Denne dagen er til å smile av!

Noen dager er bare ...så gode!

Jeg klarer ikke alltid sette fingeren konkret på hva det er som gjør en dag skikkelig god, og hva som kan gjøre den neste dagen mye mer gruffete. Min erfaring er at det ikke nødvendigvis trenger å være så veldig logisk hvorfor det tipper den ene eller andre veien, men at dagen i dag er god - dét tror jeg at jeg kan forklare.

I går investerte jeg en god del sene kveldstimer foran macen, med ett fokus for øyet; å få kontroll og struktur over mailboksene mine. Gamle mailer ble arkivert, mailer som skulle besvares ble besvart og oppgaver som skulle gjøres basert på en mail, ble ført inn i vårt oppgavehåndteringsverktøy. En av de tingene som uten tvil er en enkel måte å få meg i gruffete humør på, er når jeg har følelsen av å ikke ha et visst nivå av kontroll på arbeidsoppgavene mine. At ting koker og at jeg har mange baller i luften, det elsker jeg! Men når det koker så det nesten koker over, og jeg ikke føler meg sikker på at jeg får landet og kontrollert og tatt hånd om det jeg skal ta hånd om - ja, da havner jeg rett over på gruffsiden av hverdagen. Men - med en følelse av oversikt og kontroll, da kommer kreativiteten, den gode pusten, den deilige mestringsfølelsen og naturligvis; smilet!

En annen ting som er med å gjøre dagen i dag så god, er rett og slett værmeldingen! Eller, jeg har strengt tatt ikke sett på værmeldingen denne uken, i dag eller for helgen, og faktisk følger jeg sjelden med på værmeldingene. Men - jeg har overhørt hva andre snakker om - og guri malla, så mye dårlig vær det er meldt! I hvert fall når det kommuniseres ut av munner jeg møter på min vei. Slikt er med på å gjøre mine dager gode, for været har jo slettes ikke vært så aller verst! Jeg liker å bli positivt overrasket og når jeg ser glimtvis sol, det bare regner av og til (i motsetning til hele tiden, som ofte disse munnene hevder) - og temperaturen absolutt ikke er ille, da blir jeg glad. Jeg kan gå i småsko i byen og kan dra på trening i shorts og t-skjorte - da er det vel ingen grunn til ikke å smile?

At dagen i dag heter fredag, er naturligvis også med på å gjøre dagen automagisk ganske så bra. Dette er dagen som markerer slutten på en arbeidsuke og begynnelsen på en helg - i hvert fall i prinsippet. Når man jobber slik vi gjør, kreves det ofte at det jobbes en god del både lørdag og søndag, men på den andre siden; jeg er også takkenemlig for at jeg for eksempel kunne tilbringe noen gode timer med en kjær søster på dagtid i går, selv om det var torsdag. Fleksibilitet i ukedagene, betyr naturligvis at det kreves en viss innsats i helger og på kveldene. Det trives jeg så godt godt med, at jeg bare må smile!

Selv om helgen skal inneholde en god del jobb, har vi også mange fine, sosiale planer med noen av de fineste folka vi vet om. Bursdagsfest for skjønne niesen, bytur for å møte fine bergensere som har en weekend i hovedtaden, og jeg har til og med fått booket inn en søndagstrening med fin treningsvenninne. Jeg må jo bare å smile!

Og vet dere, helt til slutt, må jeg rett og slett fortelle at jeg smiler litt ekstra fordi det er så mye kult som skjer for tiden! Det er så mange ting jeg vil dele med dere! Jeg har innlegg på innlegg på innlegg klart i hodet mitt, så nå gjelder det bare å få det ut av hodet, gjennom fingrene mine, via tastaturet, og inn i bloggen. En liten smakebit på hva jeg har lyst til å skrive om i tiden fremover;

• Vi har fått unna mange av prosjektene i huset, som har stått på vent alt for lenge. Innredning av Småtrollenes rom, maling av trapp, tapetsering av vegger, bygging av plattinger - og enda mer gøy! Kjøkkenhagen bærer sine frukter (grønnsaker) og jeg har gjort noen nye interiørinnkjøp jeg har lyst til å dele. Jeg håper å få vist frem litt av dette etterhvert - og håper dere vil se!

• Det er utrolig mye spennende på gang for VU fremover. Høsten handler om kurs og foredrag i fleng, nye visittkort og nettsider, nye samarbeidspartnere, nye kunder - og spennende prosjekter for eksisterende kunder. Vi jobber i disse dager med å knytte til oss freelancere, slik at vi kan få hjelp til å få gjort alt vi vil - og jeg merker virkelig behovet for å ha noen oppegående folk å drodle med når det gjelder mine gründerutfordringer! I tillegg har undertegnede uttalt seg litt i ulike medier, og det burde vel også kanskje deles? 

