David Lloyd George

David Lloyd George var en britisk politiker for Liberal party. Han var Storbritannias statsminister i perioden 1916–1922.

Lloyd George var av walisisk ætt. Fra 1884 var han sakfører i London, og fra 1890 var han medlem av Underhuset for Caernarvon i Nord-Wales. Han var handelsminister i Henry Campbell-Bannermans regjering i 1905–1908, og finansminister i Herbert H. Asquiths regjering i 1908–1915, der han tok initiativet til en ambisiøs sosial velferdspolitikk.

I Asquiths samlingsregjering i mai 1915 overtok Lloyd George det nye ammunisjonsdepartementet som han selv hadde fått opprettet, og gjennomførte en nyorganisering av Storbritannias krigsinnsats under første verdenskrig. I 1916 ble han sjef for krigsdepartementet etter Lord Kitcheners død. Lloyd George var misfornøyd med regjeringens ubesluttsomme krigføring. I desember 1916 fremtvang han regjeringens avgang, og dannet selv en ny regjering i samarbeid med føreren for unionistene, Andrew Bonar Law. Også etter våpenstillstanden opprettholdt Lloyd George koalisjonen med Bonar Law, og vant ved «khakivalget» en stor seier over Asquiths gammelliberale parti og Labour party. Under fredsforhandlingene i 1919 søkte Lloyd George å megle mellom Wilsons og Clemenceaus standpunkter.

Lloyd Georges ledelse av britisk politikk i de første årene etter krigen vakte atskillig kritikk, særlig hans innrømmelser til irene i 1921 og hans stillingtagen for grekerne i deres kamp mot tyrkerne. I 1922 trakk de konservative tilbake sin støtte til regjeringen. Lloyd George måtte gå av, og ble etterfulgt av Bonar Law. Etter at Asquith var blitt adlet i 1925, ble Lloyd George partiets leder i Underhuset (1926–1931). I 1931 brøt han med partiet og ledet en liten gruppe uavhengige liberale i Underhuset til 1935, da de igjen ble forent med moderpartiet. I 1933–1936 offentliggjorde han sine krigserindringer. Lloyd George ble adlet to måneder før sin død.