Margrete 1. var dronning av Norge fra 1388 og dronning av Sverige fra 1389. I tillegg styrte hun Danmark fra 1387, selv om hun egentlig ikke var dronning der.
Hun er mest kjent for å ha grunnlagt og styrt Kalmarunionen mellom Norge, Sverige og Danmark. Den varte fra 1397 til 1523.
Faren til Margrete var den danske kongen Valdemar 4. Atterdag. Hun var gift med kong Håkon 6. Magnusson som var konge over Sverige fra 1362 til 1364, og konge i Norge fra 1355 til 1380. På denne tiden valgte folk i de nordiske landene kongene sine. Margrete mente at de i stedet burde samle seg i en union og ha felles konge.
Margrete og Håkon fikk sønnen Olav i 1370. Da Valdemar døde i 1375, var det seks år gamle Olav som ble konge av Danmark. Fem år senere ble han også konge over Norge fordi faren hans, kong Håkon, døde. Så lenge han var barn, var det Margrete som styrte Danmark og Norge for sønnen.
Olav døde da han var 17 år, i 1387. Da ble Margrete valgt til å styre Norge og Sverige. Hun fortsatte også å styre Danmark. Hun ville at hennes slektning, Erik av Pommern, skulle styre Kalmarunionen, og han ble valgt til felles konge. Men Erik var også veldig ung, og det var egentlig Margrete som styrte de tre nordiske landene fram til hun døde i 1412.
I unionen hadde landene felles monark og felles utenrikspolitikk. Men hvert land hadde egne lover og styrte seg selv. Margrete bodde i Danmark, og ledet Kalmarunionen derfra. Men hun reiste også flere ganger til både Sverige og Norge. Hun mente at Norge, Sverige og Danmark var mye tryggere mot angrep fra andre land når de var samlet. Hun var også villig til å krige for å få tilbake områder landene hadde tapt, for eksempel Slesvig, som i dag ligger i Tyskland.
Margrete var en klok dronning, men hun ville også ha mest mulig makt. Hun ville ikke dele makten med noen. Derfor var hun nøye med å velge folk hun kunne stole på til å lede mindre deler av landene hun styrte over. De mindre delene ble på denne tiden kalt len, og Margrete bestemte hvem som skulle lede dem. Lederne ble kalt lensherrer.
Kristendommen var viktig for Margrete og hun støttet kirken, særlig den norske. Hun sørget for at mange kirkeledere (biskoper) fikk egne len.
I tillegg var hun flink til å sørge for at kongehuset fikk mer penger. Det gjorde hun først og fremst ved å sørge for at alt verdifullt som kirken og adelen eide, telte med i den kongelige formuen.
