i Tønsberg, slik de er den dag i dag.

«Det er ikke rikdommen, det er arbeidet som gir glede, det er ikke seieren, det er kampen,» skal Halfdan Wilhelmsen ha uttalt. Han var et arbeidsjern som verken sparte seg selv eller andre. Selv om han viet storparten av sin arbeidskapasitet og energi til rederiet, hadde han tillitsverv i rederorganisasjoner og industriselskap – blant annet som medstifter av Norges Rederforbund og A/S Norsk Brændselolje. I 1915 ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden, og han var ridder av Dannebrogordenen og den franske Æreslegionen.

I 1923 oppholdt Wilhelmsen seg i Paris som regjeringsoppnevnt rådgiver for minister Fritz Wedel Jarlsberg. Her pådro han seg en alvorlig tyfusinfeksjon og døde kort tid etter hjemkomsten, bare 59 år gammel.

Etter Wilhelmsens død ønsket ikke hans sønn Willie Wilhelmsen å tre inn i rederiet, og det ble svigersønnen Niels Werring som gikk inn som partner på vegne av Halfdan Wilhelmsens etterkommere.

• Wilh. Wilhelmsen ASA
• Wilhelmsen
• Norsk skipsfartshistorie før 1940

• Kolltveit, Bård: Norsk biografisk leksikon 2
• Delphin Amundsen, Otto (1947): Den kongelige Norske Sankt Olavsorden 1847–1947
• Bugge, Alexander (red.) (1951): Den norske sjøfarts historie, bind 3
• Olsen, Kristofer Anker (1961): Wilh. Wilhelmsen i hundre år, 1861–1961
• Schilbred, Cornelius Severin (1970): Slekten Wilhelmsen fra Tønsberg
• Egeland, John Olav (1973): Kongeveien, to bind
• Lillegaard, Leif Bryde (1986): Over alle hav