• Jeg kommer stadig over verktøy, apper og andre ting, som jeg tenker kan være greit å dele med flere. Hjelper det meg, så hjelper det kanskje andre? Det samme har jeg lyst til å gjøre med praktiske ting i hverdagen. Opplever du av og til skrivesperre? Eller at du står fast i arbeidsoppgavene dine? Jeg har lyst til å blogge om hvordan jeg kommer ut av det, og kanskje finner du noen tips - eller vil dele dine tips med oss? 

Har du noen preferanser på hva du gjerne vi jeg skal blogge først om, så er jeg absolutt åpen for innspill i kommentarfeltet her. Interiør, gründerlivet eller praktiske tips til gode systemer og god kommunikasjon - jeg lar dere bestemme! 

Jeg håper DU har en strålende dag og at du smiler 

hele veien herfra og ut hele helgen. Aller helst starter du mandagen med et smil også, det håper nemlig jeg å kunne gjøre! 

♥

Bildene i dagens innlegg er delt fra min Instagram-konto, følg meg gjerne der også om du vil!Jeg lanserte også i går min egen neglelakkblogg på Tumblr, så om du vil følge med på #DagensLakk, så blir jeg veldig glad for det. Der deler jeg også andre neglelakkbilder jeg kommer over på min vei, så forhåpentligvis blir dne bloggen full av neglelakklykke om kun kort tid! ;) 

Pin It

Om komplimenter og andre vanskeligheter

Det finnes mange ting jeg ikke er spesielt god på.

Heldigvis, vil jeg faktisk si. Det må må være stusselig om man har et liv hvor man føler man behersker absolutt alt, ikke er redd for noe, aldri får sommerfugler i magen, aldri grugleder seg til ting og ikke trenger å utvikle seg, lære noe nytt, flytte grensene sine eller bli bedre innenfor noen områder her i livet. Det er vel ingen som har det sånn? Jeg er evig overbevist om at vi alle har vårt, våre egne områder som vi ikke føler oss spesielt gode eller trygge på. Kjenner du noen som er fornøyd med absolutt den hele og fulle seg selv?

Jeg har blogget tidligere om det at vi alle har vårt, les gjerne det innlegget her.

En av de tingene jeg ikke er spesielt god på, er å si nei eller velge vekk ting jeg liker, har lyst til eller føler at jeg bør gjøre. Jeg forsøkte å si litt om dette i de forrige to blogginnleggene mine. Om at jeg aller helst vil være supermamma med strålende business som går så det suser, mens jeg også får tid til å pleie viktige vennskap, fin familie og ha en blomstrende hage. Samtidig vil jeg være treningsnarkoman og ha tid til overs for refleksjon i stille stunder. Utfordringen kommer ettersom jeg liker å prestere, føle mestring og rett og slett; jeg liker å være god innenfor det jeg synes er gøy. Jeg liker å være et overskuddsmenneske. Jeg liker å kunne dele av det jeg kan. Men det jeg ikke liker, og det jeg slettes ikke er god på, det er å ikke være god. Jeg er dårlig på å godta at 80% kan være godt nok. At til og med 50% kan være godt nok til tider. Jeg blir rett og slett stresset og mindre hyggelig ovenfor mine omgivelser, om jeg ikke føler meg ovenpå, ajour og har god oversikt, altså når føler meg god. Helst innenfor alle av livets områder. Samtidig.

Jeg er heller ikke spesielt god på å holde på sunne og gode trenings- og matvaner over veldig lang tid. Noen måneder her og kanskje et år der, det kan nok gå - men så blir livet så hektisk og sosialt og hyggelig, at prioriteringen og fokuset forandrer seg. Igjen. Brått er fokuset over på å lage det ekstra hyggelig for folk jeg er glad i, og brått må jeg prioritere jobb, familie og venner, eller må prioritere å sitte inne og se på det skumle og triste høstværet. Mens jeg prioriterer anderledes enn jeg burde, skammer jeg meg litt for at jeg ikke er flinkere til å være sta og standhaftig, prioriterer hardt og konsekvent, og fokusere på meg selv og egentid. Og mens jeg skammer meg over dette, funderer jeg på om jeg bare skal erkjenne at min rolle her i livet er ment å være en ung bestemor hvis oppgave her i livet er å sørge for at alle har det bra, spiser nok, trives og leker godt sammen? Hvordan hadde livet vært om jeg rett og slett var glad for å være som jeg er, ettersom jeg ikke vart som jeg sku? Jeg er ikke spesielt god på å akseptere og være fornøyd med livets realiteter og jeg er rett og slett alt for dårlig på å være sta ovenfor meg selv, selv om det er til mitt eget beste.

