Forvaring er den strengeste straffen man kan få i Norge. Hvis man er skyldig i en veldig alvorlig forbrytelse, for eksempel å ha drept noen, kan man bli dømt til forvaring i stedet for fengselsstraff. For å få forvaring må domstolen mene at det er stor fare for at man kan gjøre noe like alvorlig igjen. Selv om det ikke kalles fengselsstraff, må den som er dømt til forvaring sone straffen i et fengsel.
Det er domstolen som bestemmer hvor lenge forvaringen skal vare. Som oftest bestemmes det at den skal vare et minimum antall år, dette kalles minstetid. Minstetiden kan forlenges med fem år av gangen.
Hvis domstolen etter fem år mener at den som er dømt til forvaring fortsatt er en fare for samfunnet, legger man til fem år på minstetiden. På den måten fortsetter straffen så lenge domstolen mener det er nødvendig. Det er mange regler i loven om hva som skal til for at en som har fått forvaring kan søke om å bli løslatt etter minstetiden. Det er veldig få personer som blir dømt til forvaring.
Den som er dømt til forvaring kan delta i forskjellige aktiviteter i fengselet, som for eksempel undervisning, fritidsaktiviteter eller forskjellige typer arbeid. Målet et at den forvaringsdømte etter hvert kan forberedes på å komme tilbake til samfunnet.
