Arkitekt Christian Christies livsverk var gjenreisningen av Nidaros domkirke i Trondheim. Restaureringen av Nidarosdomen må regnes som landets viktigste restaureringsprosjekt overhodet, og var en meget viktig del av byggingen av nasjonen Norge på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Restaureringen var et krafttak av menneskelige og økonomiske ressurser gjennom 100 år, og Christie er den enkeltperson som har hatt størst betydning for prosjektet. Hans istandsettelse av domkirken plasserer ham blant Norges viktigste arkitekter i perioden, men han hadde også en betydelig produksjon av nybygg og andre restaureringsprosjekter.
Christie vokste opp i Bergen, født inn i en familie av betydelige personer i kultur- og samfunnsliv. Han fikk sin utdannelse som arkitekt ved de polytekniske høyskolene i Hannover 1849–52 og Karlsruhe 1852–54, og var med denne bakgrunn godt rustet til å ta fatt på oppgaver i Norge.
Christie arbeidet som arkitekt i Bergen fra 1855, men hadde i perioden 1858–72 eget kontor i Christiania. Som en rekke av sine norske studiekamerater fra høyskolen i Hannover, ble han engasjert av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring til å måle opp eldre bygninger, spesielt middelalderkirker. Gjennom dette fikk han inngående kunnskap om vår middelalderske bygningsarv. Den voksende nasjonale identitetsfølelsen i Norge på denne tiden gav seg blant annet uttrykk i sterk interesse for bevaring av minnene fra landets storhetstid i høymiddelalderen. Christie ble engasjert til en rekke restaureringsprosjekter, der gjenskaping av de middelalderske rom var hovedhensikten. Dette synet førte også til at senere tiders innredning og tilføyelser ofte ble vraket. Viktige tidlige restaureringsprosjekter var Håkonshallen (1861–95) og Mariakirken (1863–76) i Bergen.
I 1860-årene var Christie arkitekt for en rekke kirker, der han kombinerte den nygotiske formgivningen med inspirasjon fra stavkirkene. Innflytelse fra stavkirkene er ellers sjeldent i norsk kirkearkitektur før 1890-årene. Kirkene har forhøyet midtskip med høye, slanke søyler og store vinduer som gir et enhetlig, lyst kirkerom etter samtidens smak. Et tidlig eksempel på denne gruppen er Borgund nye kirke, som er bygd like ved siden av stavkirken, og som også må regnes som et tidlig eksempel på tilpasningsarkitektur.
Fra 1872 til sin død 1906 ledet Christie gjenreisningen av Nidaros domkirke, og konsentrerte all sin interesse og arbeidskraft om dette. I hovedsak knyttet Christie seg til ideene fra den franske arkitekten Viollet-le-Duc og den britiske Gilbert Scott. Disse hevdet prinsippet om å gjenskape det opprinnelige byggverket, basert på nitide bygningsarkeologiske studier. Det kunne også innebære komplettering med elementer som aldri var blitt bygd, men som var i bygningens ånd, og fjerning av senere deler som ikke passet inn i denne stilrenheten. Dette prinsippet om stilistisk enhet var omstridt allerede på Christies tid. I Nidaros domkirkes tilfelle betydde det vraking av verdifulle elementer fra 1600-, 1700- og tidlig 1800-tall.
Heinrich Ernst Schirmer hadde 1869–71 begynt domkirkearbeidene med en hardhendt restaurering av skrudhuset. Christies første hovedprosjekt (1872–77) ble en mer forsiktig konservering og reparasjon av oktogonen, men takets barokkuppel ble erstattet med et spisst tak. Kirkens gotiske langkor ble deretter 1877–90 møysommelig rekonstruert som et uhyre komplisert puslespill ut fra rester som ble funnet i kirkens nyere murer. Etter langkoret fortsatte arbeidene med den romanske tverrskipet, som ble kronet av et sentraltårn med høyt spir 1901. Tårnets og spirets utforming var bestemt ut fra forutsetningen at kirkens vestskip skulle forbli i ruiner. Under arbeidet ble det imidlertid funnet så klare spor etter vestskipets form at det ble vedtatt å gjenreise også denne bygningsdelen fra høygotikken på slutten av 1200-tallet. Restaureringen av vestskipet var kommet langt og ble provisorisk benyttet til kongekroningen 1906, kort tid før Christies død. Christie hadde også laget planer for vestfronten, men den fikk etter mange års strid en annen utforming.
Når vi ser bort fra vestfronten, er imidlertid Nidaros domkirke i det indre og ytre i all hovedsak Christian Christies verk. Hovedelementene i domkirken er gjenreist på basis av klare bygningsarkeologiske spor, men mange dekorative elementer ut- og innvendig er resultat av Christies fantasi og kunstneriske vilje. Domkirkearbeidene var også teknisk meget kompliserte, og håndverksmessig betydde prosjektet en enorm kompetanseheving på områder der Norge hadde liten kunnskap.
Christian Christie var en personlig beskjeden mann som gikk helt opp i sitt arbeid og i liten grad deltok i offentlig debatt. Han var medlem av direksjonen i Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og av styret i foreningens avdeling i Trondheim. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1880, kommandør 1895 og kommandør av 1. klasse 1897, og han var ridder av Dannebrogordenen og den prøyssiske Kroneorden.