En annen ting jeg også er alt for dårlig til, det er å være kritisk. Jeg er en generelt glad og fornøyd person, som stort sett har et positivt syn på det aller meste i livet. Likevel; jeg har et seriøst problem med det at jeg hele tiden føler meg enig med siste taler i debatten. Det er ikke fordi jeg ikke liker en god debatt eller en frisk diskusjon, for det gjør jeg, men jeg har et stort problem med å melde meg på med saftige argumenter i en debatt, om jeg ikke er så godt som skråsikker på at jeg har rett. Jeg er med andre ord alt for lite god på å takle at jeg blir tatt med buksa nede. Om det er resultat av et voldsomt behov for kontroll, om det skyldes min usikkerhet eller min alt for store respekt for flinke folk og deres meninger, det vet jeg ikke. Men - jeg er definitivt typen som kan nikke og være enig i én persons logikk, for i neste øyeblikk synes at opponenten sier veldig mye fornuftig. Jeg er rett og slett alt for lite god på å være tøff og bastant, og jeg er alt for god på å være rund i kantene. 

Den siste tingen jeg tenkte nevne i denne omgang, uten at det betyr at dette er en fullstendig liste av ting jeg ikke er god på (for det er det ikke!), er at jeg er utrolig lite god på å ta komplimenter. Jeg har fine folk rundt meg, både på verdensveven (som twitter, facebook og her på bloggen) og blant familie, venner og bekjente. Noen av disse fine folka gir meg av og til et kompliment eller to. De sier kanskje at de synes jeg er flink, fin på håret, inspirerende eller grei - men oftest blir det besvart med en avvising av noe slag fra min side. Jeg sier "Pffføy!" og forsøker å vifte det hele vekk som om det var en daff flue som ikke vil flytte på seg.

Men - det er noe med dette med å få komplimenter.  Selv om jeg avfeier fine ord og gode tilbakemeldinger med en flåsete kommentar eller blånektelse, innrømmer jeg her og nå at slike komplimenter alltid, og da mener jeg; alltid!, lagres. Jeg kan bli overrasket over ting jeg får komplimenter for, for det passer nødvendigvis ikke med min oppfatning av meg selv. Komplimentene kan også være på ting jeg faktisk føler jeg behersker, men det kan dermed virker forsterkende, som en bekreftelse på at jeg har god grunn til å føle at jeg behersker akkurat det. Komlimentene lagres i hjertet og hjernen slik at de kan tas frem igjen en regnværsdag. De kan trekkes frem, pusses på og få fornyet kraft. Kanskje når jeg trenger det som mest? Hvert og ett av komplimentene jeg får, gjør at jeg trekker på smilebåndet og får en varm følelse i hjertet. Jeg kan bli flau, utilpass og veldig overrasket, men det er virkelig en deilig følelse å bli sett! Anerkjent! Og dette tror jeg at er gjelder for oss alle, store og små, voksne og barn; vi trenger med ujevne mellomrom en anerkjennelse for den vi er. Jeg tror vi alle har mange vrangforestillinger om oss selv, om hvem vi er og hva vi er gode på, og jeg er sikker på at om vi begynte å fortelle folk hva vi virkelig satt pris på med dem, i en naturlig og god setting, så tror jeg dette kan føre til at slike vrangforestillinger forblir nettopp det; vrangforestillinger. I stedet for å bli etablerte sannheter.

Jeg tror at vi alle tenker mange fine ting om folka rundt oss. Hvordan hadde verden blitt om vi alle sa de fine tingene vi tenker om folk, til vedkommede direkte? At vi alle tok litt mer ansvar for å sende kjærlighet og varme ut i verden? At komplimentet sendes dit det hører hjemme, ettersom de strengt tatt gjør svært lite godt lukket inne i vårt eget hode? Jeg tror ofte at vedkommede jeg tenker fine ting om, er så sterk, trygg og god, at vedkommede ikke trenger et lite kompliment fra meg. Samtidig har jeg stadig erfart at folk blir overrasket, takknemlige og glade for å få komplimentet jeg egentlig ikke tenkte var nødvendig å gi, noe som bekrefter min teori om at vi alle har våre ømme punkter og ting vi ikke har den beste selvtilliten på.

Det er ikke alltid vår egen oppfatning av oss selv stemmer med den oppfatningen folkene rundt oss har. Den strukturerte, sterke og suksessrike lederen, som klager på seg selv for å ikke å være god nok? Den sosiale og inkluderende venninnen, som ikke trives i sosiale lag når temaet hander om jobb og karriere? Den sporty og sunne kompisen, som mest av alt ønsker å finne en å være sofagris med i hverdagen? Eller hva med vennen din som alltid får komplimenter for sitt fine hår eller de smilende øynene sine, men som er sår på at ingen gir komplimenter for det innvendige? Eller det motsatte; den som alltid får komplimenter for faglige ting eller for egenskaper personen besitter, men som drømmer om et kompliment for de varme øynene eller det skjønne ansiktet sitt?

Jeg har ofte fortalt meg selv hvor flinke mange av menneskene rundt meg er. Hvor varme de er, hvor kloke de er eller hvor rause de virker. Hvor åpne, ærlige eller strukturerte de er. Hvor pene, glade og sporty de ser ut. Men i stedet for å tenke det, skal jeg heretter ta meg i skinnet og begynne å si det! Det må komme fra hjertet og ikke virke påtatt naturligvis, men jeg tror jeg absolutt kan gi fine folk flere komplimenter enn jeg gjør i dag. Kanskje jeg kan være med på å rette opp i noen vrangforestillinger folk har om seg selv...? Lite hadde gjort meg gladere!

