Hustad kirke

Hustad kirke ligger på toppen av en ås på tunet til gården Hustad, som i middelalderen var et stormannssete. En erkebiskop i Nidaros på 1200-tallet – Peter fra Husastad – skal være herfra. Det tette forholdet mellom gård og kirke taler sterkt for at kirken først er reist som en privatkirke av stormannen på Hustad, og senere også er blitt sognekirke. Den tilhørte i middelalderen Eyna- fylket, ett av de åtte små trønderfylkene som utgjorde Trøndelag, og som omfattet Inderøy, der Hustad ligger.

Kirken ble nedlagt i 1887. Da ble det bygget en ny og større kirke mer sentralt i sognet, og den gamle kirken ble gitt som gave til Fortidsminneforeningen, som fremdeles eier den. Etter den tid har kirken stått uforandret og urestaurert, og er en av de få kirkene i landet som står intakt med et interiør bygget opp gjennom flere århundrer.

Hustad er den minste av de bevarte steinkirkene i Trøndelag. Den har en samlet lengde på 23,8 meter, og består av kor, skip og en forhall i vest. Denne forhallen er antakelig nedre del av et planlagt vesttårn som aldri ble bygget ferdig, på samme måte som i Hove kirke i Sogn. På denne tårnfoten ble det satt en tømret etasje som var så høy at tårnfoten kom under samme tak som skipet, og oppå dette taket ble det bygget en takrytter.

Kirken er uvanlig godt bevart i sin middelalderske form, med de fleste vinduene uforandret. Koret er sannsynligvis bygget litt før skipet, og viser et par alderdommelige trekk. Sørportalen har for eksempel flat overligger og ingen dekorasjoner, og korets østvindu er dobbelt traktformet, det vil si at lysåpningen ligger midt i murlivet, og ikke som vanlig i murens utvendige murliv. De fire vinduene i skipet er helt opprinnelige. Lysflatene er små, men de traktformete åpningene gir likevel overraskende mye lys til kirken.

Skipet har portaler mot nord, sør og vest. Nord- og sørportalen er helt identiske. Begge er delvis murt igjen og omgjort til vinduer, men uten at innfatningene er skadet. Portalene er rundbuet og har en inntrapping (recess) på utsiden. Den eneste dekoren er buens vederlagssteiner, som er avfaset på undersiden. Vestportalen er derimot langt rikere utstyrt. Den har også en recess, og både basen og vederlaget er dekorert med «det attiske baseprofil», en arv fra antikk gresk arkitektur. Her er profilet variert med loddrette riller i hulkilen, nøyaktig slik vi finner det i Hove kirke. Siden portalen ikke har døranslag, er det tydelig at den var planlagt å skulle stå åpen ut mot forhallen. Vesttårnet har derfor vært plan lagt fra begynnelsen av.

Forhallen har ingen vinduer i den bevarte delen. Men den er ikke bygget høyere enn at det ville være plass til vinduer i samme nivå som skipets, dersom muringen hadde fortsatt. Vestportalen i forhallen er kirkens vakreste, og viser at det er kommet gotiske impulser inn i arbeidet med den. Den innvendige buen er høy og spissbuet, den ytre lavere og trekløverformet. Den ytre åpningen er flankert av halvsøyler. Søylebasene er dekorert med det attiske baseprofil og kapitelene er dekorert med palmetter. Den trekløverformete buen er dekorert med en type chevroner (sikk-sakk-border). Oventil er den avsluttet av en dekklist formet som to kjempende drager som biter over hverandres nakker. De har lange kropper og halene ender i en knute nederst på hver side. Denne sammensettingen av stilelementer har sine nærmeste paralleller hos håndverkerne som bygget tverrskipet og kapittelhuset i Nidaros domkirke omkring 1160–1170.

Både kor og skip har bevart sine opprinnelige takstoler, selv om det senere er lagt inn flate himlinger som skjuler dem. Det er ingen tvil om at kirkerommet var ment å være åpent helt opp til mønet. Over himlingen i skipet er det rester av utskårne hoder på stikkbjelkene, selv om det meste av dem ble økset bort da himlingen ble lagt inn. Det er lagt inn mur mellom sperrene, slik at det ser ut som om murene er høyere enn de faktisk er. I tillegg skrår disse murstykkene utover, slik at de ville gi en virkning av at rommet ble videre. Det er en gjennomtenkt og høyt utviklet måte å tenke romløsninger på.

Takstolene i skipet er datert ved hjelp av dendrokronologi, som viser at tømmeret ble hogd vinteren 1162–1163, og takverket reist de følgende årene. Uten at det foreløpig er fastslått sikkert, er trolig takverket over koret noe eldre. Forskjeller i konstruksjonsmåten tyder blant annet på dette.

Innvendig i kirken er det særlig det etterreformatoriske inventaret som dominerer inntrykket. Av middelalderens inventar er ingenting bevart, bortsett fra steinalteret som er dekket av en stor marmorplate. Nedfelt i alterplaten ligger ennå relikviegjemmet, der relikvier fra kirkens skytshelgen ble oppbevart i en symbolsk helgengrav. Hvem denne helgenen var, kjenner vi dessverre ikke til.

Korbuen ble utvidet i korets fulle bredde i 1650, så dens opprinnelige utforming er ukjent. Det er ingen spor etter sidealternisjer på hver side av korbuen, som er uvanlig i en romansk kirke. Den flate himlingen som er lagt inn sekundært, gjør at det er vanskelig å forestille seg middelalderrommet, som var dobbelt så høyt som dagens kirkerom.

• kirke
• Inderøy
• Nidaros bispedømme

• Ekroll, Øystein m.fl.: Kirker i Norge, b. 1, 2000, 246-49, isbn 82-91399-11-5