Selv skal jeg øve meg på mange ting denne høsten, men det å ta imot komplimenter på en bedre måte, er absolutt en av tingene. Og forresten - du som leser denne bloggen, er venn med meg på facebook, følger meg på twitter eller er en venn i den analoge verden; om du trenger et kompliment i dag eller en annen vakker dag, eller bare er nysgjerrig på hva jeg synes om deg, si ifra! Jeg deler gjerne ut ærlige komplimenter på oppfordring!

Mon tro om du lærte noe nytt om meg etter å ha lest dette innlegget? 

Det var i hvert fall godt for meg å dele - nå har jeg på en måte dere med meg videre når jeg øver på å bli bedre og bedre på alt jeg ikke er god på, og kanskje aller viktigst; bli bedre på å håndtere at jeg ikke trenger å være god på absolutt alt.

Er du glad i å gi eller få komplimenter?
Jeg er sikker på at du er en mange tenker mye godt om!

♥

Pin It

Om hårete mål og den gyldne middelvei

Det forrige innlegget jeg skrev her på bloggen, var jeg veldig usikker på om jeg skulle publisere i det hele tatt. Om du ikke har lest innlegget enda, finner du innlegget om min friske, nye auguststart her. I veldig forkortet form, handler innlegget om alt jeg nå, fra og med torsdag 16. august, skal ha fokus på. Alt jeg vil ha fikset, få gjort, bli bedre på. For min egen del, for famliens del, for nærmiljøets del, for samfunnet vi lever. For bransjen jeg jobber i, for vennene vi har og for familien vi er så glade i.

Basert de to kommentarene som kom i bloggen (takk Edgar og Jørn, stor stas at det var fra akkurat dere to!), i tillegg til kommentarene jeg fikk på delingen av blogginnlegget på facebook, må jeg rett og si at jeg lurer på hva slags vanvittige tro folk har på meg, min tid og min arbeidskapasitet...?

Lykken er stor når man kommer hjem fra tre uker i København,
og finner avleggeren fra fineste Ingunn struttende med to nydelige blomster!

Om du leste forrige innlegg, tenkte du da at jeg har satt meg alle disse målene, med den tro at jeg faktisk kan klare å oppnå dem? Alle sammen? Innen året er omme? At jeg selv tror fast, helt og fullt på at jeg skal være intet mindre enn strålende for VU, med Småtrollene, for EkteMannen? For miljøet, for bransjen og for jorda vi lever på?

I så fall;
TAKK for den fantastiske troen dere har på meg! Jeg vet ikke helt hva jeg har gjort som skulle fortjene en slik støtte og tanke om mine evner og min tidsbruk. Dere må helt tydelig se på meg som en superwoman som har både flere timer i døgnet enn de aller fleste, mer vilje og handlekraft og ikke minst; et helt sykt fokus! Det er hyggelig det, altså, at dere tror på meg, og jeg tror for så vidt ganske mye på meg selv og hva jeg kan få til, jeg også - i hvertfall størsteparten av tiden. Men det får da virkelig være grenser...? Det er jo nesten så jeg ikke tror at dere tror på det dere har lest :)

Som Edgar skrev;

Jeg ser frem til fortsatt jevnlige rapporter om hvordan du får til alt dette. For ikke å si hvordan du får TID til alt dette. Alle vi andre som tenker at vi har høye mål, kan skrive ut denne og henge på veggen til jevnlig påminnelse om at vi har mer å strekke oss etter.

Og som Jørn skrev;

Det er enkelt å sette opp mål - så er det av og til litt vanskeligere (men desto mere morsomt når det fungere) å tvinge seg til å finne nøyaktig hva er er neste skritt som må tas for å komme nærmere målet.

Til slutt limer jeg like gjerne inn kommentarene jeg fikk da jeg delte innlegg på facebook;

Her vanker lykkeønskninger og ord som 'superwoman', i tillegg til at hyggelige Thomas vil holde meg til punktene, en etter en, etterhvert som høsten skrider frem. Og det er helt fint det altså, om det nå var slik at jeg så for meg å gjennomføre denne listen. Punkt for punkt. Men...

Jeg er naturligvis ikke noe overmenneske! 
Jeg tror selvfølgelig ikke at jeg har sjans til å fullføre og få til alt det jeg har ønsket meg i forrige blogginnlegg. Absolutt ikke. Jeg forsøker riktignok å si til hjernen min med ujevne mellomrom, at jeg skal bli bedre på mange av de tingene jeg nevner, som trening og sunn mat og å ikke utsette til i morgen det jeg kan gjøre i dag og slike ting. Men alle disse punktene? Samtidig? Not a chance! Jeg skal også innrømme at jeg trodde jeg satt hvert punkt såpass på spissen, at det var hevet over enhver tvil at jeg ikke trodde jeg kunne klare alle disse punktene samtidig - men det trodde altså mange. Så takk igjen for tiltroen, og jeg lover å sette dette på erfaringskappen under temaet "kommunikasjon", slik at jeg kan bli bedre til å formulere det jeg mener til neste gang.

Betyr det dermed at jeg var uærlig i forrige blogginnlegg? Absolutt ikke!
Det jeg hadde håpet å kommunisere var egentlig flere ting, men aller først; det forrige blogginnlegget var i listeform. Jeg elsker lister! Å lage den listen hjalp meg å strukturere hodet mitt, det hjalp meg å erkjenne hva jeg vil, hvor jeg vil og hvordan jeg vil dit. Uten å måtte prioritere rekkefølge eller prioritere noe bort, kunne jeg få tømme hjernen min i bloggform. Jeg elsker å lage lister, jeg liker å skrive denne bloggen, og av og til tenker jeg kanskje at listene mine kan hjelpe flere. Denne gangen hjalp innlegget kanskje mitt eget hode mer enn det hjalp eller inspirerte noen andre, men det får være greit av og til det også, tenker jeg.

...og når bestemorplanta i tillegg beærer oss med TO blomster, for første gang,
ja, da er man sikker på at tre uker i Køben gjør godt for både de som drar og de (blomstene) som blir igjen!

Det jeg forsøkte å si med det forrige innlegget mitt var tydeligvis noe annet enn det folk satt igjen med. Det er som sagt en lærdom sin vekt i gull for meg som jobber med kommunikasjon - men nå skal jeg se om jeg klarer å uttrykke meg litt tydeligere;

Jeg ville illustrere den evige prioriteringen vi hele tiden driver med, som ofte fører med seg en vill storm av dårlig samvittighet. Jeg er så lei den dårlige samvittigheten! Om jeg prioriterer å jobbe mye, får jeg selvpålagt dårlig samvittighet for familien - eller enda verre; noen bekjente legger til  dårligsamvittighetsbyrden ved å spørre om jeg føler meg som en god mor når jeg jobber så mye. Om jeg er mye sammen med familien, får jeg for lite tid til venner, og er jeg mye med venner og familie, får jeg for lite tid til alt jeg vil jobbe med for VU. Den evinnelige runddansen vi alle mer eller mindre driver med, antar jeg. I dette innlegget ville jeg ikke prioritere. Jeg ville ikke gi meg selv dårlig samvittighet. Jeg ville leve i en verden hvor jeg kunne ønske meg absolutt alt! Hvor jeg kunne si hva jeg ville bli bedre på, hva jeg ville fokusere mer på og hva jeg ville utgjøre av en forskjell for folk - uten at det måtte gå på bekostning av noe annet. I dette innlegget kunne jeg være supermamma, superarbeider, superkjæreste, supervenninne, super-reddejordadame, superomsorgsperson, supertreningsfreak - og enda mere til. Ingen klarer naturligvis ikke å være super hele tiden, på alle områder i livet, men i dette innlegget satt jeg opp en liste over hvordan det kunne ha vært, og jeg fikk innvilget flere timer i døgnet og en kilde til ubegrenset mengde av energi.

Og - selv om slike "ny, frisk start"-innlegg dukker opp både her på bloggen og hos mange andre med  ganske jevne mellomrom (sånn rundt nyttår og ved skolestart, for ikke å snakke om hver mandag og ved hver nye måned), så har jeg like fullt tro på verdien av å skrive slike innlegg. I hvert fall for min egen del. Om enn jeg ikke klarer å holde det fokuset jeg ønsker, gjennom hele perioden, på alle områdene jeg drømmer om å ha fokus på - så er jeg jaggu sikker på at det er med på å utvikle meg som menneske! Gjøre meg bedre, både ovenfor meg selv og forhåpentligvis også for menneskene rundt meg. Det er noe med å strekke seg, sette opp hårete mål (selv om de ikke er konkrete nok, Jørn - der får vi ta en prat!), og så kunne glede seg over de nivåene man klarer å heve seg. Uansett om det ikke gjelder like mye på alle områder. Og uansett om det kanskje er ett skritt frem og to tilbake innenfor enkelte ting, mens det er kvantesprang innenfor andre områder. Jeg har stor tro på viktigheten av å kaste seg ut i livet, gripe om seg og være tilstede i hvert eneste av øyeblikkene man får tildelt. Være med fullt og helt, ved å lytte, engasjere og dele, og så heller justere listen over hårete mål underveis. For det er viktig å glede seg over de periodene man har godt fokus, fine treningsdager og gode matvaner. Man må gi seg selv klapp på skuldrene når man ser verdien struktur- og organiseringsfokus i jobbsammenheng har ført med seg, og når man ser smilende øyne på både voksne og Småtroll, ved at man prioriterte stranddag og medfølgende prosecco&skravlingskveld, i stedet for alle punktene på gjøremålslisten som man egentlig hadde satt av tid til.

Ja takk, begge deler! 
Ja takk til å sette seg ambisiøse, vanvittige mål og ønsker innenfor alle områdene i livet som jeg har lyst til å prestere, levere eller være på. Ja takk til  kunne være en dedikert og god mamma for mine Småtroll, selv om jeg også vil være en god forretningkvinne og en flink gründer som får til noe nytt. Ja takk til at man både kan like teknologiske duppedingser og sette pris på et fint hekletøy. Ja takk til at man både kan diskutere politikk og samfunnsutfordringer (på bloggen og ellers), for i neste sekund være opptatt av interiør og design. Jeg forbeholder meg retten til å kunne være opptatt av mange ting her i livet, og til å ville bli bedre, flinkere og mer kunnskapsrik innenfor alle disse områdene. Jeg har rett og slett tenkt til å følge Edgar sitt råd til seg selv og alle andre; jeg skal printe ut mitt forrige blogginnlegg og henge det opp på kontorplassen min. På den måten hjelper jeg forhåpentligvis meg selv med å holde fokuset lengst mulig og da har jeg en stadig påminnelse om hva jeg har fortalt meg selv at jeg har lyst til å bli bedre på og å få til i tiden fremover.

Men samtidig; ja takk til å synes det er helt okay å ikke nå alle disse målene, i hvert fall ikke samtidig og i like stor grad! Jeg tror jeg havner på en veldig hyggelig, spennende, sosial og lærerik middelvei på denne måten, og det er jeg jammen temmelig fornøyd med!

Jeg holder meg på den gyldne middelvei

- vil du bli med?

Er for øvrig litt usikker på om dette innlegget ble særlig oppklarende for dere, kjære blogglesere, men det ble i det minste veldig oppklarende for meg - så da får vi evt bare sette disse innleggene på "kjære dagbok"-kontoen, og så kommer det nok mer "normale" innlegg fra denne kanten veldig snart!

Pin It

Kom august, med din friske og nye start

Jeg har lyst til å la august og skolestart være en frisk, ny start på flere områder!

Skolenstart er torsdag 16. august her på Nesodden, men la oss gi meg mandag til onsdag som en slags nedtrappingstid. Jeg har hørt at det slettes ikke er lurt å starte eller stoppe, eller egentlig gjøre noe som helst, med umiddelbar virkning. Derfor; nedtrapping eller opptrapping (alt etter som ønsket virkning) fra mandag til onsdag, men så...

Torsdag 16. august skal være starten for; 

• at huset vårt skal ha ryddige rom, skuffer og skap - slik at vi skal vite på knappenålnivå hva slags ting som ligger hvor. Etter å ha investert i god, fagkvalifisert hjelp denne uken, til å rydde, sortere, kaste, gi bort og selge det meste på flust av de mest rotete rommene våre, har vi nå en god start og strålende muligheter til å holde orden. Orden! Det er rett og slik at jeg vurdere å sette opp et excelark med invetaroversikt over Småtrollenes ting og leker. Så er det bare for dem å ta en inventory check med jevne mellomrom, for å se at de har alt de skal, på de rette stedene. Hah, da er det ingen som gråter fordi Teddy plutselig har tatt seg en husmorferie på en hemmelig lokasjon, eller fordi Iron Man ser ut til å ha flyttet inn hos noen vi tror vi kjenner, men som vi ikke husker navnet på. Hm. Kanskje dette rett og slett er en forretningsidé jeg herved har gitt noen lure gründere der ute? I så fall; værsågod. Det eneste jeg gjerne vil ha i retur, er at dette produktet blir hetende 'Astrid♥Excel'. Takk. 


• at lørdag igjen heter lørdag og ikke lenger heter det-er-jo-ferie-og-med-dette-været-må-vi-i-det-minste-få-lov-å-kose-oss-litt-ekstra-dagen. Ryktene sier, og jeg har faktisk selv erfart dette; om man begrenser inntaket av disse tingene vi burde spise aller helst bare på lørdager og i eventuelle festligheter, får man mindre lyst på de nevnte tingene på alle de andre dagene. Jeg er opplært til å ikke tro på rykter, men ettersom jeg selv har erfart dette under gode-spisevaner-perioder i livet mitt, føler jeg det er trygt å skrive det her i bloggen. For øvrig, når vi er inne på ryktespredning, så kan jeg jo også ta med et annet rykte jeg selv har erfart at stemmer; ja, man får lyst på det man nekter seg selv. Derfor er det ekstra fint at vi i VU-familien har mange slektninger og mange venner, slik at det ikke går så alt for lang tid mellom hver gang det er en festlig anledning som må feires med god mat og godt drikke. Altså en dag som ikke nødvendigvis er en lørdag, men hvor man likevel kan unne seg noe man vanligvis bare unner seg på lørdager. Og her ligger antakelig kjernen til utfordringen; hva er definisjonen på en festlig anledning? I stedet for en definisjon på hvor mange gjester som må være invitert, for at det skal regnes som en festlig anledning, skal jeg heller driste meg utpå med en annen løsning; jeg skal forsøke å ikke nødvendigvis tenke i bløtekake med krem-termer med en gang noe sosialt og hyggelig skjer. Om jeg kan vri egne vertinneevner over til de sunnere jaktmarkeder, og om jeg klarer å vri egne begrensingsevner til å ta litt og ikke alt når vi selv er gjester, så satser jeg på at det skal gå greit uansett hvor mange sosiale lag vi er så heldige å få være en del av. For, tar du sosial ut av Astrid, tar du nok luften i sammen slengen. Men - jeg er helt sikker på at torsdag 16. august marker starten på perioden hvor jeg endelig greier å holde fokuset lenge nok til at det skapes gode vaner som for en gangs skyld vedvarer over en uke eller 9. 


• at strukturerings- og organiseringsgenet mitt får gå bananas i jobbsammenheng, slik at bilder og filer og mailer og planer og oppgaver ryddes i, oppdateres og systematiseres. At lille VU kan generere så mange ting å tenke på...? At to personer og deres håndfulle kunder kan gi så mange muligheter som bør utforskes, tanker som bør konkretiseres, oppgaver som bør ...vel, gjøres? Det er egentlig ganske utrolig. At det er utrolig betyr også at det er fantastisk, og yeay for det!, men det fantastiske må settes litt på hold nå, slik at strukturerings- og organiseringsgenet mitt får slå følge videre. Å vokse med stil, det er det vi skal. Og da snakker jeg om å vokse i antall lister skrevet, antall excelark strukturert og antall oppgaver fordelt. Stilen tilføres nok til slutt, ved å få på plass en freelance-VUer. Med en freelancer som kan bistå der det trengs mest, tenker jeg strukturerings- og organiseringsgenet mitt får gjort det nødvendige i fred og ro. En liten fotnote her: Vet du at jeg er listegal? At jeg ♥ lister? Vel, det finnes mange listeapper, men det finnes én spesielt som jeg skal tipse dere om. Den heter nemlig Astrid! Magisk, sier nok dere nå, med et lite gisp. Jeg sier: naturligvis!


• at treningsnarkomanen i meg får fritt spillerom til ledige åpninger i min kalender. Eller faktisk; at treningsnarkomanen i meg får lov til å kreve sine egne tider i min kalender! Ja, faktisk, så vågal skal jeg være! Treningsnarkomanen i meg sovnet nok en gang i løpet av studietiden, men har naturligvis kommet opp for luft med ujevne mellomrom og i variabel lengde av gangen, sånn for å overleve og når den fikk ånden over seg. Mengden luft og ånd har tydeligvis vært nok for å overleve, for treningsnarkomanen i meg lever i beste velgående. Den ligger bare litt for godt og dypt begravd, og er for lett påvirkelig av ytre omstendigheter. Men ikke nå lenger! Nå er den våken og klar til dyst, og den takler tidspress eller arbeidsoppgaver som potensielle hinder på sin vei, ved å løpe mellom og hoppe bukk over dem. Treningsnarkomanen har nemlig satt seg ett mål fore, og det er å bli avhengig. Å bli en sånn som bare må, for å henge sammen, for å la hodet puste, for å overleve hektiske hverdager. Ah, det skal bli deilig å ha en slik avhengighet!

Mon tro om det er flere ting torsdag 16. august skal markere starten på...? 

• at jeg bruker min nyervervede lærdom om foto og redigering fra vakreste og klokeste Heidi i FlyMedier, slik at bildekvaliteten på ting jeg deler blir bedre. På hvert eneste bilde. Og at jeg i samme slengen får på plass systemet som gjør at jeg får mye bedre orden i de tusenvis av bildene jeg tar i både jobb- og privat sammenheng.
• at jeg endelig gir en tilbakemelding til skjønneste Jorid i Hjertet Design angående designet og kodingen på hjemmesiden til VU. Slik at vi endelig får lansert et litt freshere og mer bloggvennlig design - og jeg dermed kan komme igang med listen av blogginnlegg jeg vil skrive og dele med alle som er interessert i digital kommunikasjon og sosiale medier. Slik at jeg får gitt litt tilbake til miljøet av flinke bloggere som skaper godt innhold slik at vi andre kan lese og lære.
• at høstens kurs- og foredragsmaraton organiseres og klargjøres, slik at hverken Fønix Kompetanse, Fargerike, Folkeuniversitetet eller Positiv Opplæring føler de har kjøpt katta i sekken.

Og på det mer personlig plan; 

• at jeg setter av enda mer tid til hvert og ett av mine Småtroll. Til å høre på historier fra skolehverdagen, til å flette fletter som er fine, til å se på tegninger som er passe fine og til å ligge i grusen og studere biller som er langt fra fine. Finner tid til å se, anerkjenne, utfordre og motivere hvert enkelt Småtroll, slik at jeg går fra å få tittelen 'Verdens Beste Mamma', til å få den høythengende prisen 'Verdens Beste Mamma med garanti for å ha gitt sitt barn God Selvfølelse, Trygghet og Kjærlighet.'
• at jeg skal være en god kjæreste, Husfrue og kone for min EkteMann. At jeg finner rom i hverdagen til små overraskelser, hyggelige kjæresteturer og plutselige konserter, selvfølgelig hele tiden med fokus på de gode samtalene, slik at vi med samtaler kan holde hverandre oppdateret og i forkant av eventuelle problemer eller utfordringer som måtte komme vår vei.
• at jeg er den beste vennen jeg kan være for alle de fine vennene mine. Være den som tar kontakt først, sjekker at alt er bra, skriver impulsive kort og stiller opp med skulder når det trengs. Samler i store lag og går på besøk for vindrikking kun vi to. Når det trengs, og aller helst bare fordi. 
• at jeg støtter, inkluderer og prioriterer storfamilien rundt oss. Stiller opp som barnevakt når slitne småbarnsforeldre trenger det, luker i nabohager for å hjelpe til, stiller på dugnad og som kakebaker, kommer med hyggelige overraskelser helt ut av det blå - og hjelper til selv om de sier jeg ikke må. 

Ja, forresten - jeg ønsker meg også at 16. august er starten på et par småting til; 

• at jeg får bidratt ute i den store verden, for miljøet, for menneskeheten, for samfunnet. Både det svært lokale nærmiljøet vårt, men også det globale miljøet. At jeg blir en bedre kildesorterer og samtidlig blir en bedre støttespiller for barnehage og skole, eller hvem som helst annen som måtte trenge det. 
• at jeg får gjort noe mer enn å bare betale månedlig bidrag til Plan, som faktisk å få skrevet det brevet og bli ordentlig kjent med fadderbarnet vårt. Kanskje vi skulle tatt en tur til Columbia?
• at jeg får lest meg litt opp på faglitteratur, både praktiske eksempler og teoretiske forklaringer. Og kanskje aller helst, at jeg får tatt et studie ved siden av jobb. Det er jo så mange områder i livet jeg kan bli bedre på og det finnes et studie for alt!
• at jeg blir flinkere til å dele av det jeg kan, både ved å lære bort til de som spør om hjelp og informasjon, men også til de som ikke spør og ber om hjelp, men som jeg vet jeg kan hjelpe.
• at jeg kommer igang med noen av hobbyene mine igjen. At jeg kun gir bort kort til bursdager og slikt, som jeg selv har scrappet eller laget på annet kreativt vis, og at jeg tar opp igjen hekling eller strikking, og aller helst begge deler. Forresten; jeg liker jo å tegne og male, om enn på kunstnerisk nivå med barna. Det er på tide å heve standarden!
• at jeg får klargjort hagen for høsten, satt løker til neste vår, tatt avleggere av planter jeg vil glede andre med og at jeg får høstet inn alt som skal høstes inn.
• at jeg får lest alle bøkene jeg har i hylla, som jeg har ment å lese i lang, lang tid - og aller helst at jeg får startet opp igjen den lesesirkelen jeg hadde før. 
• at jeg får pusset opp de fine småmøblene jeg fant på loppis for 2 år siden, og at jeg får dekorert den fine settekassen jeg har så mange planer for. 
• at jeg får lagd mat fra bunnen av, gjerne ved hjelp av trykkoker og andre kule ting som Hobbykokken inspirerer med. Det er forresten nå på høy tid at vi kommer igang med ukesplanlegging for middagslaging. 
• at jeg får tatt meg tid til stille pauser i hverdagen. Gjerne annen hver dag og aller helst inkludert en yoga-øvelse eller to. Aller først må jeg lære meg yoga, men det kommer nok til å gå som en lek. Og etter hver eneste stille stund jeg unner meg, skal jeg ta meg tid til enda en stille stund, nå med en tekopp og en nyvunnet indre ro. 

Torsdag 16. august må nødvendigvis også bety en fortsettelse av følgende; 

• at jeg absolutt ikke innser mine begresninger. 
• at tror jeg er superwoman som kan levere 150% på de aller fleste områdene i livet. Samtidig.
• at jeg får gjort utrolig mye gøy mens jeg holder på.
• at jeg skal leve det livet jeg har fått, og ikke noen andre sitt.
• at jeg kan sove når jeg blir uhorvelig gammel! 

Og ikke minst - det er viktig at jeg holder fast på følgende; 

• at jeg nekter å prioritere vekk noen av disse områdene. Jeg klarer ikke å prioritere kun familie, og ikke jobb? Eller jobb, og ikke hobby? Eller trening, og ikke kosespising? Jeg vil ha alt! 
• at jeg skal si meg svært godt fornøyd om jeg bruker denne høsten på å strekke meg etter alle disse målene, samtidig. Da vet jeg nemlig at jeg kommer til å ha det veldig, veldig gøy underveis, og at jeg kan være svært godt fornøyd med meg selv når året er omme.

Er du spent på hvordan denne høsten blir?

Det er jeg!

Pin It